Jødeparagrafen

Den såkalte Jødeparagrafen var 17. mai-grunnlovens paragraf 2. Bildet viser 17. mai-grunnlovens første side, der paragraf 2 er skrevet på midten av siden.
Jødeparagrafen av . Falt i det fri (Public domain)

Jødeparagrafen er en vanlig brukt betegnelse på paragraf 2 i Grunnloven, slik den lød fra 1814 til 1851.

Paragraf 2 er Grunnlovens religionsparagraf og fastsatte den evangelisk-lutherske religionen som statsreligion i Norge. I tillegg til dette nektet den i 1814 jesuitter, munkeordener og jøders adgang til riket. Siste setning i paragrafen lød: «Jesuiter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget».

Uttrykket «jødeparagrafen» er et omstridt begrep ettersom det kun var siste setning som regulerte jøders adgang til riket spesielt. Paragrafen omtales mer presist som religionsparagrafen. Reguleringen av religiøse gruppers adgang til riket er også kalt ekskluderingsbestemmelsen.

Historikk

Paragraf 2 i Grunnloven av 1814 innebar en innskjerpelse av restriksjonene mot jøders adgang til riket sammenlignet med tiden før 1814. Christian Vs norske lov åpnet for å gi jøder med leidebrev tilgang til riket, og de såkalte portugiserjødene hadde senest i 1750 fått bekreftelse på sin privilegerte rett til å reise rundt og handle i kongens riker.

Ekskluderingen av jøder i den norske Grunnloven stod i motsetning til jøders økende frihet og integrering andre steder i Europa. I Danmark hadde jødene fått viktige borgerrettigheter så sent som i mars 1814. Motivene bak «jødeparagrafen» er uklare og omdiskutert, og både økonomiske, religiøse og idéhistoriske forklaringer har vært fremmet.

Det har også vært uklart hva som egentlig ble vedtatt. Formuleringen «fremdeles» gav grunnlag for en fortolkning som videreførte eneveldets politikk som tillot visse jøder adgang. Praktiseringen av paragrafen viste imidlertid en streng fortolkning fram til 1830-tallet da leidebrevordningen ble gjenopptatt. I 1844 ble portugiserjøder (betegnelse brukt på sefardiske jøder) også presisert å være unntatt forbudet.

Utestengelsen av jøder ble opphevet i 1851 etter en prosess som startet på slutten av 1830-tallet. En sentral initiativtaker og pådriver i den første fasen var Henrik Wergeland. Munkeordener ble tillatt i 1897 og jesuitter i 1956.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Trond Berg Eriksen, Håkon Harket og Einhart Lorenz: Jødehat – Antisemittismens historie fra antikken til i dag, N.W. Damm & Søn AS, 2005.
  • Berge Furre og Ottar Grepstad: «Kvar vart det av religionsfridomen i 1814?» i Sant og visst. Artiklar, foredrag og preiker, Oslo 1997.
  • Ingvild Leite: Integrering og ekskludering : Jødenes stilling i den danske anordningen av 29. mars 1814 og i den norske Grunnloven av 17. mai 1814, Masteroppgåve i historie, Universitetet i Bergen 2012.
  • Ragnhild Marthins: Synet på religionsfrihet i Norge i første halvdel av det 19. århundre slik det kommer fram i debatten om § 2 i Grunnloven, Hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo 1963.
  • Oskar Mendelsohn: Jødenes historie i Norge gjennom 300 år, bind 1, Universitetsforlaget 1969.
  • Linda Sangolt: «Hver bør velge fritt sitt tempel». Henrik Wergeland. Religionskritikeren og trosfrihetsforkjemperen, Novus forlag 2010.
  • Andrea Tebbenhoff: «Jødeparagrafen». Paragraf 2 i den norske Grunnloven fra 1814, Hovedoppgave i norsk kulturkunnskap, Rijksuniversiteit Groningen 1996.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg