Religionsparagrafen i Grunnloven slik den var 1814–1851. Av . CC BY NC SA 3.0

Jødeparagrafen

Religionsparagrafen (§2) i Grunnloven 1814–1851. Den siste setningen, som forbød jøder adgang til Norge, gjør at hele paragrafen ofte kalles jødeparagrafen. Forbudet mot jøder ble opphevet i 1851, munkeordener i 1897 og jesuitter i 1956.

Religionsparagrafen i Grunnloven slik den var 1814–1851
Av .
Fra slutten av 1830-tallet begynte Henrik Wergeland kampen for å få opphevet forbudet om jøders adgang til Norge. Henrik Wergelands pamflett "Indlæg i Jødesagen", til Understøttelse for Forslaget om Ophævelse av Norges Grundlovs § 2, sidste Passus, Kristiania 1841.
Av /Stortinget.

Artikkelstart

Jødeparagrafen er en vanlig brukt betegnelse på paragraf 2 i Grunnloven, slik den lød fra 1814 til 1851.

Paragraf 2 er Grunnlovens religionsparagraf og fastsatte den evangelisk-lutherske religionen som statsreligion i Norge. I tillegg nektet den i 1814 jesuitter, munkeordener og jøder adgang til riket. De to siste setningene i paragrafen lød: «Jesuiter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget».

Eksklusjonen av jøder ble opphevet i 1851. Munkeordener ble tillatt i 1897 og jesuitter i 1956.

De sentrale begrunnelsene for å ekskludere jøder i 1814 var påstander om at de var politisk farlige, at de var unasjonale og illojale, og at de utgjorde en økonomisk fare for nasjonaløkonomien og for handelsstanden.

Uttrykket «jødeparagrafen» er et upresist begrep ettersom det kun var siste setning som regulerte jøders adgang til riket spesielt. Paragrafen omtales mer presist som religionsparagrafen. Reguleringen av religiøse gruppers adgang til riket er også kalt ekskluderingsbestemmelsen.

Historikk

Paragraf 2 i Grunnloven av 1814 innebar en innskjerpelse av restriksjonene mot jøders adgang til Norge sammenlignet med tiden før. For det første medførte en grunnlovsfestelse at det ble mer komplisert å fjerne forbudet. Grunnlovsendringer har langt strengere prosedyrer og krav enn ordinære lovendringer. For det andre ble bestemmelsen i den første tiden etter 1814 forstått å være uten unntak, i motsetning til tiden før. Christian Vs norske lov (1687) hadde også et forbud mot jøder, men gav samtidig jøder med kongelig leidebrev adgang til riket, og såkalte portugiserjøder (betegnelse på sefardiske jøder) hadde senest i 1750 fått bekreftet sin tillatelse til å reise rundt og handle i kongens riker (Danmark og Norge).

Jøder var underlagt strenge restriksjoner og særreguleringer i de fleste områder i opplysningstidens Europa. Tiden fra rundt 1780 innledet en fase der slike særrestriksjoner ble noe oppmyket, omtalt som en første frigjøringstid («emansipasjonstid») for jøder. Den franske revolusjon hadde gitt jøder fulle borgerretter i Frankrike i 1791, og blant annet land som Sverige, Danmark, Preussen, Østerrike og Nederlandene hadde alle i perioden fra 1782 til 1814 liberalisert flere særrestriksjoner og -bestemmelser rettet mot jøder.

Den norske grunnlovsbestemmelsen står i tydelig kontrast til denne utviklingen. Ulike former for eksklusjon og diskriminering av jøder var likevel fortsatt utbredt i Europa rundt 1814. I etterkant av Napoleon Bonapartes nederlag i 1814/1815 ble de liberaliserte bestemmelsene som hadde blitt innført i en del fransk-kontrollerte områder i Europa i flere tilfeller reversert.

Vedtaket i 1814

Den første skrevne sida av 17. mai-grunnlova. Her står de tre første av de i alt 110 paragrafene i den første utgava av Grunnlova. Paragraf 2 er den mye omtalte «Jødeparagrafen»: «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.»

Av .
Riksforsamlinga på Eidsvoll i mai 1814. Maleriet forestiller Christian Magnus Falsen som leser opp Grunnlova for forsamlinga. Falsen var en av hovedforfatterne av 17. mai-grunnlova, og har av det fått tilnavnet «Grunnlovas far». Han var også blant dem som argumenterte sterkest for innføringen av jødeparagrafen.

Eidsvoll i 1814 ble forbudet mot jøder først diskutert i riksforsamlingens konstitusjonskomité. Konstitusjonskomiteen hadde som oppgave å utforme et utkast til en ny grunnlov. De inkluderte forbudet blant sine forslag til grunnsetninger, noe riksforsamlingen sluttet seg til. Selve paragrafen ble formelt vedtatt med stort flertall 4. mai 1814 da 94 av 110 tilstedeværende medlemmer stemte for.

På riksforsamlingen var de mest sentrale forkjemperne for jødeparagrafen embetsmennene Georg Sverdrup, Nicolai Wergeland, Christian Magnus Falsen, Peter Motzfeldt, Gregers Winther Wulfsberg og Hans Jacob Grøgaard. De mest kjente motstanderne var Hans Christian Midelfart, Arnoldus Koren, Peter Hount og grev Herman Wedel Jarlsberg.

Begrunnelse for paragrafen

Eidsvollsmennene som var tilhengere av jødeparagrafen, bygde på samtidens antisemittistiske forestillinger, myter og konspirasjonsteorier om jøder. Bildet viser en fremstilling av «den vandrende jøde» eller «den evige jøde» på en fransk bok fra 1812, altså på omtrent samme tid som grunnloven ble skrevet. «Den evige jøde» er opprinnelig en legende fra middelalderen om en jødisk mann som hånte Jesus på vei til korsfestelsen, og derfor skulle bli dømt til å vandre rundt på jorda til evig tid, men er senere også blitt brukt som et symbol for jødene som et omflakkende folk uten nasjon, «en stat i staten». Det siste var også eidsvollsmennene redde for at jødene skulle bli i Norge.
Av /Bibliothèque nationale de France.

Kildene etter riksforsamlingens diskusjoner er mangelfulle og fragmentariske. Hva som motiverte det store og i hovedsak tause flertallet, er derfor noe usikkert. Men det er likevel klart at vedtaket ikke var et innfall, men en bevisst politikk som bygget på datidens dominerende forestillinger om jøder. Dette var i hovedsak moderne, sekulært begrunnede forestillinger som hadde vokst fram under opplysningstiden (i motsetning til den førmoderne, religiøse antijudaismen som blant annet anklaget jøder for å være Kristus-mordere). Argumenter vi vet ble fremført i riksforsamlingen var tidstypiske, sekulære anklager mot jøder. Argumentasjonen som overbeviste flertallet på Eidsvoll var basert på transnasjonale forestillinger som til dels hadde lange tradisjoner i europeiske majoritetssamfunn, men som særlig ble uttrykt og politisert som en reaksjon på den begynnende frigjøringstiden for jøder i Europa etter 1780.

Konspirasjonsorienterte påstander om jøder ble gjentatt i ulike sammenhenger i hele datidens Europa, og framstod snart som etablerte og dominerende «sannheter». Blant konspirasjonsteoriene som sirkulerte var at den mosaiske «statsforfatning» (Moseloven) dannet grunnlaget for et politisk program for verdensherredømme, og at jødene, tyrannisert av et teokratisk rabbinervelde, unndro seg den verdslige lovgivningen som statens øvrige innbyggere var underlagt, og dannet en stat i staten som undergravde statens suverenitet. Den stereotypiske jøden ble dessuten framstilt som egoistisk, egennyttig, lidderlig og nytelsessyk, og deres verdensomspennende («kosmopolitiske») grep om pengevesenet ble sett på som et verktøy for å utbytte befolkningen i landene de hadde tilhold i økonomisk og undertvinge dem politisk. Den jødiske moralen ble slik framstilt som det motsatte av en «god» borgermoral, og det gjorde jødene ikke bare til unyttige, men til farlige borgere i staten.

Argumentene som ble ytret mot jøder på Eidsvoll belyser hvor sterkt disse politiske og sekulære motforestillingene må ha stått blant sentrale norske representanter våren 1814. Argumenter fremsatt blant riksforsamlingens medlemmer var at jøder aldri kunne bli gode borgere, de ville alltid være en stat i staten; det jødiske folket hadde alltid vært opprørsk. Håpet om igjen å oppstå som en egen stat hadde forledet dem til intriger og til å danne en stat i staten; jødene hadde vist seg skadelige for enhver stat som har sluppet dem inn, de følte seg ikke bundet av landets statsformer, de ville aldri la seg assimilere, og de var upålitelige i økonomiske forhold.

Slik framstod historiens erfaring, både den fjerne (Israel i oldtiden) og den nære (den jødiske diaspora i Europa), som et bevis for å framheve jødedommen som farlig, også blant eidsvollsmennene. Men det var ikke av religiøse årsaker jødene var ansett som farlige, derimot av politiske og økonomiske. Riksforsamlingens konklusjon ble derfor at landets sikkerhet krevde en absolutt utelukkelse av jøder.

Fortolkning og håndhevelse av paragrafen

I 1844 ble såkalte portugiserjøder unntatt fra jødeparagrafen, og fikk fritt opphold i Norge. Meddelelse fra Justisdepartementet: «Ved Skrivelse af 4 November sidstleden har Justits-Departementet efter en derom indkommen Forespørgsel tilkjendegivet, at det antager, at de saakaldte Portugis-Jøder maa, uanseet Grundlovens §2, være berettigede til at opholde sig her i Riget, hvilket ogsaa, saa vidt vides, hidtil har været almindeligt antaget, ligesom det stedse har været forudsat i de underdanigste Foredrag, der have været afgivne angaande Meddelelse af Leidebref til Jøder.»

To år etter at jødeparagrafen ble vedtatt, forsvarte en anonym forfatter eksklusjonen i tidsskriftet Mimer (utgitt i Kristiansand). Begrunnelsen var helt i samsvar med tidens (og sentrale personer i riksforsamlingens) forestillinger om jøder:

«Norge bør beboes af norske Borgere, af Mænd som ere eller kunne blive Normænd, der ansee Norge for deres Fædreneland. Aldrig bliver Jøder Normænd saalænge de ere ægte Jøder. Ikke engang deres Børn, om de fødtes i Norge, blive det. En Jøde, som ikke har apostaseret, kalder sig ikke Tydsker, Franskmand, Engelskmand, Hollænder, Dansk etc, men underskriver sig: af den jødiske Nation. Han regner sig til en anden Nation i Nationen. Hans Fødeland er et, men hans Fædreneland er et andet, nemlig Kanaan. I sit Fødeland er han en Fremmed, hist er hans Hjem, didhen stunder han. Endnu venter han med Længsel en Messias som skal erobre først Kanaan, siden al Verden, og indsætte hans Nation igjen i dens formeente Rettigheder til hele Kloden. … De troe ifølge deraf at eie os og alt hvad os tilhører. Ved at bedrage os troe de at tilvende sig deres lovlige dem af Gud givne Eiendom, og ansee dette som en Pligt, os som uretmæssige Usurpatører. Efter saadan Grundsætning tænker og handler den ægte, sande, orthodoxe Jøde.»

(Mimer 1816, 1ste Hæfte No 39-42, s. 156-157. Forfatteren undertegnet med «S.B.D.»)

Noget i anledning af Grundlovens §2
Av .

Det var allerede på Eidsvoll en diskusjon om hvordan paragrafen skulle fortolkes, og om bruken av ordet «fremdeles» medførte at tidligere praksis med leidebrev og unntak for sefardiske jøder skulle videreføres. Praktiseringen av paragrafen den første tiden levnet ingen tvil om at forbudet var absolutt og at det ikke lenger fantes unntak. Dette ble allerede på slutten av 1814 utvetydig formidlet av regjeringen sentralt til lokale myndigheter, og understreket av Justisdepartementet i 1816 da nederlandske myndigheter etterlyste en fortolkning.

Bestemmelsen resulterte tidlig i utvisninger og forfølgelser av jøder eller personer mistenkt for å være jøder. Det skjedde i Østfold, Oslo og Bergen i løpet av Grunnlovens første år. Den strenge håndhevelsen av paragrafen var likevel på glid mellom 1814 og 1851, fra en prinsipiell og konsekvent utestengelse i 1814, til en mer pragmatisk holdning etter hvert. Det gjaldt særlig sentrale myndigheter som ganske raskt la seg på en fleksibel linje, ikke minst når dette var i statens interesse. Norske myndigheter – representert ved Stortinget, regjeringen og kongen – valgte bevisst å ignorere Grunnloven i 1822 da de stilltiende tillot at jødiske bankmenn krysset grensen og kom til hovedstaden for å forhandle nettopp med myndighetene om statslån. Frykt for statsbankerott og tap av selvstendighet førte til en pragmatisk håndhevelse av forbudet.

Fra 1834 ble også de gamle leidebrevordningene tatt opp igjen og praktisert stadig mer liberalt, til tross for at det i 1814 og i årene etter ikke var tvil om at forbudet skulle tolkes absolutt og uten unntak. Fra 1844 ble sefardiske jøder igjen unntatt forbudet. Disse endringene skjedde ikke ved grunnlovsendringer eller annen lovgivning, men ved nytolkning av Grunnlovens bestemmelser.

Flere jøder har åpenbart krysset grensene til Norge uten at det fikk konsekvenser, enten fordi det ikke var kjent at de var jøder eller fordi religionen deres har blitt ignorert. Den mer liberale tolkningen hindret likevel ikke enkeltsaker der jøder ble bøtelagt, fengslet og utvist, den siste saken så sent som i 1844.

Oppheving av paragrafen

Allerede på Eidsvoll ble det blant mindretallet hevdet at paragrafen var illiberal og inhuman, og det finnes også tidlige eksempler på motstand mot den i offentligheten. Men dette var begrenset, og det var først på slutten av 1830-tallet at forbudet igjen ble aktualisert og politisk debattert, blant annet ved Henrik Wergelands innsats.

En kristen-liberal tankegang hadde fra 1830-tallet fått betydelig fotfeste, både innen kirken, i offentligheten og på Stortinget. Det resulterte i legalisering av religionsutøvelse utenfor rammen av statskirken for kristne på 1840-tallet, først med opphevelse av konventikkelplakaten i 1842 og senere med vedtaket av dissenterloven i 1845. I tillegg gav internasjonal oppmerksomhet om eksklusjonen og Norge ry for å føre en særlig antijødisk politikk. Dette bidro til å løfte fram Grunnlovens forbud mot jøder som utdatert, på Stortinget og i den diskuterende offentligheten.

Forslag om oppheving i 1842–1848

På tre storting (1842, 1845 og 1848) var det flertall for å fjerne eksklusjonen fra Grunnloven. Lovforarbeidene og debattene i Stortinget viste at forestillingene om jøders politiske fare ikke lenger var dominerende.

De stereotype framstillingene av jøder fra emansipasjonstiden (1780–1814) ble konfrontert i den norske debatten om paragraf 2 på 1840-tallet, men ble i all hovedsak avvist som irrelevante og snarere møtt med motfortellinger. Anklagene om jødenes diskvalifiserende egenskaper som borgere ble sett på som overdrevne, og i alle fall som noe som hørte fortiden til. Blant paragrafens forsvarere i denne perioden hadde innvendinger av økonomisk karakter størst kraft, særlig framført av handelsstanden og børskomiteer i de større byene.

Oppheving i 1851

I 1851 ble utestengelsen av jøder opphevet. Paragraf 2 lød nå: «Loven af 1845 om dem, der bekjende sig til den christelige Religion, uden at være Medlemmer af Statskirken, udvides ogsaa at gjælde med hensyn til dem, der bekjende sig til den mosaiske Tro». Dette betyr at jødene nå var inkludert under Dissenterloven («Loven af 1845»), som gav personer utenfor statskirken lov til å utøve sin religion.

Først i 1851 var flertallet i Stortinget stort nok til at det kunne vedtas en grunnlovsendring, slike endringer krevde tilslutning fra to tredjedeler av forsamlingen. Vedtaket i Stortinget ble gjort 13. juni 1851 og sanksjonert av kongen 21. juli.

Annen lovgivning måtte deretter tilpasses, og 24. september 1851 sanksjonerte kongen «Lov om Ophævelse af det hidtil bestaaende Forbud mod at Jøder indfinde sig i Riget m.v.». Dette innebar blant annet opphevelsen av Christian Vs lovs ennå gjeldende forbud mot jøder.

Samtidig ble jøder, som et ikke-kristent unntak, inkludert blant dem som ble tillatt fri religionsutøvelse etter dissenterloven fra 1845. Det gav jøder i Norge de samme borgerlige rettighetene som andre nordmenn utenfor statskirken. Også utenfor Norge innledet 1840-tallet, og særlig revolusjonsåret 1848, en ny fase i liberalisering av særrestriksjoner mot jøder.

Den nasjonalsosialistiske «jødeparagrafen»

Vidkun Quislings nasjonalsosialistiske regime under den nazistiske okkupasjonen av Norge omskrev Grunnloven og gjeninnførte den avskaffede «jødeparagrafens» ordlyd den 12. mars 1942. Bestemmelsen hadde liten praktisk betydning, men stor propagandistisk effekt i legitimeringen av jødeforfølgelsene og deportasjonen av de norske jødene fra høsten 1942.

Bestemmelsen ble, sammen med annen ulovlig lovgivning, strøket da Nasjonal Samling-regimet falt i 1945, og den ulovlige revisjonen av Grunnloven ble ett av tiltalepunktene mot Vidkun Quisling i det etterfølgende landssvikoppgjøret.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Bruland, Bjarte (2017): Holocaust i Norge. Registrering – deportasjon – tilintetgjørelse. Oslo: Dreyer.
  • Harket, Håkon (2014): Paragrafen. Dreyer forlag.
  • Eriksen, Trond Berg; Harket, Håkon og Lorenz, Einhart (2005): Jødehat – Antisemittismens historie fra antikken til i dag, N.W. Damm & Søn AS.
  • Furre, Berge og Grepstad, Ottar (1997): «Kvar vart det av religionsfridomen i 1814?» i Sant og visst. Artiklar, foredrag og preiker.
  • Leite, Ingvild (2012): Integrering og ekskludering : Jødenes stilling i den danske anordningen av 29. mars 1814 og i den norske Grunnloven av 17. mai 1814, Masteroppgåve i historie, Universitetet i Bergen.
  • Marthins, Ragnhild (1963): Synet på religionsfrihet i Norge i første halvdel av det 19. århundre slik det kommer fram i debatten om § 2 i Grunnloven, Hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo.
  • Mendelsohn, Oscar (1969): Jødenes historie i Norge gjennom 300 år, bind 1, Universitetsforlaget.
  • Sangolt, Linda (2010): «Hver bør velge fritt sitt tempel». Henrik Wergeland. Religionskritikeren og trosfrihetsforkjemperen, Novus forlag.
  • Tebbenhoff, Andrea (1996): «Jødeparagrafen». Paragraf 2 i den norske Grunnloven fra 1814, Hovedoppgave i norsk kulturkunnskap, Rijksuniversiteit Groningen.
  • Ulvund, Frode (2014): Fridomens grenser 1814–1851: Handhevinga av den norske «jødeparagrafen». Scandinavian Academic Press.
  • Ulvund, Frode (2017): Nasjonens antiborgere: Forestillinger om religiøse minoriteter som samfunnsfiender i Norge ca. 1814–1964. Cappelen Damm Akademisk.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg