Barnets beste er et rettslig prinsipp som skal sikre at barns interesser løftes frem og vektlegges når det tas stilling til spørsmål som har betydning for barn. Prinsippet bygger på en anerkjennelse av at barn kan være sårbare. Barn er dessuten selvstendige individer. Dette gjør det nødvendig med en mekanisme som sikrer at et eller flere barns interesser ikke blir oversett i møte med andre hensyn og interesser, for eksempel interessene til foreldrene eller offentlige myndigheter.

Prinsippet om barnets beste har betydning på alle samfunnsområder, og det gjelder derfor på tvers av alle rettsområder. Prinsippet kommer til uttrykk både i internasjonale og nasjonale regler.

Den helt sentrale internasjonale menneskerettsbestemmelsen om barnets beste finner vi i FNs barnekonvensjon (BK) artikkel 3 første ledd, som lyder:

«Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.»

At barnets beste skal være et grunnleggende hensyn er også inntatt i nasjonale lover som omhandler spørsmål av betydning for barn, for eksempel barneloven og barnevernloven.  

I mai 2014 ble prinsippet om barnets beste inntatt i Grunnloven. Ved dette ble viktigheten av prinsippet om barnets beste gjort enda mer synlig i Norge. Det heter i Grunnloven § 104 annet ledd:

«Ved handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.»

Grunnlovsbestemmelsen er utformet etter mønster av Barnekonvensjonen artikkel 3 første ledd. Menneskerettighetsutvalget – utvalget som fremsatte forslaget til hvordan grunnlovsbestemmelsen kunne se ut – fremhevet at praksis blant annet etter Barnekonvensjonen «vil være nyttige bidrag til fortolkningen av en grunnlovsbestemmelse om barnets beste», se Dokument 16 (2011–12) s. 192. Høyesterett uttalte i Maria-dommen (Rt. 2015 s. 93) at Barnekomiteens syn på prinsippet om barnets beste utgjorde "et naturlig utgangspunkt ved tolkningen av artikkel 3 nr. 1 - og dermed også ved tolkningen av Grunnloven § 104 andre ledd.", se dommens premiss 64. Dette viser at det ikke er vanntette skott mellom Barnekonvensjonen og Grunnloven. Tvert imot er det slik at barnets beste-prinsippet i Barnekonvensjonen har betydning for innholdet i barnets beste-prinsippet i Grunnloven. 

FNs barnekomité – komiteen som overvåker at statene gjennomfører konvensjonen som de skal – utarbeidet i 2013 en egen generell kommentar som utdyper hva som nærmere ligger i prinsippet om barnets beste. Dette er komiteens 14. generelle kommentar. Komiteen fremhevet at prinsippet inneholder tre ulike elementer. Barnets beste er 1) en substansiell rettighet, 2) et tolkningsprinsipp og 3) en prosedyreregel:

1) At barnets beste er en substansiell rettighet innebærer at statene, i spørsmål som berører ett eller flere barn, har en plikt til å trekke inn og vektlegge barnets/barns interesser som et grunnleggende hensyn, se kommentaren punkt 6 a). Mer konkret innebærer plikten at barn/barnet har en rett:

«to have his or her best interests assessed and taken as a primary consideration when different interests are being considered in order to reach a decision on the issue at stake, and the guarantee that this right will be implemented whenever a decision is to be made concerning a child, a group of identified or unidentified children or children in general.»

2) At barnets beste er et tolkningsprinsipp innebærer at dersom en lovbestemmelse som berører barn kan forstås på flere måter, skal man velge den løsningen som i størst mulig grad ivaretar barnets interesser, se kommentaren punkt 6 b).

3) At barnets beste er en prosedyreregel innebærer at «the decision-making process must include an evaluation of the possible impact (positive or negative) of the decision on the child or children concerned» i prosesser som har betydning for et konkret barn, for en bestemt gruppe barn eller for barn generelt, se kommentaren punkt 6 c). Prinsippet om barnets beste innebærer dessuten at det eksplisitt må fremkomme av begrunnelsen for en avgjørelse at spørsmålet om hva som er barnets/barnas beste har blitt vurdert. Mer konkret vil dette si at konvensjonspartene:

«shall explain how the right has been respected in the decision, that is, what has been considered to be in the child’s best interests; what criteria it is based on; and how the child’s interests have been weighed against other considerations, be they broad issues of policy or individual cases.»

Disse prosedyrekravene bidrar til å strukturere beslutningsprosessene og dermed til å sikre at viktige momenter som gjelder barn trekkes inn i enkeltsaker i praksis.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.