Økonomi og næringsliv i Elfenbenskysten

Jordbruk er tradisjonelt grunnlaget for Elfenbenskystens økonomi, med om lag halvparten av befolkningen engasjert i denne sektoren. Et jordbruk innrettet mot produksjon av varer for eksport ble etablert i kolonitiden, for etter selvstendigheten å bli videreutviklet til en bærebjelke i landets økonomiske politikk – med fortsatt hovedvekt på produksjon og eksport av tropiske produkter. Den allsidige jordbrukssektoren er dominert av småbønder, men med innslag av plantasjedrift, og er i utstrakt grad avhengig av migrantarbeidskraft fra nabolandene, fremfor alt Burkina Faso. Bruk av arbeidsmigranter er dels kommet under kritikk på grunn av dårlige arbeidsvilkår.

Elfenbenskysten er i hovedsak selvforsynt med matvarer, og produserer en rekke varer for eksport. Jordbruket har tradisjonelt stått for rundt 75 prosent av eksportinntektene, men sektorens betydning har avtatt noe de seneste årene, dels som følge av borgerkrigen, dels fordi landet er blitt eksportør av olje. De to viktigste produktene har gjennom mange år vært kakao og kaffe, men i senere år er det satset mye også på bomull, palmeolje, kopra og gummi, samt på frukt – særlig ananas og bananer, og på nøtter som kasjunøtter.

Kaffe var opprinnelig det viktigste produktet for omsetning, men i 1970-årene ble kakaoavlingene fordoblet. I 1977 ble Elfenbenskysten verdens største produsent og eksportør av kakaobønner, og landet står fortsatt for rundt en tredjedel av produksjonen på verdensbasis. Produksjon av kakao er av stor samfunnsmessig verdi også fordi den vesentlig dyrkes av småbønder, som slik sikres inntektsmuligheter. Samtidig er avhengigheten av kakao og kaffe, samt andre eksportvarer med sterke prissvingninger på det internasjonale markedet, en økonomisk usikkerhetsfaktor, også fordi det tar opptil tre år fra planting til innhøsting. Likevel satser nå myndighetene, sammen med selskapet Nestlé, på å øke investeringene og tredoble kaffeproduksjonen.

Helt fra 1960-årene har Elfenbenskysten vært en av verdens ledende produsenter av palmeolje, og det er satset mye på produksjon av bomull og gummi. Spesielt gummiproduksjonen har økt sterkt. Mye av palmeoljen, og mesteparten av bomullen, blir foredlet lokalt. Myndighetene har i senere år lagt økt vekt på å styrke produksjonen av matvarer for lokalt konsum. Landet er normalt selvforsynt med blant annet mais, kassava og yams, mens en vesentlig del av den konsumerte risen blir importert. Arealer tidligere brukt til sukkerproduksjon er lagt om til dyrking av ris, og mye av risimporten kan derfor bli substituert med landets egen produksjon.

Elfenbenskysten har en forholdsvis liten husdyrbeholdning, vesentlig i nord på grunn av tsetsefluen i sør. Den lokale kjøttproduksjonen består hovedsakelig av storfe og småfe. Grise- og hønsehold er også utbredt.

Rundt en tredel av Elfenbenskysten er skogkledd, og landet har betydelige områder med verdifullt tømmer. Om lag 30 arter blir kommersielt utvunnet. Innen skogbruket utvirkes det tømmer for eksport, blant annet av mahogni, iroko, satengtrær, afrikansk teak og andre treslag, og sektoren innbringer betydelige eksportinntekter. Før borgerkrigen var trevirke – både rundt og skåret tømmer – landets tredje viktigste eksportvare etter kakao og petroleumsprodukter. Avvirkningen har vært intensiv siden 1960-årene, og det produktive arealet sank fra 15,6 millioner hektar i 1960 til rundt 1 million hektar i 1987, hvoretter et skogplantingsprogram ble iverksatt og tak på hugst innført.

Fiskerisektoren er betydelig, og fiske skjer mye i laguner og vassdrag, samt utenfor kysten. Rundt to tredeler av fangsten tas til havs. Det lokale fiskeriet er dominert av småbåter, og utenlandske interesser står for en vesentlig del av fangsten. Den kommersielle fangsten med trålere har ført til overfiske og lavere kvanta.

Elfenbenskysten har forholdsvis allsidige mineralforekomster, men bergverk er ikke en vesentlig del av landets økonomi. Diamanter utvinnes fra elveavleiringer langs Bou, en sideelv til Bandama, men utvinningen har sunket siden 1970-årene. Det antas at utvinningen er vesentlig høyere enn offisielle tall tilsier, grunnet illegal utvinning og smugling. En beskjeden utvinning av gull startet ved Ity i 1991, senere er nye gruver åpnet. Det er også gjort funn av andre mineraler og metaller, blant annet jernmalm, nikkel, bauxitt og mangan.

I 1975 ble det gjort funn av petroleum utenfor kysten, men seriøs produksjon startet først i 1995. Fra 1999 har det også blitt produsert naturgass. Produksjonen av både olje og gass økte tidlig på 2000-tallet. Over en 25-årsperiode har den gjennomsnittlige produksjonen av olje ligget på rundt 35 000 fat per døgn. I 2019 var oljeproduksjonen på cirka 49 000 fat per døgn, noe som omtrent tilsvarer det nasjonale forbruket. Landet har også et oljeraffineri (SIR), i industriområdet Vridi i Abidjan ved atlanterhavskysten, med kapasitet som overgår egen oljeutvinning. Gassproduksjonen i 2017 var på cirka 82 milliarder kubikkfot (2,3 milliarder kubikkmeter). Elfenbenskystens påviste oljereserver (per 2016) var på om lag 100 millioner fat olje og 1 billion kubikkfot (28,3 milliarder kubikkmeter) gass; for det aller meste offshore.

I 2017 utgjorde oljeeksporten (kombinasjon av råolje og raffinerte produkter) cirka 10 prosent av landets totale eksport, mens eksporten av kakaoprodukter utgjorde litt over 50 prosent. Sammenlignet med de virkelig store oljeprodusentene i Afrika, som Nigeria og Angola, utgjør Elfenbenskystens oljeproduksjon bare en liten andel (om lag 2,5 prosent av Nigerias produksjon).

Landets kraftproduksjon har etter 1990 økt sterkt, med en gjennomsnittlig årlig vekst på nesten 6 prosent. Kraftmiksen er i det alt vesentlige en blanding av vannkraft og gasskraft. Vannkraft var lenge den dominerende energikilden, men etter at utvunnet naturgass i økende grad blir tatt i bruk for kraftproduksjon, er andelen vannkraft i 2021 redusert til 23 prosent. Vannkraftverk er bygd ut ved elven Bia, ved dammene Kossou og Taabo som ligger langs elven Bandama og ved dammen Buyo langs elven Sassandra. Elfenbenskysten har lenge hatt overskudd av elektrisitet, som har blitt eksportert gjennom den vestafrikanske kraftsamkjøringen. De siste årene har økende elforbruk i eget land redusert dette overskuddet.

Petroleumssektoren danner grunnlag for en kjemisk industri. Det er oljeraffineri ved Abidjan.

Elfenbenskysten har en, i afrikansk målestokk, betydelig industrisektor. Industrien var lite utbygd i kolonitiden, da Senegal var det industrielle sentrum i Fransk Vest-Afrika. Etter selvstendigheten fant det sted en rask industriutbygging for å redusere importen, samtidig som en del foretak etablerte virksomhet i Abidjan fremfor Dakar. Et nytt oppsving i industrireisingen fant sted etter devalueringen av CFA-franc i 1994, da det på nytt ble lønnsomt å produsere varer til erstatning for import. Mye av industrien har vært innrettet mot eksport, basert på foredling av landets landbruksprodukter, særlig kakao, kaffe, bomull, palmeolje, ananas og fisk.

Industrien er dominert av tre bransjer: næringsmiddel-, tømmer- og tekstilindustrien. Det meste av industrien er konsentrert til Abidjan og Bouaké. Industriveksten avtok noe i 1980-årene, og i 1990-årene ble en del av de statlige eierinteresser i industrien privatisert. Under borgerkrigen sank industrivirksomheten i likhet med annen økonomisk aktivitet, men tiltok på 2010-tallet.

Det norske selskapet Yara har et importlager og blandingsanlegg ved Abidjan som leverer mineralgjødsel til det ivorianske markedet.

Elfenbenskystens eksport består i hovedsak av landbruksvarer, hvorav kakao har langt den høyeste verdi, etterfulgt av tømmer og fisk. Fra tidlig på 2000-tallet er petroleumsprodukter blitt en vesentlig eksportartikkel, som svarer for over en firedel av landets eksportinntekter. Bomull og frukt er andre eksportvarer, og myndighetene satser aktivt på å øke eksporten av kaffe og kasjunøtter. Det eksporteres også en del forbruksvarer fra industrien. For å øke eksportinntektene tiltok foredlingen av landbruksprodukter på 2010-tallet.

Landet har normalt et overskudd på handelsbalansen, som følge av sterk satsing på eksportrettet produksjon. Handelsbalansen ble styrket som følge av CFA-devalueringen i 1994. Frankrike er viktigste handelspartner, mens Tyskland, Nederland og USA er andre viktige eksportmarkeder. Det er også mye handel med land i regionen, ikke minst med Ghana og Nigeria, samt med de landfaste nabolandene i nord. Dessuten øker importen fra land som Kina og Angola.

Elfenbenskysten har tradisjonelt hatt en betydelig turistindustri, vesentlig rettet mot det franske og vesteuropeiske markedet. Denne sektoren ble sterkt skadelidende som følge av den manglende politiske stabilitet i 1990-årene og den påfølgende borgerkrigen, men er i ferd med å reise seg igjen.

Elfenbenskysten har i afrikansk målestokk en velutviklet samferdselssektor. En jernbane forbinder Abidjan med Ouagadougou i Burkina Faso, og er en viktig transportåre for nabolandene i nord – både for gods og persontrafikk. Veinettet er godt utbygd og vedlikeholdt med rundt 80 000 kilometer veier, inklusive motorvei mellom Abidjan og Yamoussoukro og flere bybroer i Abidjan. Utbygging av infrastrukturen fortsetter med veiutbygging støttet av den afrikanske utviklingsbanken og med bybane (Métro d'Abidjan) under bygging i Abidjan støttet av Frankrike.

Internasjonale lufthavner finnes i bydelen Port-Bouët i Abidjan, i Bouaké og i Yamoussoukro, og det er flere regionale flyplasser. Air Ivoire sto for den innenlandske lufttrafikken inntil selskapet ble innstilt i 2011, mens det flernasjonale Air Afrique fløy på utlandet inntil konkursen i 2002. I dag betjenes Félix Houphouët-Boigny International Airport av det lokale flyselskapet Air Côte d'Ivoire (etablert i 2012) og av en rekke regionale, internasjonale, og interkontinentale flyselskaper.

Abidjan er den største havnebyen, og er også en viktig havn for nabostatene Burkina Faso og Mali. Havnen fikk et stort oppsving etter åpningen av Vridi-kanalen i 1950, som forbinder Ebrié-lagunen med Atlanterhavet. En vesentlig renovering fant sted ved årtusenskiftet, med dobling av kapasiteten. En havn i byen San Pedro på grensen til Liberia i vest er etablert for eksport av tømmer, kakao og kaffe. Denne havna er under videre utbygging og er, sammen med veiutbygging, planlagt å få økt betydning for import og eksport for den vestlige delen av landet, og for nabolandene i nord og vest.

• Elfenbenskysten
• Elfenbenskystens historie