Frederik 7.

I mars 1848 gav Frederik etter for de nasjonalliberales krav om å fjerne de konservative regjeringsmedlemmene. Han bante dermed veien for det såkalte marsministeriet, som med sitt nasjonalliberale program var den umiddelbare foranledningen til utbruddet av den første schleswig-holsteinske krig i 1848–1850.

I realiteten hadde Frederik alt i mars 1848 oppgitt sin eneveldige makt, noe som så ble grunnlovfestet da han 5. juni 1849 underskrev Junigrunnloven, som gjorde Danmark til et konstitusjonelt monarki. Kongens holdning i 1848–1849 skaffet ham stor popularitet, men i virkeligheten var han en svak konge som hadde liten innflytelse på statsstyret. Han ledet aldri begivenhetene, men lot seg heller lede av dem.

Frederik 7. var gift tre ganger. I 1828 ble han gift med Vilhelmine, datter av Frederik 6. Paret ble skilt i 1837. I 1841 giftet hans seg med Mariane av Mecklenburg-Strelitz, og ble skilt fra henne i 1846. Fredriks tredje kone var elskerinnen Louise Rasmussen, som han ble gift med «til venstre hånd» i 1850. Ved ekteskapet ble Louise opphøyd til lensgrevinne Danner.

Frederik døde barnløs og var den siste oldenborger på den danske trone.

Han ble etterfulgt av Christian 9., opprinnelig hertug av Glücksburg.

• Danmarks historie
• Statsoverhoder i Danmark