Foreningsfrihet, foreningsrett, den enkeltes rett til fritt å slutte seg sammen med andre i foreninger. I våre dager er foreningsfrihet anerkjent i de fleste demokratiske land, men den er en menneskerett som forholdsvis sent har kjempet seg frem til anerkjennelse. I mange land gjaldt strenge restriksjoner for foreninger av religiøs og politisk art og for faglige sammenslutninger av arbeidere. Prinsippet om foreningsfrihet er anerkjent i FNs Menneskerettighetserklæring av 1948 (art. 20), og knesatt i Europarådets Menneskerettighetskonvensjon av 1951 (art. 11) og i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter av 1966 (art. 22).

I Norge var foreningsfriheten tidligere ikke grunnlovfestet, men prinsippet var likevel fullt ut anerkjent. Grunnlovfesting av foreningsfriheten skjedde først med grunnlovsrevisjonen 13. mai 2014. Da ble det tatt inn i § 101 første avsnitt i Grunnloven en bestemmelse om at enhver har rett til å danne, slutte seg til og melde seg ut av foreninger, herunder fagforeninger og politiske partier. Det er straffbart å stifte eller delta i en forening med ulovlig formål, eller å inngå «forbund» med andre med formål å øve visse straffbare handlinger, likeledes å danne eller delta i private organisasjoner av militær karakter.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.