Elfenbenskysten har en lang muntlig litterær tradisjon som ikke minst var preget av "Les griots". De var skalder, historiefortellere og musikere, og de har også hatt stor betydning for utviklingen av den skriftlige litteraturen i landet. Den moderne litteraturen er skrevet på fransk og  ble innledet i mellomkrigstiden blant studenter ved William Ponty-skolen i Senegal, som utdannet afrikanske funksjonærer for den franske kolonimakten. Dramatikken var den fremherskende sjangeren, og dramatikerne med denne bakgrunnen tok særlig opp to grunntemaer. Det ene bygde på myter og historie og skildrer fortidens helter og deres dåder. Dette gjelder for eksempel François-Joseph Amon d'Aby (1913-2007) med L'Entrevue de Bondoukou (1939, "Sammenkomsten i Bondoukou" ), og Germain Coffi Gadeau (1913-2000) med Kondé Yao (1939). Det andre grunntemaet er konflikten mellom tradisjonelle og moderne verdier, som behandles blant annet i Amon d'Abys Kwao Adjoba (1953) og Gadeaus Nos femmes (1940, "Våre kvinner").

Den historiske dramatradisjonen er blitt ført videre av forfattere som Charles Nokan Zégoua (f. 1936) og Bernard Zadi Zaourou (1938-2012). De har skildret berømte folkelige ledere og deres motstand mot kolonimakten. Nokan Zégouas verk er preget av hans revolusjonære innstilling. Dette ser man blant annet i skuespill som Les Malheurs de  Tchako (1968, "Tchakos ulykker") og i den poetiske romanen Violent était le vent (1966, "Voldsom var vinden"). Zadi Zaourou var sterkt opptatt av feminisme og hevdet i sine essays at det er kvinnene som må lede frihetskampen og utviklingen i Afrika.-

Blant romanforfatterne fra Elfenbenskysten kan nevnes den europeisk-orienterte Aké Loba (1927-2012), som blant annet har skrevet om motsetningen mellom det gamle landsbysamfunnet og den moderne storbyen Abidjan. Den politisk mer radikale Ahmadou Kourouma (1927-2003) er særlig kjent for romanen Les Soleils des indépendances (1968, norsk overs. Uavhengighetens soler, 2005), en skarp satire over den nye makteliten i Afrika. I denne boken skapte han, som en av de første, en litterær fransk uttrykksform som samtidig var preget av afrikansk muntlig tradisjon.

Landets dikterhøvding er imidlertid Bernard Binlin Dadié (f. 1916), som har vært aktiv langt inn på 2000-tallet. Dadié har utgitt noveller, diktsamlinger og romaner. Romanene skildrer med bitende ironi blant annet det moderne Frankrike og USA sett fra afrikansk synspunkt. Også skuespillene hans har et satirisk preg. Dadiés dikt  har en enkel og gripende form som har gjort ham til en av Afrikas mest leste lyrikere. Han har også fått sterke impulser fra sitt lands myter og folklore.

I 1980- og 1990-årene var Elfenbenskysten et livlig litterært sentrum i det franskspråklige Afrika, med forfattere som Jean-Marie Adiaffi (1941–99) og Fatou Bolli (f. 1956). Blant forfattere som også har satt preg på tiden etter århundreskiftet, kan nevnes Isaïe Biton Koulibaky (f.1949) og Venance Konan (f.1958). Landet har også en lang rekke kvinnelige forfattere som særlig er opptatt av feministiske problemstillinger. Blant de mest kjente er  Henriette Diabaté (f. 1935), Véronique Tadio (f. 1955) og Kitia Touré (1956-2012).

Mange forfattere fra Elfenbenskysten har skrevet litteratur for barn. Også tegneserien er blitt en svært populær sjanger. Landet har flere betydelige forlag som publiserer ny litteratur fra mange franskspråklige områder i regionen. Men de politiske og samfunnsmessige krisene Elfenbenskysten har vært gjennom på 2000-tallet, har bidratt til å svekke landets plass som en av Vest-Afrikas viktigste kulturnasjoner.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.