Birkebeinerrennet (2016) av /NTB/Scanpix. Begrenset gjenbruk

idrett i Norge

Norge er en ledende nasjon for vinteridretter. Marit Bjørgen er en norsk langrennsløper, og den mestvinnende i sin idrett gjennom tidene uansett kjønn med 41 medaljer i OL og VM.

Fra 1990-årene har norske idrettsutøvere også hevdet seg i sommeridrettene. Karsten Warholm vant 400 m hekk under Diamond League-stevnet i Stockholm i juni 2017.
Warholm i fullt driv på langhekken
Av /TT Nyhetsbyrån, SCANPIX.

Norsk idrett har røtter tilbake til norrøn tid hvor også begrepet idrett kommer fra. Norge er en ledende nasjon for vinteridretter, og har også vært et foregangsland når det gjelder å få kvinner med i idretten. I dag inngår norsk idrett som en del av norsk kultur.

I moderne tid har norsk organisert idrett gjennomgått en omfattende utvikling. Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité (NIF) er Norges største frivillige organisasjon. Norge kan vise til en allsidig idrettsaktivitet med fremveksten av ulike idretter og sport i takt med samfunnsutviklingen.

Norske utøvere har hevdet seg best internasjonalt i vinteridretter. Norges nasjonalsport er skiidrett, og Norge har vært toneangivende for utvikling og spredning av idretten, særlig i hopp og langrenn. Også hurtigløp på skøyter er en aktivitet med lange norske tradisjoner. I sommeridretter var det tidligere seiling og skyting vi hevdet oss best i, men fra 1990-årene har norske idrettsutøvere også hevdet seg i store internasjonale idretter som friidrett, fotball og sykkelsport. De fire største idrettene i Norge etter medlemstall er fotball, ski, golf og håndball. De mest kjente norske idrettsarrangementene internasjonalt er Holmenkollrennene på ski og friidrettsstevnene på Bislett. Oslo arrangerte olympiske vinterleker i 1952 og Lillehammer i 1994.

Norges idrettstradisjoner går langt tilbake i tid. Minst 4000 år gamle norske helleristninger fra steinalderen viser skibruk, og utgravinger viser at ski har vært et naturlig fremkomstmiddel. Sagalitteraturen og andre kilder viser til at norske konger i vikingtiden drev med allsidig idrettsaktivitet. Det var norrøne idretter, og idretter forbundet med mannsmot og styrke. Også lokale idretter, spill og leker som ulike former for løp, hopp, kast, sekkeløp, taudragning og ballspill har vært en folkelig aktivitet i Norge før moderne, organisert idrett vokste frem fra 1850 tallet av.

Nyere historie

Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité (NIF) er Norges største frivillige organisasjon.
Logo
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk

Folk i Norge har gått på ski siden steinalderen. Fra midten av 1800-tallet begynte utviklingen av skiløping som konkurranseidrett. Siden har skisport vært den idrett nordmenn har hevdet seg best i internasjonalt. Tegning av Christian Krohg fra det tredje Husebyrennet, 5. februar 1883.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Den første sentrale norske idrettsorganisasjonen, Centralforeningen for Udbredelse af Legemsøvelser og Vaabenbrug, ble stiftet i 1861. Den bygde på nydannede skytterlag med militær bakgrunn og hadde en klart nytteorientert idrettsideologi med styrking av Norges forsvarsevne som hovedmål. Man la derfor stor vekt på allsidighet, og aktiviteter som skiløping og gymnastikk ble tatt opp for å styrke utøvernes fysikk. Skikonkurranser ble arrangert i Forsvaret allerede i 1760-årene, mens det første sivile skirennet regnes å ha funnet sted i Tromsø i 1843. Norges og verdens eldste skiklubb, Trysil Skytte- og Skiløberforening, ble stiftet i 1861, og fra 1860-årene ble det arrangert premieskirenn mange steder i landet, blant annet i Trysil, Telemark, Trøndelag og Oslo.

Turnbevegelsen var det andre tyngdepunktet i norsk idrett. Turn ble innført fra Tyskland i 1850-årene, og Christiania Turnforening ble stiftet i 1855 som den første i Norge. Også turnbevegelsen hadde allsidighet som mål, og de første skøyteklubber ble dannet i 1860-årene med utspring herfra. Det samme gjaldt friidrett noe senere. Det norske Turn- og Gymnastikkforbund ble stiftet i 1890.

Sport og et nytt syn på idrett

I 1890-årene fikk det engelske sportsbegrepet innpass i Norge med et nytt idrettssyn hvor det å drive idrett var et mål i seg selv. Man la vekt på spesialisering og målbare prestasjoner, og nye idretter som fotball, tennis og sykling ble populære. I forbindelse med gjenopptagelsen av de olympiske leker i 1896, kom også amatørbegrepet. Idrett skulle drives som ren fritidsbeskjeftigelse uten økonomisk fordel. Tidligere var det vanlig akseptert at idrettsutøvere mottok pengepremier for sine prestasjoner.

Centralforeningen skiftet i 1893 navn til Centralforeningen for Udbredelse af Idræt, da skytterlagene gikk ut og dannet Det frivillige Skyttervesen sammen med folkevæpningssamlagene. Etter fortsatt strid mellom særidretter og Centralforeningen om idrettens målsetting, ble Norges Riksforbund for Idræt stiftet i 1910. Det var da ni særforbund, blant annet for ski, skøyter, friidrett og fotball. Disse fikk status på linje med Centralforeningen, som skulle arbeide for allmenn idrett. Centralforeningen gikk ut av Riksforbundet i 1917 og holdt snart opp med idrettslig virksomhet. Riksforbundet ble i 1919 omorganisert til Norges Landsforbund for Idrett.

I mellomkrigstiden

Arbeidernes Idrettsforbund. Fra jubileumsarrangementet på Dælenenga i Oslo i forbindelse med AIFs 10-årsjubileum 1934. Medlemmene har dannet den sosialistiske femstjernen, og i midten er det en flaggborg av røde flagg.

Av /KF-arkiv ※.

Som en følge av tilspissede politiske og sosiale forhold i mellomkrigstiden, ble Arbeidernes Idrettsforbund (AIF) stiftet i 1924 som en konkurrent til Landsforbundet. AIF tok klare nyttehensyn i sitt idrettssyn, idrettsarbeidet skulle medvirke til å spre politiske ideer og skape samhold. Forbundet var også kritisk til strenge amatørregler, som de mente favoriserte samfunnsgrupper med økonomisk handlefrihet fremfor arbeiderklassen. Ett av kravene var derfor adgang til utbetaling av tapt arbeidsfortjeneste innenfor amatørreglementet. I Landsforbundet fikk særforbundene og tilhengere av spesialisering stadig større innflytelse, men det var likevel en viss motstand til stede, for eksempel i skiidretten. Innføringen av de olympiske vinterleker i 1924 hadde liten støtte i Norge.

Utover i 1930-årene ble det politiske aspektet ved idrett nedtonet innen AIF, og ideer om fremme av folkehelsen og satsing på masseidrett ble mer fremhevet. AIF var pionerer både innen kvinneidrett og bedriftsidrett. Også i Landsforbundet økte interessen for masseidrett, og i 1929 ble idrettsforvaltningen overført fra Forsvarsdepartementet til Sosialdepartementet. Etter et vedtak av Stortinget i 1936 (idrettsforliket) måtte AIF og Landsforbundet anerkjenne hverandre, og det ble arrangert såkalte forliksstevner med deltakere fra begge forbund. I 1940 ble man enige om sammenslutning, og under den tyske okkupasjonen gikk begge forbund til idrettsstreik, se idrettsfronten.

Etterkrigstiden

Norges folkehelt Knut «Kupper’n» Johannesen på 10 000 m under OL i Squaw Valley 1960, der han satte sin berømte verdensrekord med 15.46,6.

Av /NTB Scanpix ※.
Skøyteløp på Bislett stadion under OL i Oslo i 1952
Av .
Lisens: CC BY NC 3.0

Etter andre verdenskrig ble Norges Idrettsforbund (NIF) offisielt stiftet i 1946. Rolf Hofmo, en av stifterne av AIF, ble samtidig sjef for det nyopprettede Statens idrettskontor, fra 1949 Statens Ungdoms- og Idrettskontor (STUI) innen Kirke- og undervisningsdepartementet. Hofmo hevdet AIFs idealer om masseidrett og fremme av folkehelsen, mens særforbundene og NIFs formann fra 1948–1961 Arthur Ruud stod for en mer prestasjonsrettet og spesialisert konkurranseidrett. Etter opprettelsen av Norsk Tipping ble idretten fra 1948 tilført ny kapital fra overskuddet av fotballtippingen, og STUI ble tillagt oppgaven å fordele idrettens andel. Hofmo mente at pengene først og fremst skulle brukes til idrettsanlegg og samfunnshus, mens NIF ville disponere en del av midlene selv. Hofmo ville også gi idrettskretsene mer myndighet på bekostning av særforbundene.

Mosjon og toppidrett

Fra midt i 1960-årene ble motsetningene mellom mosjonsidrett og toppidrett mindre. Gjennom TRIM-kampanjen i 1967 fikk mosjonsideen et solid feste i befolkningen, og aksjonen ble et forbilde for lignende tiltak i andre land. I 1970-årene fikk mosjonsidretten sitt store gjennombrudd med innføring av massearrangement som turrenn på ski og mosjonsløp på bena («joggebølgen»). Parallelt med trimbølgen, fikk vi den såkalte idrettsrevolusjonen i Norge, i perioden 1965-1985, dvs. en enorm vekst i antall medlemskap i NIF fra 430 000 i 1965 til 1,6 millioner i 1985.

NIF vokste seg større og fikk bedret økonomi gjennom økt tippeandel og statstilskudd. STUI ble i 1982 underlagt det nye Kultur- og vitenskapsdepartementet. NIF ble i 1996 sammenslått med Norges olympiske komité til Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité.

Kommersialisering

Fra 1980-årene er toppidretten blitt stadig mer kommersialisert ved at næringslivet har bidratt med betydelig økonomisk støtte, såkalt sponsing. Grensen mellom amatøridrett og profesjonell idrett på eliteplan er nå i praksis borte.

Doping

En annen side ved moderne toppidrett er det stadig økende dopingproblemet. Norsk idrett har hatt sine dopingsaker, men Norge var et foregangsland da NIF i 1976 vedtok et nasjonalt kontrollprogram mot bruk av anabole steroider. Norge har, etter at Antidoping Norge ble stiftet i 2003, også vært ledende i dopingarbeidet internasjonalt.

Idrett som underholdning

Idrett har utviklet seg til å bli en omfattende underholdningsindustri. Den første radiooverføringen fra Holmenkollen kom i 1925. Her er håndballekspert Håvard Tvedten og kommentator Patrick Sten Rowlands i Trondheim Spektrum under EM i håndball i 2020.
Av /NTB/Scanpix.

Utover på 1900-tallet utviklet norsk idrett seg til å bli en omfattende underholdningsindistri, som mye skyldes det norsk mediassamfunnets utvikling i denne perioden. Den første radiooverføringen fra Holmenkollen kom i 1925, og mange møtte opp på Bislett og hørte over radiohøytalerne da Norge slo Tyskland i fotball i bronsefinalen under OL i Berlin i 1936. I perioden 1913–1931 ble det også etablert mange riksdekkende aviser og tidsskrifter for idrett, som Norsk Idrætsblad, Sport, Norsk Idrætsblad og Sport, Sportsmanden, Idrætsliv.

Da TV kom i 1950-årene, og fra 60-tallet blant annet med sending av engelske tippekamper, ble idretten ytterligere kommersialisert. I 1980-årene fikk vi oppheving av krinkastingsmonopolet som førte til konkurranse mellom medieselskapene og en favorisering av idretter som fotball. Nye medieselskap som Canal digital er kommet til, med rettigheter til å sende kamper fra Champions League og Premier League. I nyere tid har vi også fått ulike strømmetjenester som Netflix, TV2 Sumo, C More og Strim, hvor brukerne kan streame for eksempel fotballkamper over nettet. Slike strømmetjenester tar også i bruk nye teknologier, blant annet ulike spilltjenester. Denne utviklingen har forsterket norsk toppidrett som underholdningsidrett, og også bidratt til økt profesjonalisering ned i breddeidretten. Norsk idrett som kommersiell virksomhet viser seg også i sportsjournalistikken som er blitt mer personfokusert enn tidligere.

Kvinner og idrett

Kvinner ble lenge holdt utenfor den organiserte idretten, og først på 1970-tallet kom gjennombruddet for kvinnene i de aller fleste idretter. En foregangsfigur var Laila Schou Nilsen, en av Norges fremste kvinnelige idrettsuttøvere gjennom tidene og den første kvinne som fikk Egebergs ærespris.

Laila Schou Nilsen
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk

Grete Waitz løper i mål som vinner av kvinnenes maratonløp under det første friidretts-VM i Helsinki i 1983. Tiden ble 2.28.09.

Av /NTB Scanpix ※.

Kvinner var lenge fraværende innenfor tradisjonell norsk idrett, i likhet med internasjonal idrett. Det gjaldt både som utøvere og i stillinger innenfor administrasjon og ledelse.

Kvinner fikk i Norge et visst innpass i turn og gymnastikk, skiidrett og kunstløp på skøyter i 1880-årene, men ble stort sett holdt utenfor konkurranser til etter århundreskiftet. Da fikk de også delta på lik linje med menn i tennis og svømming. Frem til 1925 skjedde det lite. Da åpnet AIF opp mange nye idretter for kvinner, blant annet friidrett, sykling, skyting og langrenn, og de opprettet et kvinneutvalg i 1935. Landsforbundet fulgte etter og organiserte alpin skiidrett og håndball for kvinner. En pioner blant norske, kvinnelige idrettsutøvere var Laila Schou Nilsen som var aktiv på 1930-tallet.

I 1946 var tolv idretter på NIFs program åpne for kvinner: turn, ski, skøyter, svømming, tennis, friidrett, kappgang, håndball, fekting, orientering, badminton og volleyball. Men fremdeles mente mange idrettsledere og leger at kvinneidrett burde være vesensforskjellig fra mannsidrett, både av estetiske og medisinske grunner. Valg av idretter og øvelser skulle bestemmes av i hvilken grad de støttet opp under den tradisjonelle kvinnerollen, og styrke- og utholdenhetsidretter ble derfor motarbeidet. I det hele skulle konkurransemomentet nedtones. Mosjonsaktiviteter var bedre, noe som kom til uttrykk gjennom at kvinnene fikk sitt eget idrettsmerke i 1934, samt organisering av husmorgymnastikken etter krigen.

Gjennombruddet for kvinnene i de aller fleste idretter kom i 1970-årene, blant annet i langrenn, sykling, skiskyting og fotball, noe senere i kraftidretter som bryting og vektløfting, fra 1990-årene også boksing. De norske kvinnene Grete Waitz og Ingrid Kristiansen var pionerer i langdistanseløping.

Fra 1980-årene har norsk kvinneidrett tilhørt verdenseliten i blant annet fotball (olympiske mestere 2000) og håndball (verdensmestere første gang i 1999).

Først på 1990-tallet slo kvinnelig skihopp igjennom som nasjonal idrett med Anette Sagen i spissen. Det første skihopp-VM for kvinner kom i 2009.

I dag er det få idretter og øvelser kvinner ikke har adgang til på linje med menn, men skiflyging er eksempel på en øvelse som ikke arrangeres for kvinner.

Organisering og forvaltning

Et viktig norsk idrettsarrangement for barn og unge er Norway Cup verdens største fotballturnering for barn og unge mellom 6 og 19 år. Turneringen blir arrangert hvert år i uke 31, i Oslo, av Bækkelaget Sportsklub.
Av /NTB/Scanpix.

Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité er den ledende norske idrettsorganisasjonen og ansvarlig både for breddeidrett og toppidrett, derigjennom norsk tilslutning til Den internasjonale olympiske komité (IOC). Organisert idrett utenfor idrettsforbundet omfatter blant annet forsvarsbetont skytesport (Det frivillige Skyttervesen), bilsport (Norges Bilsportforbund), travsport (Det Norske Travselskap) og galoppsport (Norsk Jockeyklub). Militær idrett ledes av Forsvarets institutt ved Norges idrettshøgskole, politiidrett av Norges Politiidrettsforbund. Andre yrkessammenslutninger har også egne idrettsorganisasjoner og mesterskap. Nær tilknytning til idrett har organisasjoner samlet i Friluftslivets Fellesorganisasjon (FRIFO), blant annet Den Norske Turistforening, Foreningen til Ski-Idrettens Fremme (Skiforeningen), Norges Folkesportforbund og Norges Jeger- og Fiskerforbund. Uorganisert drives en utstrakt individuell egentrening, trening i helsestudioer og lignende.

Norsk idrett er fra 1991 underlagt Kultur- og kirkedepartementet gjennom en egen idrettsavdeling som er bindeledd mellom myndighetene og det organiserte idrettsarbeidet. Avdelingen har blant annet ansvar for generelle idrettssaker, støtte til og teknisk godkjenning av idrettsanlegg, samt fordeling av idrettens andel av overskuddet fra Norsk Tipping i samarbeid med kommuner og fylkeskommuner. Statens Idrettsråd (1957–1988) var tidligere rådgiver ved fordelingen av tippeoverskuddet.

Utdanning

Norges idrettshøgskole på Kringsjå, ved grensa til Oslomarka.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Norges idrettshøgskole (NIH) utdanner lærere i kroppsøving for skoleverket, utdanner idrettstrenere, driver forskning i idrett og friluftsliv og har en utstrakt kursvirksomhet. Forsvarets institutt ved NIH er Forsvarets kompetansesenter for fysisk fostring. Mange av landets universiteter og statlige høyskoler har bachelor- og masterstudier i idrettsfag, kroppsøving og friluftsliv.

Ved mange videregående skoler kan elevene velge idrettsfag som studieforberedende utdanningsprogram, og såkalte idrettsgymnas har lagt forholdene til rette for både idrettsfag og toppidrettsfag, trening i kombinasjon med videregående opplæring, blant annet de private skolene Norges Toppidrettsgymnas i Bærum, Lillehammer, Geilo, Kongsvinger, Bodø og Tromsø og Wang Toppidrett i Oslo, Fredrikstad, Hamar, Tønsberg og Stavanger.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Olstad, Finn & Stein Tønnesson: Norsk idretts historie, 1986-87, 2 b., isbn 82-03-11339-7
  • Goksøyr, Matti (2008). Historien om norsk idrett. Oslo: Abstrakt Forlag.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg