Rettskilder er forhold som tas i betraktning når det skal fastlegges hva en rettsregel går ut på. Rettskildelære – også kalt juridisk metodelære – er et grunnleggende juridisk fag som handler om hvilke rettslige faktorer dommeren bygger på, og hvorledes han eller hun resonnerer når det skal tas standpunkt til et rettsspørsmål. Klarleggingen av faktum (bevislæren) faller utenom rettskildelæren.

I gammel juridisk teori regnet man med bare to rettskilder, lov og sedvane. Etter hvert ble dette nyansert, særlig med Torstein Eckhoffs Rettskildelære (1971). I våre dager er det vanlig å snakke om rettskildefaktorer og ikke rettskilder, og man opererer med en rekke slike faktorer.

Den viktigste rettskildefaktoren er den skrevne lov. Lov i vid forstand er dels Grunnloven, dels formelle lover vedtatt av Stortinget i samsvar med Grunnlovens §§ 76–79 og dels forskrifter gitt av ulike myndigheter med hjemmel i formell lov.

Ofte er lovreglene ikke uttømmende, eller de ordene som er brukt, er tvetydige eller uskarpe. Hva er for eksempel en «bygning»? Eller hvor mange trær skal det til for at man kan snakke om en «skog»? Derfor er det nødvendig å tolke lovbestemmelsene, og lovenes forarbeider er en viktig rettskildefaktor som kommer til nytte ved tolkningen. Forarbeidene omfatter blant annet proposisjoner til Stortinget (tidligere kalt odelstingsproposisjoner), utvalgsinnstillinger og referater fra debattene i Stortinget. Det er sikker rett at uttalelser i lovens forarbeider om det som er tilsiktet med loven eller den enkelte formulering, kan tillegges betydelig vekt.

At loven er tolket på en bestemt måte i en tidligere dom, er også viktig. Er det en dom av Høyesterett, har den rettssetning som Høyesterett har uttalt, nesten samme tyngde som en lovbestemmelse (se prejudikat). Rettspraksis og da fortrinnsvis Høyesteretts praksis, er derfor også en viktig rettskildefaktor.

Også annen praksis kan innvirke på tolkningen av lover innenfor vedkommende felt. Det kan blant annet gjelde forskjellige forvaltningsorganers praksis, som for eksempel skattemyndighetenes/ligningsmyndighetenes praksis. Også private parters praksis kan tillegges vekt. Dette kan være uskrevne regler som er blitt praktisert særlig i kontraktsforhold med slik konsekvens at de er blitt kutymer. Etter hvert som stadig større deler av samfunnslivet er blitt lovregulert, har imidlertid privates praksis mistet en del av sin betydning.

På områder hvor det ikke fins noen fullt dekkende lovgivning, kan rettsspørsmål bli løst ved analogier fra beslektede lovbestemmelser eller ved motsetningsslutninger. Videre kan dommeren legge vekt på herskende rettsoppfatning, for eksempel slik den kommer fram gjennom juridisk teori, som også er en rettskildefaktor. Særlig tyngde har en rettsoppfatning dersom den har slik utbredelse og alder at det kan tales om sedvanerett. Også såkalte reelle hensyn er en rettskildefaktor. Med reelle hensyn menes det som dommeren mener er rimelig, fornuftig og hensiktsmessig.

Etter hvert har internasjonale rettskilder fått stor betydning. En rekke nyere norske lover er implementeringer av rettsakter fra EU-retten. Disse skal tolkes i lys av tilsvarende EU-lovgivning, noe som fremgår blant annet av EØS-avtalens artikkel 6. Det følger av EØS-loven av 27. november 1992 § 2 at bestemmelser i lov som tjener til å oppfylle Norges forpliktelser etter avtalen, i tilfelle motstrid skal gå foran andre bestemmelser som regulerer samme forhold.

Norske domstoler har også plikt til å tolke norske lover i lys av de viktigste menneskerettighetskonvensjonene. Dette fremgår av menneskerettighetsloven av 21. mai 1999, som bestemmer at Den europeiske menneskerettighetskonvensjon og de viktigste FN-konvensjonene om menneskerettigheter gjelder som norsk lov, og at disse ved motstrid skal gå foran annen norsk lovgivning.

Når dommeren skal treffe sin avgjørelse, er det altså en rekke momenter som kan være av betydning. Momentene kan trekke i ulik retning, og det blir da dommerens oppgave å foreta en avveining («harmonisering av rettskildefaktorene»). Den frihet som dommeren har, er begrenset. Er for eksempel lovteksten klar etter en alminnelig språklig tolkning, skal det ganske meget til før den kan fravikes under henvisning til effektivitets- eller rimelighetshensyn. En særlig begrensning følger av Grunnlovens § 96 om at ingen kan straffes uten at det foreligger en skreven lovregel. En begrensning følger også av prinsippet om at statens inngrep i borgernes rettssfære krever hjemmel i lov (legalitetsprinsippet). Domstolen kan følgelig formulere en setning om sivilrettslig erstatningsansvar uten å kunne henvise til noen lovbestemmelse, men ikke ut fra bruk av de samme argumenter straffedømme for en handling som etter alminnelig oppfatning er kritikkverdig.

I juridisk teori opereres det med flere rettskildeprinsipper som anvendes for å finne fram til løsningen av rettsspørsmål på grunnlag av rettskildefaktorer. Man opererer med relevansnormer, som sier noe om relevansen av ulike rettskildefaktorer ved løsningen av et rettsspørsmål, med vektnormer, som sier noe om hvilken vekt en rettskildefaktor har sammenlignet med andre rettskildefaktorer, og med slutningsnormer, som dreier seg om hvordan rettskildefaktorer skal forstås, for eksempel hvordan man skal tolke lovbestemmelser. Det fins flere tolkningsregler som dommeren da kan anvende, se innskrenkende tolkning, utvidende tolkning, antitetisk tolkning og analogi.

  • Eckhoff, Torstein: Rettskildelære, 5. utg., 2001, isbn 82-518-3988-2, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.