fotball

Fotball er den mest populære idretten i verden, både når det gjelder antallet utøvere og publikumsinteresse. Spillet er nasjonalidrett nummer én i de fleste av de 209 nasjonene som er medlem av det internasjonale fotballforbundet FIFA (2013).

Regler

Fotball spilles av to lag, hvert med 11 spillere. På nasjonalt og internasjonalt toppnivå har hvert lag en reservebenk med sju innbyttere, hvorav tre kan byttes inn i løpet av kampen.

Banen

Fotball spilles på en rektangulær bane, der de internasjonale målene er 100–110 m × 64–75 m. Midt på hver kortside står målene, to vertikale stolper med en horisontal tverrligger 2,44 meter (åtte fot) over bakken. Stolper og tverrligger var tidligere vanligvis laget av tre, nå er det vanligst med metall. Målet er 7,32 meter (24 fot) bredt. Et nett er festet til stolpene og tverrliggeren for å fange opp ballen når den går i mål.

Ballen, som gjerne er av lær eller plast, skal veie mellom 410 og 450 gram, med en omkrets på 68–70 cm.

Alle internasjonale, offisielle fotballkamper skal spilles på gress eller kunstgress. Kunstgresset må være godkjent av det internasjonale fotballforbundet, FIFA. I nasjonale kamper kan kunstgress og gress brukes som underlag i de øverste divisjonene. I lavere divisjoner og barnefotball benyttes også grusbaner.

Mål

I en fotballkamp er det viktigste for lagene å score flere mål enn motstanderen i løpet av en kamp. Mål kan scores med alle deler av kroppen utenom hendene (armene). Målvakten er den eneste som kan bruke hendene, men bare innenfor sitt eget målfelt, som går går 11 meter ut til hver side fra stolpene (til sammen 11 m + 11 m + 7,32 m = 29,32 meter) og 16,5 meter ut fra egen mållinje.

Målvakten kan (etter en regelendring fra 1992) heller ikke bruke hendene dersom ballen sparkes til ham fra en medspiller eller kastes til ham som innkast. Det er imidlertid lov å heade eller bryste ballen tilbake til keeper.

En vanlig seniorkamp varer i 2 × 45 minutter, vanligvis med femten minutters effektiv pause. I utslagsturneringer spilles gjerne ekstraomganger hvis kampen er uavgjort etter full tid. Deretter kan straffesparkkonkurranse eller omkamp tas i bruk for å kåre en vinner.

Det er også forsøkt andre varianter på å avgjøre kamper. I EM-sluttspillet i 1996 ble det i ekstraomgangene innført et prinsipp om at første mål vinner (kalt sudden death eller golden goal). I blant annet EM 2004 ble golden goal erstattet av såkalt silver goal, det vil si at kampen ble avbrutt etter én ekstraomgang dersom et av lagene ledet og at kampen ble spilt ferdig dersom et av lagene tok ledelsen i annen ekstraomgang.

I internasjonale turneringer de siste årene har en imidlertid gått tilbake til den opprinnelige formen med 2 x 15 minutter ekstraomganger og straffesparkkonkurranse hvis det fortsatt står uavgjort.

Taklinger

Spillet oppfordrer til mye fysisk kontakt mellom spillerne, men det er strenge regler for hvordan taklinger (det å ta ballen fra motstanderen) kan utføres. Hvis en spiller felles eller ulovlig hindres av en motstander, tildeles laget frispark eller straffespark.

Frisparket skal tas fra der forseelsen har skjedd. Straffespark kan bare tildeles innen motstanderens målfelt og skal alltid tas fra et oppmerket punkt 11 meter fra mål.

Er forseelsen spesielt alvorlig, kan den syndige spilleren utelukkes fra resten av kampen (utvisning/rødt kort), eller tildeles advarsel (gult kort). To gule kort i en og samme kamp gir rødt kort og utvisning.

Dommere

Kampen ledes av en nøytral dommer, som er enerådende i alle avgjørelser. Han får hjelp av to assistentdommere (tidligere kalt linjedommere), som går langs hver sin sidelinje og følger spillet på én banehalvdel hver. Assistentdommernes viktigste oppgaver er å varsle dommeren om offside, innkast og hjørnespark, men i tråd med at de er oppjustert til assistentdommere, har de mulighet for å dømme enkeltsituasjoner, gjerne hvis de har bedre oversikt enn kampens hoveddommer og står nærmere situasjonen.

I større kamper er det også en fjerdedommer, som har myndighet over laglederbenkene, ordner med innbytter, viser tilleggstid i hver omgang m.m.

Etter en del kontroversielle avgjørelser i store internasjonale kamper de siste årene, har man innført en ordning med to måldommere som har som oppgave å avgjøre om en ball er over mållinjen eller ikke. Dette blir bl.a. brukt i Mesterligaen.

Spillesystemer – formasjoner

En viktig årsak til spillets popularitet er dets enkelhet – alle kan delta. Utstyret er billig og reglene enkle. Spillet består av to faser: Angrep og forsvar, og når spillet først er i gang, er det uendelig mange kombinasjoner for angrep og forsvar som kan gjennomføres. Derfor har taktikk alltid spilt en sentral rolle i fotballen.

Utviklingen har stort sett gått i retning av mer defensivt preget spill, med stadig flere spillere i forsvar eller på midtbanen. Mens alle lagene til å begynne med spilte med fem angripere (to ytreløpere, to indreløpere og en senterløper), har de fleste lagene i dag bare én eller to spisser.

Organisering av spillerne på banen er blitt svært sentralt, og spillerne har stort sett klart definerte oppgaver, både i forsvar og angrep.

Første spillesystem: 2–3–5

Det første spillesystemet ble kalt 2–3–5, med to forsvarere, tre midtbanespillere og fem angripere. Taktikken ble lagt om etter endringen av offside-regelen i 1925, da færre spillere kunne være mellom angriperen og målet uten at han var offside (fra tre til to).

Herbert Chapman, legendarisk manager for Huddersfield og Arsenal, var den som utviklet 2–3–5-systemet videre, og trakk senterhalfen ned fra midtbanen, og indreløperne ned fra angrepet («W-formasjon»). Chapman ledet begge klubbene til tre ligamesterskap i 1920- og 1930-årene, og hans system ble toneangivende i 30 år.

I 1958 vant imidlertid Brasil VM med en ny taktikk: med fire forsvarspillere, to sentrale spillere på midtbanen og fire angripere styrket brasilianerne forsvaret, samtidig som formasjonen oppfordret til teknisk og hurtig spill i angrep, gjerne langs kantene. Real Madrid spilte på samme måte, og vant Serievinnercupen fem år på rad fra 1956–60.

Utvikling av formasjoner:1960-2000

Utover i 1960-årene ble den ene angriperen flyttet ned til midtbanen, og få år senere ble 4–4–2 den mest populære formasjonen – en formasjon mange lag fortsatt bruker den dag i dag. I en del land er det også populært å spille med bare tre stoppere bakerst, og heller plasserer fem spillere på midtbanen samt to i angrep.

Ajax Amsterdam har sin egen, spesielle variant, som først ble utviklet rundt lagets storhetstid i 1970-årene – såkalt totalfotball. Systemet krever stor bevegelse og skifte av posisjoner og har aldri vunnet stor utbredelse, nettopp fordi det trenger lang innarbeidelse og høy presisjon.

På 2000-tallet har 4–5–1 blitt den mest vanlige formasjonen. Denne har flere varianter, hvor den offensivt kan brukes som en 4–3–3-formasjon, mens ytreløperne trekkes ned på midtbanen når laget forsvarer seg og skaper en 4–5–1-formasjon. 4–3–3-formasjonen var Rosenborgs suksessformel under lagets storhetstid på slutten av 1990- og begynnelsen av 2000-årene. 

Real Madrid har også hatt suksess med en egen variant, en 4–2–3–1-formasjon, med to defensive og tre offensive midtbanespillere.

Formasjoner: Siste års tendenser

De siste årene har tika-taka-stilen (spansk tiqui-taca), utviklet av FC Barcelona, gitt størst suksess. Dette er en ballbesittende spillestil med kjappe pasninger, der en holder ballen i laget, gjerne i midtbaneleddet, mens en prøver å finne åpninger i motstanderens forsvarsformasjon. Hvis laget mister ballen, er det om å gjøre å vinne ballen tilbake i løpet av kortest mulig tid ved å legge et sterkt press på motstanderen.

Med denne spillestilen vant Barcelona Mesterligaen i 2006, 2009 og 2011 og det spanske landslaget EM i 2008, VM i 2010 og EM i 2012.

Våren 2013 er imidlertid den spanske fotballen på defensiven etter at Barcelona tapte 0–4 borte og 0–3 hjemme mot Bayern München, og Real Madrid ble slått ut av Borussia Dortmund i semifinalen i Mesterligaen. Finalen ble et rent tysk oppgjør som Bayern München vant 2–1.

I motsetning til den spanske fotballen, som preges av ballbesittelse, er den nye tyske fotballens filosofi raske overganger i lengderetning for snarest mulig å nå fram til motstanderens straffefelt, ikke helt ulikt Drillos tankegang for det norske landslaget, men med en langt bedre kvalitet på spillerne.

Historikk

Tidlige varianter

Fotballspillet har røtter langt tilbake i historien. En variant er nevnt allerede i 2000 år gammel kinesisk litteratur. I England måtte kong Edvard 2 forby spillet i 1314, fordi kampene ofte ble blodige og forvoldte til dels stor skade på bygninger og deltakere. På den tiden ble fotballen spilt i trange gater, og med færre regler enn det spillet vi kjenner i dag. Spillet fikk ingen offentlig anerkjennelse – sportslige aktiviteter skulle helst utøves gjennom individuelle idretter.

I 1477 bestemte kong Edvard 4 at alle menn skulle øves opp i bueskyting, mens fotball var strengt forbudt. De som trosset forbudet, risikerte både bøter og fengselsstraff.

Den moderne fotballen

I begynnelsen av den industrielle revolusjon i England mot slutten av 1700-tallet, kom også starten på det som skulle bli den moderne fotballen. Midt på 1800-tallet begynte spillet å få strengere regler. Skillet mellom fotball og rugby ble klarere. I begynnelsen ble fotball kalt «the dribbling game», i motsetning til rugby, som fikk navnet «the running game».

I 1863 ble det engelske fotballforbundet, The Football Association, stiftet. Samtidig ble reglene – omtrent de samme som i dag – nedtegnet og vedtatt for all fotball i England. Det ble slutt på å bruke hendene for å drive ballen fremover. De som opponerte mot denne endringen, brøt ut og dannet The Rugby Union i 1871.

Denne fotballformen har senere blitt overført til USA, hvor man i 1876 laget amerikansk fotball, en variant av rugby. I USA kalles amerikansk fotball football, mens vår form for fotball kalles soccer.

Moderne fotball har røtter i arbeiderklassen. Gjennom sosiale reformer og kortere arbeidstid fikk arbeiderne anledning til å delta i spillet etter endt arbeidsdag. Og da de også fikk fri halve lørdagen, økte publikumsinteressen for spillet voldsomt.

Internasjonalt ble spillet eksportert fra England til kontinentet (Danmark, Nederland) og det britiske imperiet på slutten av 1800-tallet. Rundt forrige århundreskifte kom fotballen også til Sør-Amerika.

Den første landskampen ble spilt mellom England og Skottland i 1872. I 1904 ble det internasjonale fotballforbundet (Fédération Internationale de Football Association, FIFA) stiftet i Paris. Hovedkvarteret ligger nå i Zürich.

Profesjonell fotball

Etter hvert som populariteten økte, krevde også spillerne sin del av inntektene, og profesjonell fotball ble godkjent i 1885. Lønningene var lave, og i England var det ikke tillatt å tjene mer enn en fastsatt maksimallønn, som ikke var spesielt høyere enn den en vanlig arbeider mottok. Denne ordningen ble først opphevet i 1960-årene.

Det gikk imidlertid lang tid før FIFA aksepterte proffspill. Først i 1920-årene fulgte andre land etter: Tsjekkoslovakia i 1925, Ungarn og Østerrike i 1926, Spania i 1929 og Argentina i 1930. FIFA forkastet sine amatørregler i 1932. I dag er det flest penger å tjene i europeisk fotball, i England, Italia og Spania.

Norge er et av landene i Europa som holdt lengst fast på amatørfotballen. På forbundstinget i 1984 ble det åpnet for at klubbene kunne betale sine egne spillere. I dag er de fleste toppserieklubber tilnærmet profesjonelle, men norske fotballspillere tjener lite sammenlignet med spillere på kontinentet. Spesielt fra 1950-årene har norske spillere reist utenlands, de siste årene hovedsakelig til England.

Fra England til Sør-Amerika

Mens den moderne fotballen var ung, var det britene som dominerte, de vant OL både i 1908 og 1912. Men for øvrig viste engelskmennene liten interesse for internasjonale turneringer og holdt seg borte fra VM helt til 1950. I 1966 vant England VM på hjemmebane. Den nasjonale ligaen og cupen i England har imidlertid alltid hatt en sterk posisjon. Fra 1969 har det vært vist engelske seriekamper på norsk fjernsyn, og interessen for engelsk fotball har vært stor også her i landet.

Da Europa ble sterkt svekket under og etter den første verdenskrig, overtok søramerikanske land hegemoniet. Uruguay vant OL i 1924 og det første VM i 1930 (på hjemmebane), og gjentok bedriften i 1950. Italia vant både i 1934 og 1938.

Etter den annen verdenskrig har det imidlertid vært Brasil som har dominert, med VM-seirer i 1954, 1958, 1970, 1994 og 2002. Landet har også brakt frem mange av verdens aller beste spillere, som Pelé, Garrincha, Zico, Socrates og Romario. Argentina vant VM 1978 og 1986, og huskes best for stjernespilleren Maradona.

I Europa har (Vest-)Tyskland, Italia og Frankrike vært de dominerende lagene. Tyskerne har spilt hele sju VM-finaler etter 1950, med tre VM-titler som resultat. Italia har spilt fire VM-finaler etter 1950, med to tap og to seire. De tapte for Brasil i 1970 og 1994 og vant mot mot Vest-Tyskland 1982 og Frankrike i 2006. Frankrike vant VM på hjemmebane 1998, samt EM i 1984 og 2000.

De første verdensmesterskapene møtte begrenset interesse. Etter hvert økte interessen voldsomt, og fotball-VM er siden 1960-årene trolig den enkeltbegivenheten som får størst oppmerksomhet verden over. Sluttspillet arrangeres hvert fjerde år; siden 1998 deltar 32 land.

Også de store, internasjonale klubbturneringene i Europa ble møtt med skepsis fra starten. Europacupen for serievinnere ble innstiftet i 1955 etter initiativ fra den franske avisen L'Equipe. Det første året ble de engelske ligamestrene, Chelsea, nektet å delta av sitt eget forbund. Først i 1968 klarte et engelsk lag (Manchester United) å vinne den gjeveste turneringen. Real Madrid dominerte Europacupen de første årene, senere overtok lag som Ajax, Bayern München og Liverpool.

Fra slutten av 1980-årene var de italienske klubbene Milan og Juventus de førende, men rundt årtusenskiftet og senere har spesielt de spanske klubbene Real Madrid og FC Barcelona dominert.

Kriteriene for å delta i turneringen endret seg i slutten av 1990-årene, og Mesterligaen er i dag i praksis en europeisk fotballiga der de største nasjonene kan ha inntil fire deltakende lag samtidig. I 1958 ble det innstiftet en ny turnering, Messebycupen, fra 1971 kalt UEFA-cupen og pr. 2013 kalt Europaligaen (Europa League). Europacupen for cupvinnere ble innstiftet 1961, men ble slått sammen med UEFA-cupen 1999. Alle disse turneringene har vært avholdt årlig.

I 1958 vedtok UEFA å arrangere europamesterskap for landslag. Det ble gjennomført for første gang i 1960. I likhet med VM arrangeres sluttspillet hvert fjerde år. I Sør-Amerika har det vært mesterskap for landslag siden 1916.

Norsk fotball

Herrefotball

Fotballspillet kom til Norge fra Storbritannia. Christiania Footballclub ble stiftet i 1885, og var den første fotballklubben i landet. Den første kampen ble spilt i Oslo i 1886.

Norges Fotballforbund (NFF) ble dannet i 1902, og samme år introduserte forbundet Norgesmesterskapet i fotball – en utslagsturnering (cupmesterskap) hvor vinneren tildeles Kongepokalen. Finalen for herrer spilles på Ullevaal stadion i Oslo, overføres direkte i fjernsyn og er en stor folkefest særlig for de deltagende lags tilhengere.

NFF ble medlem av FIFA 1908 og spilte samme år sin første landskamp: i Göteborg ble det 3–11-tap for Sverige. De første årene med internasjonal fotball brakte lite heder til våre kanter. Først i 1913 unngikk Norge sitt første tap, da laget spilte uavgjort 1–1 mot Russland i Moskva, men det skulle gå hele fem år til før den første seieren. I 1918 løsnet det imidlertid, og Norge vant to seire på rad ved å slå erkerivalene Danmark 3–1 og Sverige 2–1 på hjemmearenaen Gamle Frogner stadion.

Men det var først i årene mellom 1929 og 1938 at Norge virkelig hevdet seg internasjonalt. I 1929 ble det seier i det nordiske mesterskapet, og i 1936 vant Norge bronse i OL i Berlin. På vei til bronsefinalen slo laget ut vertene Tyskland 2–0, og i bronsefinalen ble Polen slått 3–2. I 1938 deltok Norge i VM for første gang, men tapte 1–2 for Italia etter ekstraomganger, etter at Norge i ordinær tid ble fradømt et mål, som dommeren urettmessig blåste av som offside.

1937 ble endelig et nasjonalt seriesystem innført – Norgesserien. Fredrikstad vant serien de to første sesongene. På grunn av andre verdenskrig ble all offisiell fotball i Norge avlyst, men Norgesserien ble gjenopptatt i 1947. Året etter ble serien erstattet med Hovedserien, som var delt i to avdelinger med åtte lag i hver. Dette systemet varte til 1963.

Etter 1963 har seriene blitt avviklet i kalenderåret, mot tidligere høst og vår. Samtidig ble de to avdelingene slått sammen til én i den nye 1. divisjon (ti lag). I 1972 ble de ti til tolv, og i 1995 ble toppserien – som nå kalles eliteserien – utvidet til 14 lag. Fra 1997 er det også bare én avdeling i 1. divisjon (tidl. 2. divisjon). Fra og med 2009-sesongen er eliteserien utvidet til 16 lag.

Internasjonalt har norske klubblag hatt beskjeden suksess. Lyn nådde kvartfinalen i Europacupen for cupvinnere i 1968–69, mens Rosenborg etablerte seg som et godt europeisk lag i 1990-årene. Laget nådde kvartfinalen i Mesterligaen (Europacupen for serievinnere) i 1997, etter blant annet å ha slått storlaget Milan på deres hjemmebane.

Det norske herrelandslagets største prestasjon etter 1945 var å kvalifisere seg til VM i USA i 1994 og VM i Frankrike fire år etter. Norge ble utslått i gruppespillet i 1994 og i mellomrunden av Italia (0–1) i 1998. I 2000 kvalifiserte laget seg for første gang til EM, der det ble slått ut i gruppespillet.

Kvinnefotball

I Norge har imidlertid kvinnefotballen hatt betydelig suksess. Det første Norgesmesterskapet ble avviklet i 1978, og det første nasjonale seriespillet kom i gang i 1983, med en egen landsdekkende 1. divisjon fra 1987.

Det norske kvinnelandslaget var frem til årtusenskiftet et av verdens beste. Norges landslag ble olympiske mestere 2000; OL-bronse 1996. Norge vant VM i 1995, etter seier over Tyskland i finalen (2–0). Norge vant også EM for kvinner i 1987 og 1993, samt det uoffisielle VM 1988. I VM 1999 ble det fjerdeplass, i VM 2003 kvartfinale.

NFF har i mange år vært det klart største særforbundet innen Norges Idrettsforbund. I 2005 hadde fotballforbundet 1814 klubber og 372 000 spillere, av disse var 94 000 kvinner.

Fotball som underholdningsindustri

Stadig bedre taktisk skolerte lag har til en viss grad gått utover underholdningsverdien i fotball. Tidligere ble det scoret tre–fire mål per kamp, på begynnelsen av 2000-tallet var gjennomsnittet for ligakamper i Europa rundt 2,5 mål per kamp. I de store internasjonale turneringene har frykten for å tape ført til mange målløse kamper og kjedelig spill.

Dette – sammen med økte publikumsopptøyer – førte til en betydelig tilskuersvikt fra rundt 1975 og frem til slutten av 1980-årene.

De siste årene har imidlertid en rekke land opplevd økende publikumsinteresse igjen, og det er tendenser til et økende antall mål i internasjonal fotball. I 2012 var gjennomsnittet per kamp på over 2,7 i de fem største europeiske ligaene.

Kombinert med sterkt økende TV-dekning av nasjonale og internasjonale turneringer har dette ført til at fotball i dag er en stor underholdningsindustri. I 1999 undertegnet Barcelona en TV-avtale som sikrer klubben inntekter på rundt en halv milliard kroner i året. Manchester United er verdens største fotballklubb i økonomisk henseende, med en omsetning på rundt 2 milliarder kroner i året.

Ulykker

Den voldsomme interessen for fotball har også sin bakside. Fotballen setter følelser i sving, både på nasjonalt og lokalt plan. Tribunevold har vært et stort problem for fotballen i mange år. I 1985 ble 39 tilskuere drept og 400 skadd i opptøyer mellom italienske og engelske fans foran finalen mellom Juventus og Liverpool på Heysel stadion i Brussel. Engelske lag ble deretter utestengt fra europeisk fotball i fem år.

I 1989 ble 96 mennesker klemt i hjel på Hillsborough stadion i Sheffield, England under semifinalen i cupen mellom Liverpool og Nottingham Forest. Politiets rutiner sviktet i sentrale øyeblikk forut for og under katastrofen, og konsekvensen av ulykken har blitt mye strengere overvåking av tilskuermengdene og tribuner med bare sitteplasser.

Den verste ulykken skjedde i 1964 i Lima, Peru. 318 mennesker døde og 500 ble skadet da tilskuerne gikk amok fordi dommeren annullerte en scoring til hjemmelaget i siste minutt.

I 1969 utløste en VM-kvalifiseringskamp mellom El Salvador og Honduras krig mellom de to nabostatene. Også enkelte fotballag har vært rammet av katastrofer. I 1949 ble hele Torinos lag drept i flystyrt. I 1958 ble åtte av Manchester Uniteds ligamestere drept i en lignende ulykke. Og i april 1993 omkom hele Zambias landslag i en flyulykke i Gabon under kvalifiseringen til VM 1994.

Anbefalt lenker

Anbefalt litteratur

  • Bergo, A. m.fl.: Ferdighetsutvikling i fotball, 2002, isbn 82-7286-122-4, Finn boken
  • Bertelsen, I. m.fl., red.: Oppslagsbok om norsk fotball, 2000, isbn 82-92228-00-4, Finn boken
  • Fagerli, A. & C.L. Nilsen: Norsk fotball-leksikon, 1999, isbn 82-458-0398-7, Finn boken
  • Goksøyr, M. & F. Olstad: Fotball!: Norges fotballforbund 100 år, 2002, isbn 82-7055-007-8, Finn boken
  • Halvorsen, A., red.: Norges fotball-leksikon, 1947–48, 2 b., Finn boken
  • Jensen, Ø.S.: 100 år med norsk fotball, 2001, isbn 82-496-0090-8, Finn boken
  • Olsen, E. m.fl.: Landslaget: det norske fotballandslagets historie, 1997, isbn 82-7201-210-3, Finn boken

Forfatter av denne artikkelen

Artikkelen ble sist oppdatert 06.06.2014.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Fagansvarlig for Regler og begreper i fotball

Jan Holm

Fagansvarlig har ansvar for å:

  • Vurdere endringsforslag fra leserne
  • Svare på spørsmål i kommentarfeltet
  • Skrive nye artikler
  • Forvalte og oppdatere gamle artikler

Vil du bli fagansvarlig?

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.