Grunnloven § 112 blir populært kalt Grunnlovens miljøparagraf.

Gjennom vedtakelsen av Grunnloven § 110 b i 1992 ble naturen og miljøet gitt grunnlovsvern. Bakgrunnen for bestemmelsen var anbefalinger fra FN gjennom Verdenskommisjonen for miljø og utvikling (Brundtlandkommisjonen), om grunnlovsvern av miljøet som et viktig rettslig virkemiddel for å sikre bærekraftig utvikling av miljøet og naturressursene. En rekke land har et tilsvarende grunnlovsvern av naturen og miljøet.

I forbindelse med revisjonen av Grunnloven i 2014, og på bakgrunn av forslag fra Menneskerettighetsutvalget, ble Grunnloven § 110 b endret til Grunnloven § 112. I tråd med Menneskerettighetsutvalgets forslag ble bestemmelsen flyttet til det nye kapittel E i Grunnloven som omhandler menneskerettigheter. Dette underbygger betydningen av et sunt miljø for menneskers livsutfoldelse.

Grunnloven § 112 lyder slik:

«Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.

Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen, slik at de kan ivareta den rett de har etter foregående ledd.

Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.»

Oppbygningen av og innholdet i bestemmelsen er svært lik den tidligere bestemmelsen i Grunnloven § 110 b. Det er først og fremst språkdrakten og ordlyden i tredje ledd som er endret.

I bestemmelsen første ledd slås det fast en rett for borgerne til et miljø som sikrer helsen og til en natur hvor produksjonsevnen og mangfoldet bevares. Bestemmelsen gir også et vern for kommende generasjoner ved at naturressursene skal forvaltes på en allsidig og langsiktig måte.

Bestemmelsens andre ledd sikrer borgernes prosessuelle rettigheter slik som retten til informasjon og kunnskap om miljøet og om hvilke virkninger aktiviteter og inngrep har.

Bestemmelsens siste ledd inneholder forpliktelser for statens myndigheter til å gjennomføre rettighetene som følger av første og annet ledd. 

Bestemmelsen er formulert både som en materiell rett for borgerne og som en forpliktelse for statens myndigheter. At miljøet er vernet i Grunnloven, innebærer at det er beskyttet i loven av høyeste rang. På samme måte som for den tidligere Grunnloven § 110 b, er det klart at bestemmelsen er ment å være forpliktende, og ikke bare en programerklæring.   

 At vernet om miljøet er inntatt i en grunnlovsbestemmelse innebærer at den får rettslig betydning på flere måter. Bestemmelsen får betydning for myndighetene ved at de må iverksette tiltak for å gjennomføre bestemmelsen, for eksempel gjennom lovgivning og stortingsvedtak. Grunnloven 112 er også en skranke for myndighetene, ved at lovgivning som vedtas og vedtak som fattes må være i overensstemmelse med rettighetene som er formulert i første og andre ledd. Videre har grunnlovsbestemmelsen betydning ved tolkning av annen lovgivning. I tillegg kan grunnlovsbestemmelsen anvendes som et selvstendig rettsgrunnlag for borgerne, særlig der det ikke finnes annen lovgivning. Med endringen av ordlyden til bestemmelsen og vedtakelsen av vern av miljøet som en menneskerettighet er det enda klarere at dette er en bestemmelse som kan håndheves av domstolene. 

Formuleringen i tredje ledd: «Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger» sammenholdt med den tidligere formuleringen «give nærmere Bestemmelser til at gjennomføre» i Grunnloven § 110 b, tydeliggjør at statens myndigheter har plikt til aktivt å iverksette tiltak for å sikre gjennomføring av bestemmelsen og ivareta miljøet. Plikten for staten til sikre et sunt og godt miljø for nåtidig og fremtidige generasjoner er således mer presist formulert i § 112 enn i den tidligere bestemmelsen i Grunnloven § 110 b.

  • Dokument 16 (2011-2012) Rapport til Stortingets Presidentskap fra Menneskerettighetsutvalget om menneskerettigheter i Grunnloven.
  • Hans Chr. Bugge, Lærebok i Miljøforvaltningsrett, 4. utg. (Universitetsforlaget, Oslo 2015)

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.