breddeidrett

På 1900-tallet ble idrettens sosiale rammebetingelser endret. Med lov om åttetimers arbeidsdag i 1919, fikk folk mer fritid. Med mye ensidig kroppsbruk på fabrikkene ble idretten viktig for arbeiderne sett fra et helseperspektiv. De begynte å danne sine egne idrettsforeninger og bedriftsidrettene vokste frem. Det ble dannet foreninger for mindre kostbare arbeideridretter som boksing, bryting, fotball og friidrett om sommeren, og ski og skøyter om vinteren.

I mellomkrigstiden vokste norsk skiidrett voldsomt, som mye skyldes nasjonale heltedåder, som for eksempel da Roald Amundsen gikk til Sydpolen i 1911. Vi fikk Birkebeinerrittet så tidlig som i 1932.

Fra 1910 og utover begynte flere landsdekkende aviser og tidsskrifter å dekke de store idrettsbegivenhetene. Den første radiooverføringen fra Holmenkollen i 1925, fra fotballkampen mellom Norge og Polen året etter, og ikke minst TV-overføringen av OL i Berlin i 1936, var alle viktige medieinnslag som bidro til at idrett etter hvert ble en stor bevegelse.

Kvinner deltok i ulike idretter, blant annet i alpin, skiløping, håndball, badminton, fekting, orientering og svømming, men hovedregelen var en holdning om at kvinner ikke skulle drive med styrke- og utholdenhetsidretter. Det ble sett på som helsefarlig og uestetisk. Et unntak fantes innenfor Arbeidernes Idrettsforbund (AIF). En del barn og unge kom også med i breddeidretten i mellomkrigstiden gjennom medlemskap i NIF (den gang Centralforeningen). Og allerede i 1921/22 ble Landsnevden for skoleidrett opprettet, hvor idretten fikk innpass i skolen. Også Arbeidernes idrettsforbund (AIF) fremmet barneidrett utover på 1930-tallet.

Under andre verdenskrig lå idretten nede, se idrettsstreiken.

I forbindelse med gjenreisningsperioden etter andre verdenskrig, fikk norsk breddeidrett et oppsving. Særlig ekspanderte breddeidretten fra 1960-tallet av, da det ble satset på organiserte idrettsaktiviteter særlig for barn og unge. Det ble bygget mange nye idrettsanlegg rundt om i Norge, hvor formålet var å få de unge til å delta i organisert idrett. I 1949 ble Statens Ungdoms- og Idrettskontor (STUI) etablert, som tilførte tippemidler til bygging av slike anlegg. Det var da som nå mest helseideologiske grunner til at man ønsket å få de unge med i idretten. Det førte til at idrettsaktiviteter som ballspill, friidrett og turn fikk innpass i skolen og vi fikk de årlige idrettsstevnene med utdeling av idrettsmerket. I 1967 fikk vi den såkalte Trim-aksjonen, hvor formålet var å få folk flest i aktivitet. Med den fikk mosjonsideen et solid feste i befolkningen. Ved siden av helsebegrunnelser, så man også på aktiviteten som en verdi i seg selv. Naturen ble en viktig trenings- og aktivitetsarena for aksjonen hvor både sykling, jogging og gåturer ble fremmet som aktivitetsformer. Naturen ble også den viktigste aktivitetsarenaen for breddeidretten i mellomkrigstiden, før idrettsanleggene ble bygget.

På 1970-tallet fikk vi den store joggebølgen. Fra 1985 og utover ble idretten en viktig del av underholdningskulturen.

I takt med samfunnsutviklingen har breddeidretten, i likhet med toppidretten, vokst i omfang. Det har kommet flere ulike idretter til, og en mer kompleks organisasjonsstruktur.

Breddeidrett er en virksomhet som de fleste driver med, uavhengig av alder, kjønn og etnisitet.

Det bygges arenaer som skal sikre å få flest mulig av befolkningen i aktivitet, med bygging av idrettsanlegg og flerbrukshaller, og ulike former for nærmiljøtiltak, lekeplasser, aktivitetetsområder, turløyper og friområder.

Det har kommet til nye innovative idretter og sporter, og flere av disse har oppstått i skjæringspunktet mellom organisert og egenorganisert idrett. Det gjelder for eksempel skateboard, parkour, rumpeldunk og e-sport. I dag diskuteres det hvorvidt e-sport er idrett eller ikke.

De nye idrettene er ofte aktiviteter som utfordrer tradisjonelle måter å tenke idrett på, og som er vokst fram som følge av økt urbanisering og teknologisering i samfunnet. Også idretter fra østlig kultur, som yoga og asiatiske kampsporter, er blitt mer populære i vår tid.

I tillegg til mer tradisjonelle friluftslivsaktiviteter finnes risikoidretter som rafting, fallskjermhopping og ulike former for ekstremsport. I slike aktiviteter oppsøker utøverne spenningsopplevelser og bruker naturen som en lekeplass.

• Les mer: ekstremsport

I Norges idrettsforbund er det et hovedmål at idretten skal arbeide for et inkluderende og mangfoldig idrettstilbud som når ut til alle aldersgrupper, som er tilrettelagt for alle og tilpasset alle idrettslige nivåer.

Begrepet Livslang idrettsglede er et uttrykk som har kommet med i forbundets strategi de siste årene. Det ligner på skolefaget kroppsøving sin formulering om livslang bevegelsesglede. Man ønsker at det enkelte samfunnsmedlem skal forbli idrettsaktive i et livslangt perspektiv. At breddeidretten vektlegger livslang idrettsglede, gjenspeiles også i at NIF har medlemmer som dekker alle alderskategorier og et stort spekter av idretter.

I NIF står breddeidretten (og toppidretten) overfor utfordringer knyttet til idealet om mangfold. Det gjelder etiske utfordringer som å praktisere nulltoleranse for diskriminering og trakassering, å ta opp i seg nye og alternative idretter, å klare å tilby konkurranser for de med nedsatt funksjonsevne innenfor det ordinære konkurransetilbudet og å klare å rekruttere flere medlemmer med ulike etnisk bakgrunn, særlig jenter, inn i idretten.

Flere har stilt seg kritiske til at toppidrett og breddeidrett organiseres sammen, og hevder at avstanden mellom topp og bredde innenfor NIF øker. De peker for eksempel på at toppidretten tildeles betraktelig mer av pengene som kommer inn gjennom Norsk Tipping, og at den som underholdningsidrett praktiserer mer kynisme og unfair spill enn det som kjennetegner breddeidretten. NIF oppfatter samtidig toppidretten som avhengig av breddeidretten i den forstand at det er den som rekrutterer utøvere til seinere toppidrettsdeltagelse. Derfor presiserer NIF at de ikke bare vil skape inkludering for alle, men også hjelpe unge utøvere i overgangen til toppidrett.

Den norske idrettsmodellens kriterier om frivillighet og demokrati blir også videreført innenfor organisert breddeidretten ved at den skal vektlegge verdier som demokrati, åpenhet og ærlighet. Her presises det også at breddeidrettens er et frivillig idrettsengasjement hvor det enkelte medlem inngår i et meningsfullt sosialt fellesskap som utgår fra lokalsamfunnet.