Økonomi og næringsliv i Elfenbenskysten

Elfenbenskysten er et av de økonomisk mest utviklede land i Afrika, med en betydelig moderne sektor, i tillegg til et allsidig landbruk.

Landet har fra selvstendigheten i 1960 ført en liberalistisk økonomisk politikk basert på nær tilknytning til den tidligere kolonimakt Frankrike, og trakk lenge til seg betydelige utenlandske investeringer. Veksten i økonomien var særlig sterk i 1970-årene, og Elfenbenskysten ble, bl.a. av Verdensbanken, fremholdt som et modelland for økonomisk utvikling i Afrika. Denne situasjonen endret seg i 1980-årene, da synkende priser på landets viktigste eksportprodukter (særlig kaffe, kakao) i kombinasjon med høye oljepriser, skapte betydelige problemer.

Den økonomiske krisen, og konsekvensene av det ledsagende økonomiske strukturtilpasningsprogrammet for folk flest, var en viktig årsak til den politiske misnøye som spredte seg fra slutten av 1980-årene – og som bidrog til de politiske endringer som fant sted. En hovedårsak til den økonomiske veksten var politisk stabilitet. Da denne ble svekket i 1990-årene, og Elfenbenskysten ble kastet ut i borgerkrig tidlig på 2000-tallet, bidrog det til en vesentlig forverring av økonomien. Til tross for en på mange måter velutviklet økonomi, er det store økonomiske og sosiale skiller, og krigen har bidratt til fattigdomsproblematikken. I henhold til FNs utviklingsprogram lever 35 % av befolkningen under fattigdomsgrensen (2015).

Landets utviklingsstrategi har vært basert på utvikling av et landbruk rettet inn på produksjon for eksport, med den følge at økonomien dermed blir meget sårbar for prissvingninger på de internasjonale markeder. Kakao og kaffe har gjennom mange år vært de sentrale eksportproduktene, vesentlig dyrket av småbønder.

Omsetningen fant i mange år sted gjennom et statlig selskap, 'Caisse de stabilisation et de soutien des prix des produits agricoles' (Caistab), som garanterte produsentene en fast pris, uansett den aktuelle pris på verdensmarkedet. Så lenge disse var høye, tjente staten på ordningen, men med sviktende priser pådrog Caistab seg store tap – som rammet hele økonomien, hvilket særlig var tilfellet på slutten av 1980-årene. Fra 1991/92-sesongen ble det statlige monopolet opphevet, og private aktører kunne delta som oppkjøpere, noe som førte til en prisstigning. Nouvelle Caistab ble oppløst 1999, hvorpå en kaffe- og kakaobørs ble besluttet etablert.

I 1994 ble valutaen CFA, som er direkte knyttet til den franske franc gjennom et valutasamarbeid med Frankrike, devaluert med 50 %. Dette styrket landets posisjon på eksportmarkedene, særlig for produkter som tømmer, gummi og fisk, men førte til økning i prisen på importerte varer. Denne, samt et betydelig oppsving i prisene på Elfenbenskystens fremste eksportprodukter, førte til en økonomisk vekst i fra midten av 1990-årene, frem til stagnasjon og tilbakegang som følge av den politiske uro i 1998–98 og den påfølgende borgerkrigen. Den politiske instabiliteten har også rammet turistsektoren, som var betydelig i 1970- og 1980-årene.

Elfenbenskysten har en mer sammensatt økonomi enn de fleste afrikanske stater, med en sterk jordbrukssektor og en forholdsvis allsidig industri. En servicenæring i sterkt vekst står for rundt halvparten av BNI; jordbruket for ca. en tredel, industrien ca. en femdel. Mye av industrien er forankret i foredling av jordbruksprodukter, og landbruket sysselsetter ca. halvparten av den yrkesaktive befolkningen.

I de senere år har petroleumssektoren blitt økonomisk betydningsfull, med utvinning av olje og naturgass. Mens gassen vesentlig brukes som energi lokalt, produseres et overskudd av olje for eksport, som i 2007/2008 ble av større økonomisk betydning enn de tradisjonelle eksportproduktene kakao og kaffe. I 1997 ble en regional børs åpnet i Abidjan. Den afrikanske utviklingsbanken (AfDB) etablerte sitt hovedkvarter i Abidjan i 1964, men pga. urolighetene ble dette i 2003 midlertidig flyttet til Tunisia. I 2014 var den afrikanske utviklingsbanken i stand til å returnere sitt hovedkvarter til Abidjan.

Jordbruk er tradisjonelt grunnlaget for Elfenbenskystens økonomi, og 60-70 % av befolkningen er direkte eller indirekte engasjert i sektoren. Et jordbruk innrettet mot produksjon av varer for eksport ble etablert i kolonitiden, for etter selvstendigheten å bli videreutviklet til en bærebjelke i landets økonomiske politikk – med fortsatt hovedvekt på produksjon og eksport av tropiske produkter. Den allsidige jordbrukssektoren er dominert av småbønder, men med innslag av plantasjedrift, og er i utstrakt grad avhengig av migrantarbeidskraft fra nabolandene, fremfor alt Burkina Faso. Bruken av arbeidsmigranter er dels kommet under kritikk pga. av dårlige arbeidsvilkår.

Elfenbenskysten er i hovedsak selvforsynt med matvarer, og produserer en rekke varer for eksport. Jordbruket har tradisjonelt stått for ca. tre firedeler av eksportinntektene, men sektorens betydning har avtatt noe de seneste år, dels som en følge av borgerkrigen, dels fordi landet er blitt en eksportør av olje. De to viktigste produktene har gjennom mange år vært kakao og kaffe, men i senere år er det satset mye også på bomull, palmeolje, kopra og gummi, samt på frukt – særlig ananas og bananer, og på nøtter som cashewnøtter.

Kaffe var opprinnelig det viktigste produktet for omsetning, men i 1970-årene ble kakaoavlingene fordoblet, og i 1977 ble Elfenbenskysten verdens største produsent av kakaobønner. Produksjonen av kakao er av stor samfunnsmessig verdi også fordi den vesentlig dyrkes av småbønder, som slik sikres inntekstmuligheter. Samtidig er avhengigheten av kakao og kaffe, samt andre eksportvarer med sterke prissvingninger på det internasjonale markedet, en økonomisk usikkerhetsfaktor, også fordi det tar opptil tre år fra planting til innhøsting. Likevel satser nå myndighetene, sammen med selskapet Nestlé, på å øke investeringene i, og tredoble kaffeproduksjonen frem til 2020.

Helt fra 1960-årene har Elfenbenskysten vært en av verdens ledende produsenter av palmeolje, og det er satset mye på produksjon av bomull og gummi. Mye av palmeoljen, og mesteparten av bomullen, blir foredlet lokalt. Myndighetene har i senere år lagt økt vekt på å styrke produksjonen av matvarer for lokalt konsum. Landet er normalt selvforsynt med bl.a. mais, kassava og yams, mens en vesentlig del av den konsumerte ris blir importert. Arealer tidligere brukt til sukkerproduksjon er lagt om til dyrking av ris, og mye av risimporten kan derfor bli substituert med landets egen produksjon.

Elfenbenskysten har en forholdsvis liten husdyrbeholdning, vesentlig i nord, og den lokale kjøttproduksjonen svarer for bare en tredel av forbruket.

Ca. en tredel av Elfenbenskysten er skogkledd, og landet har betydelige områder med verdifullt tømmer; ca. 30 arter blir kommersielt utvunnet. Skogbruket utvirkes tømmer for eksport, bl.a. av mahogni, iroko, satengtrær, afrikansk teak og andre treslag, og sektoren innbringer betydelige eksportinntekter. Før borgerkrigen var trevirke – både rundt og skåret tømmer – landets tredje viktigste eksportvare, etter kakao og petroleumsprodukter. Avvirkningen har vært intensiv siden 1960-årene, og det produktive arealet sank fra 15,6 mill. hektar i 1960 til ca. 1 mill. hektar i 1987, hvoretter et skogplantingsprogram er iverksatt og tak på hugst innført.

Fiskerisektoren er betydelig, og fiske skjer mye i laguner og vassdrag, samt utenfor kysten. Ca to tredeler av fangsten tas til havs. Det lokale fiskeriet er dominert av småbåter, og utenlandske interesser står for en vesentlig del av fangsten. Den kommersielle fangsten med trålere har ført til overfiske og lavere kvanta.

Elfenbenskysten har forholdsvis allsidige mineralforekomster, men bergverk er ikke en vesentlig del av landets økonomi. Diamanter utvinnes fra elveavleiringer langs Bou, en sideelv til Bandama, men utvinningen har sunket siden 1970-årene. Det antas at utvinningen er vesentlig høyere enn offisielle tall tilsier, grunnet illegal utvinning og smugling. En beskjeden utvinning av gull startet ved Ity i 1991, senere er nye gruver åpnet. Det er også gjort funn av andre mineraler og metaller, bl.a. av jernmalm, nikkel, bauxitt og mangan.

I 1975 ble det gjort funn av petroleum utenfor kysten. Det første feltet, sør for Grand Bassam, ble satt i produksjon i 1980, men avtok mot slutten av tiåret, da utvinning fra de to feltene Bélier og Espoir ble avviklet. Nye forekomster ble påvist nær Jacqueville og Grand-Lahou i 1994, og produksjonen på Lion-feltet startet 1995. Espoir ble reaktivert i 2002, for produksjon av både olje og gass – og med antatte reserver på 93 mill. fat olje og 180 mrd. kubikkfot gass. Et nytt gassfelt, Foxtrot, ble satt i produksjon 1999. Et nytt oljefelt, Baobab, ble påvist tidlig på 2000-tallet, og er satt i drift.

Produksjonen av både olje og gass økte tidlig på 2000-tallet, og var i 2007 på ca. 52 000 fat per dag, som overgår det nasjonale forbruk, og gir et overskudd for eksport. Eksporten går i hovedsak til Vest-Europa. Per 2007 utgjorde oljeeksport ca. 28 % av landets eksportinntekter, og oversteg dermed de to tradisjonelt viktigste eksportartikler, kaffe og kakao. Elfenbenskystens påviste oljereserver (per 2008) på ca. 100 mill. fat olje og ca. 1,1 trillioner kubikkfot gass; i all vesentlighet offshore.

Det aller meste av landets kraftproduksjon kommer fra vannkraft. I tillegg til to eldre anlegg ved elven Bia, er det nyere kraftstasjoner ved Kassou og Taabo ved Bandama og Buyo ved Sassandra. Fra 1994 er kraft også produsert fra naturgass utvunnet utenfor kysten, ved et gasskraftverk ved Vridi. Elfenbenskysten produserer overskudd av elektrisitet, og eksporterer dette gjennom den vestafrikanske kraftsammenkjøringen. Petroleumssektoren danner grunnlag for en kjemisk industri. Det er oljeraffineri ved Abidjan.

Elfenbenskysten har en, i afrikansk målestokk, betydelig industrisektor. Industrien var lite utbygd i kolonitiden, da Senegal var det industrielle sentrum i Fransk Vest-Afrika. Etter selvstendigheten fant det sted en rask industriutbygging for å minske importen, samtidig som en del foretak etablerte virksomhet i Abidjan fremfor Dakar. Et nytt oppsving i industrireisingen fant sted etter devalueringen av CFA i 1994, da det på ny ble lønnsomt å produsere varer til erstatning for import. Mye av industrien har vært innrettet mot eksport, basert på foredling av landets landbruksprodukter, særlig kakao, kaffe, bomull, palmeolje, ananas og fisk.

Industrien er dominert av tre bransjer: næringsmiddel-, tømmer- og tekstilindustrien. Det meste av industrien er konsentrert til Abidjan og til Bouaké. Industriveksten avtok noe i 1980-årene, og i 1990-årene ble en del av de statlige eierinteresser i industrien privatisert. Under borgerkrigen sank industrivirksomheten i likhet med annen økonomisk aktivitet. Det norske selskapet Hydro Agri (nå: Yara ASA) har et importlager og blandingsanlegg for mineralgjødsel ved Abidjan.

Elfenbenskystens eksport består i hovedsak av landbruksvarer, hvorav kakao har langt den høyeste verdi, etterfulgt av tømmer og fisk. Fra tidlig på 2000-tallet er petroleumsprodukter blitt en vesentlig eksportartikkel, som svarer for over en firedel av landets eksportinntekter. Bomull og frukt er andre eksportvarer, og myndighetene satser aktivt på å øke eksporten av kaffe og cashewnøtter. Det eksporteres også en del forbruksvarer fra industrien.

Landet har normalt et overskudd på handelsbalansen, som følge av sterk satsing på eksportrettet produksjon. Handelsbalansen ble styrket som følge av CFA-devalueringen i 1994. Den viktigste handelspartner er Frankrike, mens Tyskland, Nederland og USA er andre viktige eksportmarkeder. Det er også mye handel med land i regionen, ikke minst med Ghana og Nigeria, samt med de landfaste nabolandene i nord. Dessuten øker importen fra land som Kina og Angola.

Elfenbenskysten har tradisjonelt hatt en betydelig turistindustri, vesentlig rettet mot det franske og vesteuropeiske markedet. Denne sektoren ble sterkt skadelidende som følge av den minskede politiske stabilitet i 1990-årene og den påfølgende borgerkrigen, men er nå i ferd med å reise seg igjen.

Elfenbenskysten har en, i afrikansk målestokk, velutviklet samferdselssektor. En jernbane forbinder Abidjan med Ouagadougou i Burkina Faso, og er en viktig transportåre for nabolandene i nord – både for gods og persontrafikk. Veinettet er godt utbygd og vedlikeholdt, med ca. 80 000 km, inklusive en ny motorvei mellom Abidjan og Yamoussoukro og en ny bybro i Abidjan.

Internasjonale lufthavner finnes i i bydelen Port-Bouët i Abidjan, i Bouaké og i Yamoussoukro, og det er flere regionale flyplasser. Air Ivoire sto for den innenlandske lufttrafikken inntil selskapet ble instilt i 2011, mens det flernasjonale Air Afrique fløy på utlandet inntil konkursen i 2002. I dag betjenes Félix-Houphouët-Boigny International Airport av det nystartede lokale flyselskapet Air Côte d'Ivoire og av en rekke regionale, internasjonale, og interkontinentale flyselskaper.

Abidjan er den største havnebyen, og er også en viktig havn for nabostatene Burkina Faso og Mali. Havnen fikk et stort oppsving etter åpningen av Vridi-kanalen 1950, som forbinder Ebrié-lagunen med Atlanterhavet. En vesentlig renovering fant sted ved årtusenskiftet, med dobling av kapasiteten. En havn i byen San Pedro på grensen til Liberia i vest er etablert for eksport av tømmer, kakao og kaffe.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.