Grunnlovens miljøparagraf

Artikkelstart

Grunnlovens miljøparagraf er kallenavnet på § 112 i Grunnloven. Miljøparagrafen verner naturen for kommende generasjoner. Den gir innbyggerne rettigheter og pålegger myndighetene ansvar. At miljøparagrafen står i Grunnloven betyr at den har rang over andre norske lover.

Grunnloven § 112 slår fast at alle har rett til et miljø som sikrer helsen. Den sier at alle har rett til en natur hvor produksjonsevnen og mangfoldet bevares. Bestemmelsen gir også et vern for kommende generasjoner ved at naturressursene skal forvaltes på en allsidig og langsiktig måte.

Miljøparagrafen gir borgerne rett til informasjon og kunnskap om miljøet og virkningene menneskelige inngrep i naturen har. Disse rettighetene bidrar til at miljøhensynet får ei sterkere stilling både i miljøpolitikken og når beslutninger tas. Kunnskap om miljøet og om inngrep bidrar til at beslutninger tas på et forsvarlig grunnlag.

Grunnloven § 112 gir myndighetene ansvar for å sette i gang tiltak slik at rettighetene blir gjennomført. Staten er forpliktet til å sikre et sunt og godt miljø for innbyggerne og etterkommerne, og til at det gis miljøinformasjon samt at inngrep i naturen utredes.

Miljøparagrafen er plassert i Grunnlovens kapittel E hvor paragrafene om menneskerettigheter er samlet. Her finner vi blant annet § 93 om retten til liv, § 105 om eiendomsrett og § 110 om ytringsfrihet. At den står i kapittelet om menneskerettigheter underbygger betydningen et sunt miljø har for mennesker.

Historikk og bakgrunn

Grunnlovens miljøparagraf ble først vedtatt i 1992, den gang som § 110 b. Dette var første gang naturen og miljøet ble vernet i Norges grunnlov. Bakgrunnen var anbefalinger fra FN gjennom Verdenskommisjonen for miljø og utvikling (Brundtlandkommisjonen). Kommisjonen anbefalte grunnlovsvern av miljøet som et viktig rettslig virkemiddel for å sikre bærekraftig utvikling av miljøet og naturressursene. En rekke land har et tilsvarende grunnlovsvern av naturen og miljøet.

Grunnlovsbestemmelser bygger på internasjonale miljøforpliktelser og knesetter miljørettslige prinsipper slik som prinsippet om bærekraftig utvikling og føre-var-prinsippet. De prosessuelle rettighetene i miljøparagrafene gjennomfører plikter som følger av Århuskonvensjonen og EUs direktiver.

I 2014 ble Grunnlovens miljøparagraf endret til § 112 og flyttet til kapittel E om menneskerettigheter. Dette skjedde i forbindelse med revisjonen av Grunnloven i 2014, og på bakgrunn av forslag fra Menneskerettighetsutvalget. Oppbygningen av og innholdet i bestemmelsen er svært lik den tidligere bestemmelsen i Grunnloven § 110 b. Det er først og fremst språkdrakten og ordlyden i tredje ledd om myndighetenes ansvar som er endret. Formuleringen i tredje ledd: «Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger» sammenholdt med den tidligere formuleringen «give nærmere Bestemmelser til at gjennomføre disse Grundsætninger» i Grunnloven § 110 b, tydeliggjør at statens myndigheter har plikt til aktivt å iverksette tiltak for å sikre gjennomføring av bestemmelsen og ivareta miljøet. Plikten for staten til å sikre et sunt og godt miljø for nåtidig og fremtidige generasjoner er således mer presist formulert i § 112 enn i den tidligere bestemmelsen i Grunnloven § 110 b.

Rettslig betydning

Bestemmelsen er formulert både som en materiell rett for borgerne og som en forpliktelse for statens myndigheter. På samme måte som for den tidligere Grunnloven § 110 b, er det klart at bestemmelsen er ment å være forpliktende, og ikke bare en programerklæring.

At vernet om miljøet er inntatt i en grunnlovsbestemmelse innebærer at den får rettslig betydning på flere måter. Bestemmelsen får betydning for myndighetene ved at de må iverksette tiltak for å gjennomføre bestemmelsen, for eksempel gjennom lovgivning og stortingsvedtak. Grunnloven § 112 er også en skranke for myndighetene, ved at lovgivning som vedtas av Stortinget og vedtak som fattes av den øvrige forvaltningen må være i overensstemmelse med og sikre rettighetene som er formulert i første og andre ledd. Videre har miljøparagrafen betydning ved tolkning av annen lovgivning. Annen norsk lov må tolkes i overensstemmelse med miljøparagrafen sine prinsipper og rettigheter. I tillegg kan bestemmelsen få betydning som et selvstendig rettsgrunnlag for borgerne, særlig dersom det ikke finnes annen lovgivning. Rekkevidden av domstolenes adgang til å overprøve om vedtak er i overensstemmelse med Grunnloven § 112 er nærmere behandlet av Høyesterett i klimasaken av 22. desember 2020.

Miljøparagrafen i rettspraksis

Generelt

Høyesterett har henvist til miljøbestemmelsen ved lovtolkning av annen norsk lovgivning i flere saker. Den meste kjente av disse sakene er Lunner Pukkverk-dommen (Norsk Retstidende (RT) 1993 side 528), hvor Høyesterett slo fast at miljøhensynet er «en del av de overordnede miljøhensyn som det er målsetting å innarbeide i beslutningsprosessene – jamfør det prinsipp som nå er nedfelt i Grunnlovens § 110 b». I det såkalte klimasøksmålet i 2018 kom spørsmål om bestemmelsens innhold og rettslige karakter opp for første gang for norske domstoler. I denne saken reiste to miljøvernorganisasjoner – Greenpeace og Natur og Ungdom – søksmål mot staten med påstand om at vedtaket om tildeling av utvinningstillatelser for petroleumsvirksomhet i Barentshavet gjennom 23. konsesjonsrunde var ugyldig på grunn av brudd på første og andre ledd i miljøparagrafen. De fikk ikke medhold i Oslo tingrett. Saken ble anket og behandlet av Borgarting lagmannsrett i 2019 og av Høyesterett i 2020.

I Høyesterettsdommen av 22. desember 2020 fastslår Høyesterett at Grunnloven § 112 ikke gir rettigheter som kan håndheves av domstolene der hvor Stortinget har vurdert og tatt stilling til et miljøproblem. Høyesterett viser til at bestemmelsen er en sikkerhetsventil, hvor domstolene bare kan sette til side et lovvedtak eller andre vedtak Stortinget har sluttet seg til, dersom Stortinget grovt har satt til side sin plikt til å ivareta miljøet etter Grunnloven § 112. Når det gjelder andre forvaltningsvedtak, fastslår Høyesterett at Grunnloven § 112 har betydning som moment i lovtolkningen og som pliktig hensyn i skjønnsutøvelsen. Høyesterett gir imidlertid ikke noe klart svar på hvor langt domstolene kan gå i å overprøve hvorvidt slike vedtak er i overensstemmelse med Grunnloven §112.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Dokument 16 (2011–2012) Rapport til Stortingets presidentskap fra Menneskerettighetsutvalget om menneskerettigheter i Grunnloven.
  • Hans Chr. Bugge, Lærebok i Miljøforvaltningsrett, 5. utgave (Universitetsforlaget, Oslo 2019)

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg