Skøyteidrett. Knut Johannesen under 10 000 m i OL i Squaw Valley 1960, der han satte sin dengang utrolige verdensrekord 15.46,6.

Skøyteidrett av Ukjent/NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Skøyteidrett. Fra en konkurranse i kortbaneløp i 1998, en fartsfylt og dramatisk idrett. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Skøyteidrett av Scan Foto/NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Skøyteidrett, konkurranser i skøyteløp. Omfatter hastighetsgrenene hurtigløp og kortbaneløp, samt kunstløp. Etter skiidrett er hurtigløp Norges mest tradisjonsrike idrett. Se også rulleskøyter.

Hurtigløp er konkurranser på tid over faste distanser på 400 m lange rundbaner med to langsider og to svinger, utendørs eller innendørs. Banen er delt i en indre og en ytre bane, hver minst fire meter bred og atskilt med en snøkant eller med en malt linje og gummiklosser. Svingradius for indre bane skal være 25–26 m. Det er parvis start, for hver runde skifter løperne bane på den ene langsiden (vekslingssiden). I enden av den andre langsiden (oppløpssiden) ligger mållinjen for alle distanser unntatt 1000 m, som har mål midt på oppløpssiden. Avhengig av distansen starter man fra fem forskjellige steder rundt banen. På 500 og 10 000 m starter løperne på linje, på andre distanser den ene løperen noe bak den andre for å få like lang vei til mål. Løpsretningen er mot urviseren (bare venstresvinger).

På distansene 500, 1000, 1500, 5000 og 10 000 m (kvinner 3000 m) kåres olympiske mestere hvert fjerde år og verdensmestere og norske mestere årlig (unntatt i 1998 ikke enkeltdistanse-VM blitt arrangert i OL-år). Tidene måles elektronisk ned til hundredeler av et sekund. På 500 m, hvor farten er stor, er det vanligvis en fordel å gå siste sving i ytre bane, og løperne går derfor ett løp i hver bane og tidene summeres. Man konkurrerer også på 100 m rett frem. Det er dessuten årlige VM, EM og NM sammenlagt etter fire distanser i løpet av to eller tre dager, både i allround og sprint (i sprint kun VM og NM). Allround-distanser for menn er 500, 5000, 1500 og 10 000 m i denne rekkefølgen, for kvinner 500, 3000, 1500 og 5000 m (tidligere 500, 1500, 1000 og 3000 m). Sammenlagt sprint omfatter for begge kjønn to 500-metere og to 1000-metere. Tidene på hver distanse omregnes til poeng ved å dividere tiden målt i sekunder med antall 500-metere distansen inneholder. Distansepoengene summeres, og løperen med lavest poengsum blir mester. Det arrangeres verdenscup med flere stevner på 100 m, 500 m, 1000 m, 1500 m og langdistanser. I lagtempo med tre løpere på laget konkurreres det etter utslagsmetoden mellom to og to lag. Som i forfølgelsesritt i banesykling, starter lagene på hver sin side av banen, og man går bare i den indre banen. Distansen for menn er åtte runder (3200 m), for kvinner seks runder (2400 m). Lagtempo ble VM-øvelse i 2005 og OL-øvelse i 2006.

I VM og EM måtte man opprinnelig vinne minst tre distanser og fullføre den fjerde for å bli allroundmester, ellers endte konkurransen uavgjort. Sammenlagtseier etter tre distanseseirer (uten nødvendigvis å ha lavest poengsum) var gjeldende helt til midt i 1980-årene. For å kåre mestere hvis ingen vant tre løp, ble lavest plassiffersum innført som vinnerkriterium i 1909, men vinneren måtte ha minst én distanseseier. I 1925 kom tidspoeng (i NM 1924) og i 1928 nåværende system. I NM gikk man t.o.m. 1911 kun tre distanser (ikke 10 000 m), og en eventuell vinner måtte ha minst to distanseseirer, ellers endte det uavgjort. Senere ble man vinner på best tid sammenlagt hvis ingen vant to løp, deretter på lavest plassiffer. I 1919 gikk man over til de internasjonale regler.

Internasjonale og norske rekorder noteres på de olympiske distansene for begge kjønn, samt på 3000 m for menn. Sammenlagtrekorder for ett stevne noteres for menn i stor firkamp (500, 1500, 5000 og 10 000 m), liten firkamp (500, 1500, 3000 og 5000 m) og sprintfirkamp (2 × 500 og 2 × 1000 m), for kvinner i liten firkamp, sprintfirkamp og minifirkamp (500, 1000, 1500 og 3000 m). Norske rekorder kunne inntil sesongen 1994/95 kun settes på norske baner. Utviklingen av verdensrekordene kan leses i tabellen.

Langløp er en hurtigløpsform med fellesstart over lange distanser med både konkurranse- og mosjonsklasser. Løpene går på vanlige fastlandsbaner uten vekslinger mellom indre og ytre bane (banelangløp) eller på tilfrosne innsjøer i en banesløyfe eller mellom to steder (turløp). Vanlige distanser er 10 km, halvmaraton og maraton, i mosjonsklasser løp ned til 2 km. I turløp er det aldersklasser: under 18 år, 18–34 år, 35–49 år og deretter tiårsklasser. Det utdeles dessuten distansemerker. Distanseløp på skøyter har en lang tradisjon, bl.a. tilbakela Axel Paulsen 210 km på 9 timer 45 min på en bane på Pipervika utenfor Akershus festning i 1882. Slike lange løp avvikles fremdeles, f.eks. det 200 km lange Elfstedentocht-løpet (Ellevebyers-løpet) på kanalene i Nederland.

Kortbaneløp er innendørs hastighetsløp på rundbane, vanligvis på en ishockeybane, som skiller seg fra tradisjonelt hurtigløp ved at banen er kortere (omkrets 111,12 m) med krappere svinger (svingradius 8 m) og ikke delt i en indre og ytre bane. Kortbaneløp går med fellesstart etter utslagsmetoden og er en fartsfylt og dramatisk konkurranseform med kroppskontakt og mange fall. Deltakerne har beskyttelsesutstyr (hjelm, hansker, knebeskyttere), og vantene rundt banen er godt polstret. Skøytene har kortere skjær og høyere kopper enn tradisjonelle hurtigløpsskøyter. Vanligvis starter fire løpere per heat, hvor de to beste går videre til neste runde. Tidene spiller liten rolle, men det noteres rekorder. Standarddistanser er 500, 1000, 1500 og 3000 m. I stafett er distansene 3000 m (kvinner) og 5000 m (menn) med fire løpere per lag. Lagene bestemmer selv hvor mange runder hver løper skal gå og hvor ofte de vil veksle.

De eldste skøytefunn er fra ca. 2000 f.Kr. (Sveits), og skøyter omtales også i sagaen. Typen som ble brukt var islegger, dvs. leggben eller kjeveben av forskjellige dyr. Fra 1200-tallet var skøyter av jern i bruk i Nederland, og slike kjennes omtalt i Norden på 1500-tallet. Det var jernskinner med buet forkant som ble innfelt i fotstøtter av tre og festet til foten med remmer. Man skjøv seg frem ved hjelp av en lang ispigg, og skøytene ble mest brukt som fremkomstmiddel, senere også til rekreasjon. Midt på 1800-tallet ble helsmidde jernskøyter med en enkel festeanordning (skruskøyter) konstruert i USA. Senere kom det i bruk forskjellige skøytetyper hvor skøytejernet var fast forbundet til skoen, bl.a. Axel Paulsens hurtigløpsskøyte fra rundt 1890, og det ble etter hvert spesialskøyter for hurtigløp, kunstløp, bandy og ishockey.

De første hurtigløpskonkurranser i nyere tid fant sted i Nederland og Nord-England ca. 1800. Opprinnelig ble løpene arrangert på islagte innsjøer og havnebassenger, bl.a. på kanalene i Nederland. I Norge ble det første store skøyteløp holdt utenfor Akershus festning i 1863, og i 1864 ble Christiania Skøiteklub stiftet. I 1885 slo Axel Paulsen nederlenderen Renke van der Zee i et berømt oppgjør på Frognerkilen. I 1889 ble det første uoffisielle verdensmesterskap på rundbane avholdt, og nederlenderen Jaap Eden ble i 1893 den første offisielle verdensmester (Norges første var Peder Østlund i 1898).

Rundt 1890 begynte man å arrangere løpene på naturis på spesielt anlagte landbaner, og Frogner stadion i Oslo (anlagt 1901, flyttet 1914) ble frem til 1940 sentrum for norsk skøyteidrett. Også Hamar har lange skøytetradisjoner og arrangerte sitt første VM i 1895. Banen var først på Mjøsa, senere Hamar stadion og Vikingskipet. I Trondheim ble det første VM arrangert i 1907. Berømte utenlandske høylandsbaner, hvor mange rekorder ble satt, var først i Davos (Sveits), senere bl.a. i Inzell (Tyskland) og Almaty (Kasakhstan). Det første VM på Bislett stadion i Oslo ble holdt i 1925, og Bislett overtok etter den annen verdenskrig (frem til 1988) rollen som Norges viktigste skøytearena. I 1960-årene kom baner med kunstfrossen is, den første var Ullevi i Göteborg i 1959, mens Valle-Hovin i Oslo ble åpnet i 1966. I 1987 kom den første innendørsbanen (i Nederland), hvor det ble satt mange nye rekorder pga. optimale og like forhold for løperne. Senere er det kommet mange flere innendørsbaner, bl.a. Hamar Olympiahall (Vikingskipet) til OL 1994.

Hurtigløpsskøytene var i prinsippet uforandret frem til midt i 1990-årene, da såkalte klappskøyter førte til store rekordforbedringer. På klappskøyter er skøyteskoen festet til jernet bare i tåpartiet, slik at hælen kan løftes fra jernet i frasparket tilsvarende som ved tåbindinger på ski.

Frem til 1940 dominerte norske løpere med stjerner som Oscar Mathisen, Ivar Ballangrud, Bernt Evensen og Michael Staksrud. Den fremste utenlandske opponenten, etter Jaap Eden, var finnen Clas Thunberg i 1920-årene. Etter den annen verdenskrig var Norge og Nederland ledende nasjoner, men Sovjetunionen hevdet seg sterkt i 1950-årene, bl.a. ved Oleg Gontsjarenko. Etter anlegg av olympiske innendørsbaner i Canada (Calgary 1988) og USA (Salt Lake City 2002) har nordamerikanske løpere kommet sterkt. De fremste norske løpere har vært Hjalmar Andersen, Knut Johannesen og Johann Olav Koss, andre gode løpere har vært Fred Anton Maier, de fire «S'ene»  Sten Stensen, Jan Egil Storholt, Kay Stenshjemmet og Amund Sjøbrend, samt Ådne Søndrål. Nederlenderen Ard Schenk (rundt 1970) og amerikaneren Eric Heiden (1977–80) er utenlandske stjerner. Svenske løpere har hevdet seg i perioder, bl.a. Sigvard Ericsson, Jonny Nilsson og Tomas Gustafson. Blant kvinnene var Sovetunionen ledende allroundnasjon frem til rundt 1980, senere særlig Tyskland (tidligere DDR) gjennom bl.a. Karin Kania og Gunda Niemann-Stirnemann, samt Nederland og Canada. Etter rundt 1970 har sprint fått bredere utbredelse enn allround, og land som Japan, Sør-Korea, Kina, Tyskland, USA og Canada har fått frem gode sprintere ved siden av de tradisjonelle hurtigløpsnasjoner.

Kortbaneløp har i USA og Canada tradisjoner tilbake til begynnelsen av 1900-tallet, men grenen ble tatt opp på Det internasjonale skøyteforbundets program først i 1965. Det er særlig populært i østasiatiske land og i Canada. I Norge er kortbaneløp praktisert fra 1970-årene, og ble tatt opp av Norges Skøyteforbund rundt 1990, men er lite utbredt.

I hurtigløp er offisielt VM og EM allround for menn arrangert fra 1893 (uoffisielt VM fra 1889). For kvinner er det arrangert offisielt VM fra 1936, og EM ble holdt 1970–74 og deretter fra 1981. VM i sprint er arrangert for begge kjønn fra 1972 (uoffisielt fra 1970). Verdenscup er holdt siden sesongen 1985/86, VM på enkeltdistansene fra 1996. I kortbaneløp er VM allround holdt fra 1981. Hurtigløp er OL-gren for menn fra 1924 og for kvinner fra 1960, kortbaneløp for begge kjønn fra 1992.

NM i hurtigløp allround er offisielt arrangert for menn fra 1894 (uoffisielt fra 1887) og for kvinner fra 1933 (uoffisielt også 1932). NM i sprint er arrangert fra 1970 (kvinner 1971) og NM enkeltdistanser fra 1987 (begge kjønn). Det var en periode (1987–92) også NM i stafett for tremannslag, samt (1988–93) NM i maraton.

Skøyteidretten i Norge er organisert i Norges Skøyteforbund, stiftet i 1893. Den internasjonale organisasjonen er International Skating Union (ISU), stiftet i 1892. I perioden 1972–75 var også en profesjonell skøyteliga i virksomhet med deltakelse av nederlenderen Ard Schenk og andre toppløpere, derav flere nordmenn.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.