Elfenbenskystens før-koloniale historie sammenfaller i stor grad med det moderne Ghanas, med migrasjon nord- og østfra. Rundt 1200 kom forfedrene til akanfolket i dagens Elfenbenskysten og Ghana fra slettelandet i Vest-Sudan. Grunnen til folkeflyttingen kan ha vært kaoset som fulgte i kjølvannet av det gamle Ghanarikets oppløsning, eller som en flukt fra det fremvoksende Maliriket.

De innflyttede folkene blandet seg med allerede bofaste stammer og la grunnen for dagens etniske sammensetning. Den største innvandringen skjedde fra dagens Ghana og inn i det sørøstlige Elfenbenskysten på 1700- og 1800-tallet og resulterte i etableringen av flere stater, som Agni- og Abrong-kongedømmene.

Den nordlige delen av landet fikk innvandring nordfra og hadde allerede tidlig på 1300-tallet etablert handel med nordlige stater, blant annet Mali. Derigjennom ble området sterkt influert av islam.

Kontakten med europeisk handel var langt mindre enn hva tilfellet var med Ghana og Nigeria, og det var ikke før i 1840-årene at franskmennene undertegnet handelsavtaler med statene langs Elfenbenskysten. Under delingen av Afrika ble Elfenbenskysten underlagt Frankrike som koloni fra 1893. Motstanden mot det franske styret var påtagelig i flere områder, med geriljakrigføring mot franskmennene, som først i 1917 klarte å slå ned motstanden.

Etter å ha sikret seg full militær kontroll, konsentrerte franskmennene seg om å utvikle landets økonomi, hvor hovedvekten ble lagt på produksjon av råvarer for eksport. Kolonimakten tvangsutskrev arbeidskraft til bygging av veier og offentlige anlegg, og til arbeid på plantasjene. Palmeolje og tømmer var fra starten Elfenbenskystens viktigste produkter, men kakao ble introdusert 1905 og var den største eksportartikkel fra 1930.

Den første organiserte politiske opposisjon mot kolonistyret kom til syne mot slutten av den annen verdenskrig. I 1944 grunnla Félix Houphouët-Boigny partiet Syndicat Agricole Africain, som året etter ble omgjort til Parti Démocratique de Côte d'Ivoire (PDCI). PDCI gikk med andre partier i fransk Vest-Afrika sammen i Rassemblement Démocratique Africain (RDA), som var en viktig drivkraft i avkolonialiseringsprosessen. Houphouët-Boigny var en av PDCIs to delegater i den franske nasjonalforsamling, og han gikk opprinnelig inn for at Elfenbenskysten sammen med andre kolonier skulle fortsette å være tilknyttet Frankrike gjennom et fransk samvelde.

Da de fleste av de øvrige franske koloniene gikk inn for selvstendighet, valgte Houphouët-Boigny, som hadde vendt tilbake til Elfenbenskysten som statsminister 1959, å erklære landet selvstendig 7. august 1960.

I hele selvstendighetsperioden har PDCI hatt en dominerende stilling i Elfenbenskysten, også etter 1990, da det ikke lenger var landets eneste tillatte parti. Elfenbenskysten var til langt ut i 1990-årene det politisk mest stabile land i Vest-Afrika, og hadde til 1980-årene en jevn økonomisk vekst basert på en kapitalistisk, markedsorientert utvikling, dog med vesentlig statlig deltakelse. Politisk har landet vært en av de mest konservative afrikanske stater, både i innen- og utenrikspolitikk.

Det nære forholdet til Frankrike har vært den viktigste pilar i Elfenbenskystens politikk. Allerede 1961 inngikk de to land et forsvarssamarbeid, der Frankrike garanterte for Elfenbenskystens sikkerhet mot å få stasjonere tropper der. President Houphouët-Boigny brukte bevisst fransk kompetanse i en rekke stillinger, blant annet i offentlig forvaltning. Franske selskaper har på samme måte hatt en fremtredende plass i landets økonomi.

Den politiske stabiliteten var tuftet på landsfaderen Félix Houphouët-Boigny og regjeringspartiet PDCI, samt det nære samkvemmet med Frankrike. Opposisjon var ikke akseptert. Etter 1985 ble det flere kandidater å velge mellom ved valg, men alle var fra PDCI. Etter at en demokratisering tvang seg frem, ble flerpartisystem innført i 1990. Ved valgene i samme år vant både Houphouët-Boigny og PDCI klart.

Landsfaderen Houphouët-Boigny døde etter lengre tids sykdom i desember 1993. Nasjonalforsamlingens president Henri Konan Bédié ble innsatt som statsoverhode, selv om dette ble bestridt av statsministeren, Alassane Ouattara, som gikk av. Ouattaras støttespillere i regjeringsparti, statsadministrasjon, rettsapparat og media ble skjøvet ut av sine posisjoner, og Bédié befestet sin stilling frem til presidentvalget i 1995.

En utbrytergruppe fra PDCI etablerte i 1994 et nytt parti, Rassemblement des républicains (RDR), som Ouattara senere sluttet seg til. Sammen med det mer radikale Front populaire ivoirien (FPI) og sammenslutningen av mindre partier Union des forces démocratiques (UFD), etablerte opposisjonen paraplyorganisasjonen Front républicain (FR).

Regjeringen ble gjennom 1990-årene fra flere hold anklaget for brudd på menneskerettighetene, både for fengsling av opposisjonelle politikere samt journalister og for begrensninger i organisasjonsfriheten. Bare to kandidater ble godkjent for presidentvalget 1995, som ble boikottet av de største opposisjonspartiene. Bare én kandidat stilte opp mot Bédié, som fikk 95,2 % av stemmene. Ved valget på ny nasjonalforsamling oppnådde PDCI 148 av 175 seter; RDR fikk 14 mandater, FPI 12.

De politiske motsetningene i Elfenbenskysten, som ble tydelige i 1990-årene, har dels etnisk bakgrunn, dels religiøs – med motsetninger mellom kristne og muslimer. De kristne dominerer sør i landet; islam står sterkest i nord. Etter valget i 1995 flyktet om lag 6000 medlemmer av baulé-folket fra sine hjem i sørvest, et område dominert av bete-folket – opposisjonens ledelse er hovedsakelig bete.

I 1999 ble det iverksatt en kampanje mot Ouattara, som hadde vendt tilbake til ivoriansk politikk for å delta i presidentvalget. Det ble hevdet at hans mor var fra Burkina Faso og at han selv følgelig ikke oppfylte grunnlovens krav til en president. Mens Bédié i likhet med forgjengeren Houphouët-Boigny er en kristen fra sør i landet, er Ouattara en muslim fra nord. I 1996 ble et nasjonalt sikkerhetsråd dannet for blant annet å bekjempe den voksende voldskriminaliteten. I november 1999 kom det til sammenstøt mellom innflyttere fra Burkina Faso og lokalbefolkningen sørvest i landet på grunn av stridigheter om landrettigheter; om lag 12 000 burkinere flyktet fra sine hjem.

I motsetning til i de fleste andre afrikanske stater, holdt de militære i Elfenbenskysten seg unna direkte innblanding i politikken. I 1990 deltok flere hundre soldater i opptøyer, og planer om et kupp skal ha blitt avslørt i 1995. Julaften 1999 gjennomførte hæren imidlertid et statskupp, etter at soldater hadde startet et opprør i Abidjan dagen før, der de fremmet økonomiske og tjenestemessige krav. De krevde også at den tidligere hærsjefen, general Robert Gueï, ble gjeninnsatt, etter at han var blitt avsatt 1995.

Det er antatt at Gueï var delaktig i kuppet, og han tok med en gang ledelsen for opprørerne og tok over som statssjef etter president Bédié, som søkte tilflukt i den franske ambassade og deretter ble fløyet til Frankrike. Gueï etablerte Comité national de salut publique (CNSP) for å styre landet, og lovet å gjeninnføre demokratisk styresett.

I juli 2000 brøt et nytt militært opprør ut i Elfenbenskysten, som ble slått ned. En ny grunnlov ble vedtatt gjennom en folkeavstemning; den gav amnesti til dem som stod bak militærkuppet året før. Misfornøyde soldater angrep Gueïs residens, men også dette opprøret ble kvalt. Forut for presidentvalget i 2000 vedtok høyesterett at verken Ouattara eller Bédié kunne stille som kandidater. Dermed stod valget i realiteten mellom Laurent Gbagbo for FPI og Gueï for PDCI-RDA, selv om tre andre også stilte.

Et mislykket kuppforsøk fra Gueï førte til massedemonstrasjoner, og valget ble fullført. Gbagbo ble utropt til vinner og innsatt som president. RDR boikottet parlamentsvalget i desember 2000, og den nye nasjonalforsamlingen ble dominert av FPI og PDCI-RDA. Et nytt militært kuppforsøk i januar 2001 ble slått ned, men den politiske usikkerheten vedvarte, og det kom flere steder i landet til sammenstøt mellom ulike etniske grupper.

I september 2002 stod militære enheter bak uroligheter i flere byer, og det ble antatt at general Gueï stod bak; han ble selv drept på opprørets første dag.

Urolighetene høsten 2002 var starten på en borgerkrig som førte til en de facto deling av landet. Den sørlige delen var på regjeringens hender, den nordlige ble kontrollert av opprørsgrupper. Urolighetene førte også til at ca. 4000 franske soldater ble satt inn, opprinnelig for å beskytte franske borgere. Også Storbritannia og USA sendte mindre styrker til landet, og Nigeria støttet regjeringen med jagerfly.

Fra Abidjan spredte urolighetene seg høsten 2002 til flere deler av landet, og opprøret ble mer organisert, med tydelige militsgrupper, vesentlig med utspring i det muslimske nord. En front ble åpnet av opprørerne ved grensen til Liberia, og Liberias daværende president Charles Taylor ble beskyldt for delaktighet i krigen, slik han tidligere hadde vært medvirkende også til borgerkrigen i Sierra Leone. Burkina Faso ble likeledes beskyldt for å støtte opprørerne.

I oktober 2002 inngikk regjeringen og opprørsbevegelsen Mouvement patriotique de Côte d´Ivoire (MPCI), som hadde tatt kontroll i områdene rundt Bouaké og Korhogo og etter hvert hele den nordlige delen av landet, en fredsavtale som de franske styrkene i landet påtok seg å overvåke. Samtidig utviklet det seg en ny front i vest, hvor to andre grupperinger kom frem: Mouvement pour la justice et la paix (MJP) og Mouvement populaire ivoirien du grand ouest (MPIGO). Begge var alliert med MPCI, og de tre gikk fra januar 2003 sammen, under benevnelsen Forces nouvelles (FN), ledet av Guillaume Soro og med hovedkvarter i Bouaké, den største byen i det nordlige Elfenbenskysten.

Opprørerne etablerte langt på vei sin egen administrasjon i nord og truet med å løsrive seg fra Elfenbenskysten, samtidig som den fastslo at det ikke var noe mål å etablere en ny stat. I vest dannet wa-folket gruppen Front pour la libération du Grand Ouest (FLGO) for å kjempe mot opprørerne, som vest i landet hovedsakelig rekrutterte sine soldater blant dan-folket.

Flere forsøk ble gjort på å finne en løsning på konflikten. Den regionale grupperingen ECOWAS, som Elfenbenskysten er medlem av, vedtok på et ekstraordinært toppmøte i desember 2002 å sette inn en vestafrikansk fredsstyrke, ECOMOG. Med politisk støtte fra FNs sikkerhetsråd ble om lag 1500 soldater fra fem land (Benin, Ghana, Niger, Senegal, Togo) satt inn, ved siden av de franske styrkene. En delingssone mellom regjeringshæren og opprørerne ble etablert, og denne delte landet.

En maktfordelingsavtale ble fremforhandlet av Frankrike i januar 2003 (Linas-Marcoussis-avtalen, LNA). Ved å ta medlemmer av opprørsbevegelsen inn i regjeringen, mens denne anerkjente autoriteten til president Gbagbo, skulle avtalen danne grunnlag for en slutt på konflikten. LNA la opp til en egen misjon fra FN for å overvåke gjennomføringen, og en slik ble satt inn i mai 2003: Mission des Nation Unies en Côte d'Ivoire (MINUCI), med ca. 75 militære observatører, ingen avdelinger.

Regjeringen og opprørerne undertegnet i juli en erklæring som fastslo at krigen var over. Men våpenhvilen ble raskt brutt, og nye fredsforhandlinger ble igangsatt i regi av ECOWAS. Den påfølgende Accra-avtalen, inngått i juli 2004, bekreftet målene fra LNA, og innebar blant annet amnesti og plass i det nasjonale forsvaret, samt i landets overgangsregjering, for opprørerne. Til tross for fredsavtalen kom det til nye kamper mellom opprørere og regjeringsstyrker i november 2004, og fredsprosessen ble paralysert.

I kamper mellom regjeringsstyrkene og opprørere høsten 2004 ble ni franske soldater drept. Frankrike svarte med å ødelegge Elfenbenskystens flyvåpen i et angrep på flyplassen i Yamoussoukro. Hendelsen utløste anti-franske opptøyer flere steder i landet. 130 mennesker ble drept i opptøyene, som førte til et mer spent forhold mellom Elfenbenskysten og Frankrike. FNs sikkerhetsråd vedtok etter dette en våpenboikott av Elfenbenskysten, som senere ble utvidet.

Den vestafrikanske fredsstyrken ble 2004 avløst av en militær fredsoperasjon fra FN. FN-operasjonen Opération des Nations Unies en Côte d'Ivoire (ONUCI) startet i april 2004 med en autorisert styrke på 6240, for senere å bli utvidet til om lag 7800 soldater, pluss militære observatører, polititjenestemenn og sivilt personell. Under press fra FN gikk partene 2005 inn i en ny fredsmekling i regi av Afrikanske Union, ledet av Sør-Afrikas president Thabo Mbeki. Disse førte til Pretoria-avtalen, som formelt endte krigstilstanden, og inneholdt klausuler om avvæpning, integrering og etablering av en uavhengig valgkommisjon. Valg berammet for oktober 2005 ble utsatt; senere ble valg fastsatt for 2007 og 2008 også utsatt.

I henhold til FN-resolusjon 1633 utpekte det internasjonale samfunn, representert ved presidentene Thabo Mbeki (Sør-Afrika) og Olusegun Obasanjo (Nigeria), Charles Konan Banny, sjef for Den vestafrikanske sentralbanken, til statsminister. En av hans oppgaver var å sikre at valg ble holdt i 2006, hvilket ikke lykkes, og flere forsøk på å gå videre i fredsprosessen strandet. Etter en ny runde med mekling våren 2007, i Burkina Faso, ledet av president Blaise Compaoré, ble nok en fredsavtale inngått (Ouagadougou-avtalen), med mål om forening av landet og avholdelse av valg.

At nettopp Burkina Faso, ansett som en av opprørernes nærmeste støttespillere, denne gang meklet var viktig for å få en mer forpliktende deltakelse. Lederen for Forces nouvelles, Guillaume Soro, ble utnevnt til ny statsminister for en regjering med representanter fra begge parter. Sammen med president Gbagbo, tente opprørsleder og statsminister Soro i juli på en samling våpen i Bouaké – for symbolsk å markere at krigen var over. En viktig del av den påfølgende foreningsprosessen har vært en avvikling av militsgruppene, hvor medlemmer av disse er integrert i den nye regjeringshæren. Denne igjen har gradvis, med sine blandede enheter, tatt over kontrollen med buffersonen.

Årsaken til krigen i Elfenbenskysten er sammensatt, hvor både økonomiske og politiske, sosiale og etniske faktorer har spilt inn. Som i andre land i denne del av Afrika, er det også i Elfenbenskysten et økonomisk og kulturelt skille mellom sør og nord. I nord er husdyrhold viktig, i sør dominerer tropisk jordbruk. Nord er vesentlig muslimsk, sør er hovedsakelig kristent (og animistisk).

Etter selvstendigheten i 1960 var landet lenge ansett som en suksesshistorie, med politisk stabilitet og økonomisk vekst. Dette bildet endret seg etter landsfaderen Félix Houphouët-Boignys død 1993. Det kom da til maktkamp mellom enkeltpersoner, med dels ulik bakgrunn, og et kjernespørsmål kom på den politiske dagsorden: hvem av landets innbyggere som skulle oppfattes som genuine ivorianere, og dermed få utstedt nasjonale identitetskort, for deretter å kunne delta i valg. Denne maktkampen ble blant annet synlig da den prominente opposisjonspolitikeren fra nord, Alassane Ouattara, ble nektet å stille til valg fordi det ble hevdet at han ikke var født av ivorianske foreldre.

Ideen om at landets politikk var knyttet til en identitetsbærende filosofi – ivorité – ble fremmet av Houphouët-Boignys og hans etterfølger Henri Konan Bédié (begge tilhørte baoulé-folket i sør), og nørte opp under fordommene mot folk fra nord. Nord i landet har migrasjon vært vanlig, og under den økonomiske oppgangen var det en betydelig arbeidsinnvandring bl.a. til landbruket – fremfor alt fra Burkina Faso og Mali. Selv de som har bodd i landet i lang tid – og dels øvrige deler av befolkningen i nord – opplever å bli diskriminert.

Det er antatt å være rundt to millioner innvandrere fra Burkina Faso alene, hvilket bidrar til å forklare hvorfor dette landet støttet opprørerne i nord. Krigen i Elfenbenskysten skal også i noen grad ses i sammenheng med den ustabilitet som preget regionen på 1990-tallet, med borgerkriger i Sierra Leone og Liberia – og hvor den liberianske opprørsleder og senere president Charles Taylor støttet militsgrupper både i Sierra Leone og Elfenbenskysten (MPIGO og MJP).

Høsten 2006 ble en internasjonal skandale med dumping av giftig avfall flere steder rundt Abidjan avdekket, da minst 8 mennesker døde og om lag 80 000 måtte søke medisinsk hjelp. 2007 gikk det nederlandske selskapet Trafigura med på å betale ca. 1,2 milliarder kroner i erstatning for hendelsen.

Elfenbenskysten har tradisjonelt ført en konservativ politikk, også på det utenrikspolitiske område, med sterk tilknytning til den tidligere kolonimakt Frankrike. Forholdet til Frankrike var særlig tett under presidenttiden til Félix Houphouët-Boigny, som selv hadde vært medlem av det franske parlament og franske regjeringer. Hans nære tilknytning til Frankrike var en bevisst politikk for å sikre stabilitet og vekst, men med uro og nedgang utover i 1990-årene og kuppet i 1999, ble forholdet svekket – for så å bli ytterligere forverret under borgerkrigen, da det kom til anti-franske opptøyer og franske borgere ble evakuert fra Elfenbenskysten.

En militær samarbeidsavtale fra 1961 gir Frankrike rett til å opprettholde baser i landet, og franske styrker var derfor på plass da opprøret startet; ytterligere styrker ble satt inn i forsøk på å dempe konflikten. Elfenbenskysten har også et nært forhold til andre land i Vesten, inkludert USA, som imidlertid begrenset sin bistand til landet etter militærkuppet

President Félix Houphouët-Boigny, som regjerte 1960–93, spilte en betydelig rolle i afrikansk politikk som en av nestorene blant statssjefene på kontinentet. Som sådan forsøkte han å megle i flere konflikter, blant annet i Angola og Liberia. Houphouët-Boigny var allerede på slutten av 1980-årene talsmann for forhandlinger mellom partene i Sør-Afrika, og Elfenbenskysten gav Sør-Afrika diplomatisk anerkjennelse 1992, før apartheidsystemet var avviklet. Houphouët-Boigny besøkte Sør-Afrika, mens de sørafrikanske presidentene Vorster, Botha og de Klerk besøkte Elfenbenskysten. Landet ble kritisert av andre afrikanske land for sin Sør-Afrika-politikk. Elfenbenskysten var også et av svært få land som anerkjente utbryterrepublikken Biafra i 1960-årene, og den biafranske lederen Odumegwu Ojukwu oppholdt seg lenge i eksil i landet.

På grunn av sin beliggenhet er Elfenbenskysten indirekte blitt trukket inn i flere konflikter i Vest-Afrika, blant annet i Sierra Leone, Guinea og Guinea-Bissau. Selv om det er blitt benektet, støttet Elfenbenskysten den ene part i Liberia-krigen direkte, Charles Taylors NPFL-styrker, ved å gi opprørsstyrkene anledning til å ta inn våpen via Elfenbenskysten. Også Burkina Faso støttet Taylor, men av andre årsaker ble forholdet mellom Elfenbenskysten og Burkina Faso anstrengt utover i 1990-årene.

Om lag 5 millioner fremmedarbeidere fra hele regionen antas å ta arbeid i Elfenbenskysten; den største gruppen fra Burkina Faso. Under opprøret 2002–03 ble disse utsatt for forfølgelse, og mange reiste tilbake. Burkina Faso ble også beskyldt for å være delaktig i opprøret i Elfenbenskysten, gjennom å støtte opprørerne i nord. Grunnet støtte til NPLF deltok Elfenbenskysten ikke i den vestafrikanske fredsstyrken ECOMOG i Liberia, men 1998 sendte Elfenbenskysten tropper til fredsstyrken i Den sentralafrikanske republikk, og 1999 ble det opprettet et regionalt senter for trening av soldater i fredsbevarende arbeid i landet, finansiert av Frankrike. Fra 2003 ble Elfenbenskysten selv mottaker av fredsstyrker.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

6. mars 2013 skrev Ina Bratlie

Hei, vi har et skoleprosjekt der vi skal snakke om Elfenbenskysten. I den sammenheng lurte vi på om det finnes noen tall om hvor mange tilsammen som døde under konflikten under for eksempel de forskjellige militærkuppene o.l?

15. mars 2013 skrev Marte Ericsson Ryste

Hei Ina,



Beklager at du ikke har fått svar på spørsmålet ditt. Vi har dessverre ikke mer informasjon om dette enn det som står i artikkelen nå. Vi vil i løpet av våren jobbe med å oppdatere mange av historieartiklene våre, og da vil vi se på dette. Imellomtiden kan det hende at Flyktningehjelpen kan hjelpe dere med informasjon. De jobber med prosjekter i Elfenbenskysten, og har en del informasjon om landet på sine nettsider: http://www.flyktninghjelpen.no/?aid=9095145



Lykke til!



Med vennlig hilsen

Marte Ericsson Ryste, redaktør

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.