Grunnlovens miljøparagraf

Grunnlovens miljøparagraf er kallenavnet på § 112 i Grunnloven. Miljøparagrafen verner naturen for kommende generasjoner. Den gir innbyggerne rettigheter og pålegger myndighetene ansvar. At miljøparagrafen står i Grunnloven betyr at den har rang over andre norske lover.

Grunnloven § 112 slår fast at alle har rett til et miljø som sikrer helsen. Den sier at alle har rett til en natur hvor produksjonsevnen og mangfoldet bevares. Bestemmelsen gir også et vern for kommende generasjoner ved at naturressursene skal forvaltes på en allsidig og langsiktig måte.

Miljøparagrafen gir borgerne rett til informasjon og kunnskap om miljøet og virkningene menneskelige inngrep i naturen har. Disse rettighetene bidrar til at miljøhensynet får ei sterkere stilling både i miljøpolitikken og når beslutninger tas. Kunnskap om miljøet og om inngrep bidrar til at beslutninger tas på et forsvarlig grunnlag.

Grunnloven § 112 gir myndighetene ansvar for å sette i gang tiltak slik at rettighetene blir gjennomført. Staten er forpliktet til å sikre et sunt og godt miljø for innbyggerne og etterkommerne, og til at det gis miljøinformasjon samt at inngrep i naturen utredes.

Miljøparagrafen er plassert i Grunnlovens kapittel E hvor paragrafene om menneskerettigheter er samlet. Her finner vi blant annet § 93 om retten til liv, § 105 om eiendomsrett og § 110 om ytringsfrihet. At den står i kapittelet om menneskerettigheter underbygger betydningen et sunt miljø har for mennesker.

Historikk og bakgrunn

Grunnlovens miljøparagraf ble først vedtatt i 1992, den gang som § 110 b. Dette var første gang naturen og miljøet ble vernet i Norges grunnlov. Bakgrunnen var anbefalinger fra FN gjennom Verdenskommisjonen for miljø og utvikling (Brundtlandkommisjonen). Kommisjonen anbefalte grunnlovsvern av miljøet som et viktig rettslig virkemiddel for å sikre bærekraftig utvikling av miljøet og naturressursene. En rekke land har et tilsvarende grunnlovsvern av naturen og miljøet.

Grunnlovsbestemmelser bygger på internasjonale miljøforpliktelser og knesetter miljørettslige prinsipper slik som prinsippet om bærekraftig utvikling og føre-var-prinsippet. De prosessuelle rettighetene i miljøparagrafene gjennomfører plikter som følger av Århuskonvensjonen og EUs direktiver.

I 2014 ble Grunnlovens miljøparagraf endret til § 112 og flyttet til kapittel E om menneskerettigheter. Dette skjedde i forbindelse med revisjonen av Grunnloven i 2014, og på bakgrunn av forslag fra Menneskerettighetsutvalget. Oppbygningen av og innholdet i bestemmelsen er svært lik den tidligere bestemmelsen i Grunnloven § 110 b. Det er først og fremst språkdrakten og ordlyden i tredje ledd om myndighetenes ansvar som er endret. Formuleringen i tredje ledd: «Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger» sammenholdt med den tidligere formuleringen «give nærmere Bestemmelser til at gjennomføre disse Grundsætninger» i Grunnloven § 110 b, tydeliggjør at statens myndigheter har plikt til aktivt å iverksette tiltak for å sikre gjennomføring av bestemmelsen og ivareta miljøet. Plikten for staten til å sikre et sunt og godt miljø for nåtidig og fremtidige generasjoner er således mer presist formulert i § 112 enn i den tidligere bestemmelsen i Grunnloven § 110 b.

Rettslig betydning

Bestemmelsen er formulert både som en materiell rett for borgerne og som en forpliktelse for statens myndigheter. På samme måte som for den tidligere Grunnloven § 110 b, er det klart at bestemmelsen er ment å være forpliktende, og ikke bare en programerklæring.

At vernet om miljøet er inntatt i en grunnlovsbestemmelse innebærer at den får rettslig betydning på flere måter. Bestemmelsen får betydning for myndighetene ved at de må iverksette tiltak for å gjennomføre bestemmelsen, for eksempel gjennom lovgivning og stortingsvedtak. Grunnloven § 112 er også en skranke for myndighetene, ved at lovgivning som vedtas av Stortinget og vedtak som fattes av den øvrige forvaltningen må være i overensstemmelse med og sikre rettighetene som er formulert i første og andre ledd. Videre har miljøparagrafen betydning ved tolkning av annen lovgivning. Annen norsk lov må tolkes i overensstemmelse med miljøparagrafen sine prinsipper og rettigheter. I tillegg kan bestemmelsen få betydning som et selvstendig rettsgrunnlag for borgerne, særlig dersom det ikke finnes annen lovgivning. Med endringen av ordlyden til bestemmelsen og vedtakelsen av vern av miljøet som en menneskerettighet, er det enda klarere at miljøparagrafen er en bestemmelse som kan håndheves av domstolene.

Miljøparagrafen i rettspraksis

Høyesterett har henvist til miljøbestemmelsen ved lovtolkning av annen norsk lovgivning i flere saker. Den meste kjente av disse sakene er Lunner Pukkverk-dommen (Norsk Retstidende (RT) 1993 side 528), hvor Høyesterett slo fast at miljøhensynet er «en del av de overordnede miljøhensyn som det er målsetting å innarbeide i beslutningsprosessene – jamfør det prinsipp som nå er nedfelt i Grunnlovens § 110 b». I det såkalte klimasøksmålet i 2018 kom spørsmål om bestemmelsens innhold og rettslige karakter opp for første gang for norske domstoler. I denne saken reiste to miljøvernorganisasjoner – Greenpeace og Natur og Ungdom – søksmål mot staten med påstand om at vedtaket om åpning for petroleumsvirksomhet i Barentshavet gjennom 23. konsesjonsrunde var ugyldig på grunn av brudd på første og andre ledd i miljøparagrafen. De fikk ikke medhold i Oslo tingrett. Saken ble anket og behandlet av Borgarting lagmannsrett høsten 2018.

I januar 2020 avsa Borgarting lagmannsrett dom i klimasøksmålet. Lagmannsretten kom til, i likhet med tingretten at, til at Grunnloven § 112 gir materielle rettigheter som kan prøves av domstolen. I tillegg kom domstolen, i motsetning til tingretten, til at at bestemmelsen gjelder for samtlige miljøskader, også utslipp av klimaskader. Samtidig uttaler retten at det er virkningen av klimaendringene i Norge som er det sentrale, og at terskelen for brudd på bestemmelsen er høy. Videre sier retten at domstolene må være forsiktig med å overprøve grundige politiske prosesser som er gjort av Regjering og Storting. I sin konkrete vurdering av saken kom lagmannsretten til at vedtaket ikke innebar brudd på Grunnloven § 112 og at det heller ikke forelå noen saksbehandlingsfeil. Saken skal behandles av Høyesterett i plenum, noe som vil gi en nærmere avgrensning av bestemmelsens rettslige rekkevidde.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Dokument 16 (2011–2012) Rapport til Stortingets presidentskap fra Menneskerettighetsutvalget om menneskerettigheter i Grunnloven.
  • Hans Chr. Bugge, Lærebok i Miljøforvaltningsrett, fjerde utgave (Universitetsforlaget, Oslo 2015)

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg