Foreningsfrihet, foreningsrett, den enkeltes rett til fritt å slutte seg sammen med andre i foreninger. I våre dager er foreningsfrihet anerkjent i de fleste demokratiske land, men den er en menneskerett som forholdsvis sent har kjempet seg frem til anerkjennelse. I mange land gjaldt strenge restriksjoner for foreninger av religiøs og politisk art og for faglige sammenslutninger av arbeidere. Prinsippet om foreningsfrihet er anerkjent i FNs Menneskerettighetserklæring av 1948 (art. 20), og knesatt i Europarådets Menneskerettighetskonvensjon av 1951 (art. 11) og i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter av 1966 (art. 22).

I Norge var foreningsfriheten tidligere ikke grunnlovfestet, men prinsippet var likevel fullt ut anerkjent. Grunnlovfesting av foreningsfriheten skjedde først med grunnlovsrevisjonen 13. mai 2014. Da ble det tatt inn i § 101 første avsnitt i Grunnloven en bestemmelse om at enhver har rett til å danne, slutte seg til og melde seg ut av foreninger, herunder fagforeninger og politiske partier. Det er straffbart å stifte eller delta i en forening med ulovlig formål, eller å inngå «forbund» med andre med formål å øve visse straffbare handlinger, likeledes å danne eller delta i private organisasjoner av militær karakter.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.