Menneskerettigheter i Grunnloven

Norges Grunnlov ble vedtatt 17. mai 1814 og er verdens nest eldste grunnlov som fortsatt er i kraft. Dette betyr at Grunnloven, slik den ble vedtatt i 1814, har vist seg å være levedyktig i lang tid. Allerede i sin opprinnelige versjon inneholdt Grunnloven enkelte bestemmelser om menneskerettigheter, som var forløpere til rettigheter vi også i dag finner i Grunnloven i en videreutviklet form: I § 96 fant man prinsippet om at ingen kan dømmes uten etter lov eller straffes uten etter dom, samt et forbud mot tortur under avhør, i § 97 fant man et forbud mot tilbakevirkende lover, § 99 bestemte at frihetsberøvelse bare var tillatt i lovbestemte tilfeller og etter en fremgangsmåte fastsatt i lov, § 100 ga regler om trykkefrihet, § 102 satte begrensninger for husundersøkelser, og § 105 inneholdt et krav om full erstatning ved ekspropriasjon. Vurdert ut fra nåtidens forhold er dette en svært begrenset katalog med menneskerettigheter, men ut fra datidens forhold utgjorde dette en vidtgående beskyttelse for enkeltmennesket mot vilkårlighet og overgrep fra offentlige myndigheter.

Det er imidlertid viktig at Grunnloven gir et dekkende bilde av hvilke verdier det norske samfunn bygger på, og at dette utvikles over tid. Økt betydning av internasjonale menneskerettigheter i Norge, se for eksempel menneskerettsloven, og den generelle utviklingen av samfunnet gjorde at det etter hvert oppstod et behov og ønske om å endre Grunnloven slik at menneskerettigheter ble gitt større plass. I og med at det kreves mer for å endre Grunnloven enn for å endre vanlige lover, er grunnlovsfesting også ansett for å sikre at menneskerettigheter vil bli ivaretatt også for kommende generasjoner.

Den planlagte markeringen av 200-årsjubileet for Grunnloven 17. mai 2014 var foranledningen til at Stortingets presidentskap i juni 2009 nedsatte menneskerettighetsutvalget. Utvalget hadde i oppdrag å «utrede og fremme forslag til en begrenset revisjon av Grunnloven med det mål å styrke menneskerettighetenes stilling i nasjonal rett ved å gi sentrale menneskerettigheter Grunnlovs rang», se Dok. 16 (2011-12) s. 12. Utvalget la frem sin utredning i desember 2011, se Dok. 16 (2011-12).

Den 13. mai 2014 vedtok Stortinget en ny del E, med tittelen «Menneskerettigheter», i Grunnloven. En rekke nye menneskerettighetsbestemmelser ble med dette inkludert, både sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Det var særlig debatt knyttet til inkludering av økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter i Grunnloven, og ikke alle forslagene fra Menneskerettighetsutvalget fikk det nødvendige 2/3 flertall.

Grunnloven kapittel E inneholder i dag følgende menneskerettigheter:

Retten til religionsfrihet er ikke inntatt sammen med de øvrige menneskerettighetsbestemmelsene i Grunnloven del E, men er tatt inn i Grunnloven §§ 2 og 16.

I tillegg til disse rettighetene ble det gitt en ny bestemmelse i § 92 om at offentlige myndigheter «skal respektere og sikre menneskerettighetene slik de er nedfelt i denne grunnlov og i for Norge bindende traktater om menneskerettigheter». I årene etter vedtakelsen av § 92 pågikk det en diskusjon om hvorvidt bestemmelsen måtte forstås slik at alle menneskerettighetskonvensjoner som er bindende for Norge måtte anses inkorporert med grunnlovs rang, men i 2016 avklarte Høyesterett at bestemmelsen «ikke kan tolkes som en inkorporasjonsbestemmelse, men må forstås som et pålegg til domstolene og andre myndigheter om å håndheve menneskerettighetene på det nivå de er gjennomført i norsk rett» (HR-2016-2554-P, avsn. 70).

I Dok. 16 (2011-12) foreslo menneskerettighetsutvalget en egen bestemmelse i § 115 om vilkårene for begrensninger i de grunnlovfestede menneskerettighetene. Dette forslaget ble ikke vedtatt av Stortinget. Dette ledet til en viss diskusjon om hvorvidt alle rettighetene i Grunnloven kapittel E var absolutte, men Høyesterett avklarte allerede i 2015 at grunnlovsvernet ikke er absolutt. I en sak som gjaldt retten til familieliv etter § 102 uttalte Høyesterett: «I tråd med de folkerettslige bestemmelsene som var mønster for denne delen av § 102, vil det være tillatt å gripe inn i rettighetene etter første ledd første punktum dersom tiltaket har tilstrekkelig hjemmel, forfølger et legitimt formål og er forholdsmessig» (Rettstidende 2015 side 93, avsnitt 60). Senere har Høyesterett anvendt samme prinsipp for foreningsfriheten i § 101. For andre grunnlovsrettigheter kan det gjelde andre prinsipper for adgangen til å gjøre inngrep og begrensninger.

Som vår øverste rettskilde har Grunnloven forrang fremfor lover og forskrifter i tilfelle motstrid, og alle lover må holdes innenfor Grunnlovens rammer. Vedtakelsen av et kapittel om menneskerettigheter i Grunnloven innebærer derfor en viktig styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg