Grete Waitz

Som 17-åring deltok Grete Waitz i 1971 i sitt første internasjonale seniormesterskap, EM i Helsingfors, og hun deltok også i OL året etter. I perioden 1973–1979 tok hun sju kongepokaler på rad i NM i friidrett. Hun vant i alt 33 NM-titler og satte 23 norske rekorder.

1974 ble hennes definitive gjennombruddsesong, med tredjeplass på 1500 meter i EM. I 1975 fulgte hun opp med å sette verdensrekord på 3000 meter, og hun forbedret rekorden på distansen året etter. Høydepunktene i baneløpskarrieren kom også på denne distansen. I 1977 vant hun verdenscupfinalen på 3000 meter, og i 1979 ble Grete Waitz nummer to i verdenscupfinalen på den samme distansen. I 1978 tok hun EM-bronse på 3000 meter, som den gang var den lengste mesterskapsdistansen for kvinner.

Waitz hadde bestemt seg for å avslutte løpskarrieren, men i 1978 lot hun seg overtale til å stille i New York maraton. Grete Waitz hadde aldri løpt maraton tidligere, men hun viste at hun hadde et naturlig talent for lange løp. Waitz vant løpet, og satte i tillegg uoffisiell verdensrekord. Hun fikk dermed umiddelbar suksess, og fra da av var Waitz en virkelig verdensstjerne.

I perioden 1978–1988 vant Waitz New York maraton ni ganger, og hun fikk en særlig sterk posisjon i USA. Der ble joggebølgen i 1970- og 1980-årene koblet sammen med en generell bevisstgjøring av kvinner, og gjennom sine seirer i USAs mest prestisjefulle maraton ble Grete Waitz et forbilde for amerikanske kvinnelige løpere.

Waitz satte fire uoffisielle verdensrekorder i maraton, sist i London i 1983. Dette var et meget godt år for Grete Waitz. Hun vant VM i terrengløp for femte gang, og så kom også det som må betegnes som hennes karrierehøydepunkt: Hun ble historiens første kvinnelige verdensmester i maraton da hun løp inn til seier under friidretts-VM i Helsingfors.

Året etter (1984) var maraton for kvinner OL-øvelse for første gang. Norge hadde to gullkandidater foran dette løpet. Både Grete Waitz og Ingrid Kristiansen var blant favorittene. Men hjemmehåpet Joan Benoit hadde verdens raskeste maratontid, og tok sjansen på å gå fra feltet tidlig. Da Waitz prøvde å starte en opphenting etter 30 kilometer, hadde avstanden blitt for stor. Benoit vant klart, mens Grete Waitz tok sølvmedalje.

Grete Waitz var medlem av Norges olympiske komité fra 1985 til 1992, og hun var norsk flaggbærer under OL i Seoul i 1988.

I 1990 avsluttet hun løpskarrieren.

I alt vant Grete Waitz 33 individuelle senior-NM i perioden 1971–1983:

• 800 meter (6)
• 1500 meter (8)
• 3000 meter (5)
• terrengløp (14)

Grete Waitz vant sju kongepokaler på rad i perioden 1973–1979.

Hun vant maraton i New York ni ganger (1978–1980, 1982–1986, 1988), i London to ganger (1983, 1986) og i Stockholm én gang (1988).

Hun vant også en rekke andre seirer i internasjonale gate- og terrengløp, blant annet det svenske Lidingöloppet tolv ganger.

Waitz satte i 1975 og 1976 verdensrekord på 3000 meter (best 8.45,4), og løp i 1979 som første kvinne maraton raskere enn to og en halv time (2.27.33 i New York).

Hun satte i alt fire bestenoteringer i maraton: i New York i 1978, 1979 og 1980 og i London i 1983.

Videre satte hun i alt 23 norske rekorder:

• 800 meter (5)
• 1000 meter (2)
• 1500 meter (5)
• 1 engelsk mil (3)
• 3000 meter (6)
• 5000 meter (2)

Hun holder (per desember 2019) gjeldende rekorder på 1500 meter (4.00,55 i 1978) og 3000 meter (8.31,75 i 1979). Waitz holdt rekorden på 2000 meter (bestenotering, 5.47,1) frem til 2. juni 2018, da rekorden ble slått av Karoline Bjerkeli Grøvdal.