Konstitusjonell nødrett, den rett som statsorganer i en nødssituasjon kan ha til å overskride de grenser som normalt gjelder for deres myndighet i henhold til forfatningen. Konstitusjonell nødrett kan sies å være i overensstemmelse med forfatningens ånd og mening og skiller seg herved fra revolusjonære handlinger, som også tilsidesetter gjeldende forfatningsrett, men gjør dette i hensikt å skape ny forfatningsrett.

Et eksempel på konstitusjonell nødrett er den norske grunnlovsrevisjonen av 4. november 1814 (den såkalte novembergrunnloven). Forholdet til Sverige og den forestående unionen mellom de to landene førte da til at Grunnloven av 17. mai samme år ble endret ved alminnelig plenarbeslutning av Stortinget uten at endringsforslagene var fremsatt på den måten som er foreskrevet i Grunnlovens § 112.

Et annet eksempel fra norsk historie på konstitusjonell nødrett er at Kongen og regjeringen under den annen verdenskrig styrte alene med tilsidesettelse av Grunnlovens regler om Stortingets medvirkning.

Konstitusjonell nødrett forutsettes i lov om særlige rådgjerder under krig, krigsfare og lignende forhold (beredskapsloven) av 15. des. 1950, som blant annet inneholder bestemmelser om Kongens (regjeringens) myndighet når Stortinget pga. krig er avskåret fra å utøve sin virksomhet, og om særlige fullmakter for Kongen.

Mange grunnlover har egne bestemmelser for suspensjon eller innskrenking av grunnlovsbestemmelser i krise- og nødssituasjoner. Dette kalles derogasjon. En derogasjonsbestemmelse ble foreslått tatt inn i Grunnloven av Menneskerettighetsutvalget i 2011. Bestemmelsen oppnådde imidlertid ikke tilstrekkelig flertall under Stortingets behandling i 2014.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.