Ved selvstendigheten i 1957 var Ghana ansett som et av de mest utviklede og velstående i tropisk Afrika, med betydelige valutareserver i Storbritannia som resultat av koloniens omfattende eksport av råvarer, fremfor alt kakao og gull. Sammenlignet med andre afrikanske kolonier var det i Ghana en godt utviklet infrastruktur og offentlig sektor, ikke minst innen utdanning - som en viktig forutsetning for økonomisk utvikling.

Ghanas myndigheter la etter selvstendigheten stor vekt på å videreutvikle bl.a. skolevesenet, med de offentlige kostnader det hadde. Investeringer i modernisering og utvikling spiste opp valutabeholdningen, og økonomisk nedgang og stagnasjon satte inn tidlig i 1960-årene.

Økonomiske vansker ble angitt som årsak for militær inngripen i det politiske liv, hvilket ikke bidrog til å bedre økonomien. Landets senere økonomiske problemer fortsatte til langt inn i 1980-årene, da gjennomgripende økonomiske reformer ble iverksatt med støtte fra IMF og Verdensbanken, gjennom de såkalte Economic Recovery Programmes (ERP), fra 1983.

Reformene førte også til at Ghana oppnådde økt bistand fra flere land, samt etter hvert private utenlandske investeringer, og i mer enn et tiår ble Ghana ansett som et av de mest vellykte eksempler på denne strukturtilpasningspolitikken. Denne politikken gav Ghana forholdsvis høy økonomisk vekst, og et grunnlag for videre utvikling. Samtidig forverret den levekårene for mange, ikke minst bybefolkningen, mens småbønder mistet mye av den sikkerhet de tidligere hadde hatt, med garanterte priser særlig på kakao.

For å bøte på disse negative utslagene iverksatte regjeringen i 1988 et eget sosialt program. Et ledd i strukturtilpasningspolitikken var å privatisere statseide bedrifter, og Ghana har i større utstrekning enn mange andre afrikanske land lykkes med å avhende statsselskap.

Andre deler av offentlig virksomhet er blitt redusert i omfang, med bortfall av et stort antall arbeidsplasser som én følge. Blant de privatiserte statsbedriftene hører gruveselskapet Ashanti Goldfields Company Ltd., som er blitt overtatt av sørafrikanske Anglo American Plc Company (tidl. Anglo American Corp. of South Africa), og som gjennom sitt ghanesiske datterselskap har investert i annen gruvedrift i regionen.

Ghana har gjennom flere år hatt jevn økonomisk vekst, og blir framholdt som en afrikansk suksesshistorie, som i 2012 ble klassifisert som et lavere middelinntektsland. Ghana forventes å nå tusenårsmålet om å halvere ekstrem fattigdom per 2015. Samtidig som vekst og velstandsutvikling har vært betydelig lever om lag en tredel av alle ghanesere under fattigdomsgrensen. Urbaniseringen har vært betydelig, og fra 2009 bor over halvparten av befolkningen i byer.

Ghanas økonomi er i stor utstrekning basert på eksportinntekter fra kakao og gull, og både landbruk og gruvedrift spiller en sentral økonomisk rolle. Samtidig har Ghana en i afrikansk målestokk utviklet industri og servicesektor - og sistnevnte er blitt landets viktigste. Landet har også forekomster av andre mineraler, samt et omfattende skogbruk og fiskeri. Fra ca 2010 er Ghana også en eksportør av olje, etter at store forekomster ble påvist i 2007.

En av årsakene til landets økonomiske problemer, har vært avhengigheten av inntektene fra to varer som har dominert eksporten; både for kakao og gull er det betydelige prissvingninger på det internasjonale markedet. Ghana var ved selvstendigheten verdens største eksportør av kakao. Etter en lengre periode med lite nedbør, kom det 1998 til en energikrise som følge av for lite vann i Voltadammen; store deler av industrien måtte gå med sterkt redusert kapasitet som følge av elektrisitetsmangel. Blant annet skal import av gass fra Nigeria møte det stadig voksende behovet for energi.

Ghana har en forholdsvis omfattende industriproduksjon, særlig i hovedstaden Accra og de to havnebyene Takoradi og Tema. Ghana har også et betydelig potensial for turisme, og har - med basis i vekst og utbedring av infrastrukturen - satset også på denne sektoren.

Fra midten av 1990-årene har Ghana hatt en høyere økonomisk vekst enn de fleste land i Afrika - og verden for øvrig. Veksten er tilskrevet den lange perioden med politisk stabilitet, kombinert med en markedsorientert økonomisk politikk som bl.a. har tiltrukket seg utenlandske investeringer. Samtidig har landet sterkt redusert sin utenlandsgjeld, dels gjennom nedbetaling, dels som følge av ettergivelse. Ghana er også blitt et regionalt senter handels- og investeringssenter, og landet ble av Verdensbanken i 2008 ansett som det beste landet i Vest-Afrika for forretningsdrift.

Se egen artikkel om Ghanas landbruk og fiske og Ghanas bergverk og energi.

Ghana har en etter afrikansk målestokk omfattende industri, fra tradisjonell småindustri, via mellomstore anlegg for produksjon av bl.a. tekstiler og sement, til oljeraffineri og aluminiumssmelter. Størstedelen av industriproduksjonen er innrettet for det lokale marked, men noe - bl.a. halvfabrikata fra kakaoproduksjonen og skogbruket - eksporteres. Industrien kunne tidlig i 1970-årene vise til en ikke ubetydelig vekst, før produksjonen sank drastisk rundt 1980, for så å ta seg betydelig opp igjen fra 1983, bl.a. som følge av strukturtilpasningspolitikken, som bidrog til å stimulere produksjon til erstatning for import. Produksjonen økte i 1990-årene, til tross for økte produksjonskostnader. Landets største industriforetak er aluminiumverket i Tema (Volta Aluminium Co., VALCO), med en årskapasitet på ca. 200  000 tonn; produksjonen var langt lavere i 1990-årene og deretter pga. energimangel. Ghana har to sementfabrikker drevet av selskapet Ghacem Ltd., som ble etablert gjennom et samarbeid mellom den ghanesiske stat og norske Norcem i 1967. Den norske eierandelen, som i 1992 ble styrket gjennom en statlig nedsalg, gikk inn i Scancem International, som i 1999 ble overtatt av tyske Heidelberg Cement. Siden etableringen har Ghacem produsert over 30 mill. tonn sement.

I tiltagende grad har Ghana lykkes i å foredle mer av sine råvarer før eksport, ikke minst gjelder dette trevirke, dels også kakao. Storparten av industrien i Ghana er lokalisert til AccraTemaSekondi-Takoradi og Kumasi.

Ghana har et potensial for turisme, og denne industrien har hatt betydelig vekst siden 1990-årene, etter hvert som den politiske stabiliteten og økonomiske utviklingen har befestet seg. Samtidig som private selskap, ghanesiske og utenlandske, har investert i sektoren, har regjeringen gjennomført en rehabilitering av mange historiske minnesmerker. Ikke minst har Ghana en serie ganske unike minner etter slavetiden, i form av handelsstasjoner og fort bygd av blant annet portugisere, nederlendere og dansker.

Kakao har tradisjonelt stått for 60–65 % av Ghanas eksportinntekter, men med lavere produksjon i 1990-årene – og økt produksjon og eksport av andre varer, har dette produktets relative betydning avtatt en del. Den andre dominerende eksportvaren er gull, og begge disse er gjenstand for betydelige prissvingninger på de internasjonale markedene, samt variable produksjonsvolum.

En normalt negativ handelsbalanse er i flere år ytterligere svekket av en omfattende smugling av kakao til nabolandene. Foruten kakao og gull eksporteres, tømmer og trevirke, frukt og grønnsaker, mangan, industridiamanter og bauxitt, samt aluminium. De viktigste importvarene er maskiner, transportutstyr, olje og oljeprodukter, kjemikalier og næringsmidler, derunder fisk og kveg. Fra 2010 ventes olje å bli en av de viktigste eksportvarer og inntektskilder, når betydelige offshorefunn settes i drift.

Viktigste eksportmarked er Europa, og fremfor alt Nederland og Storbritannia. Ghana mottar en vesentlig del av sin import fra Nigeria og Kina, samt Storbritannia og USA. Størstedelen av utenrikshandelen går over havnene i Tema og Takoradi, samt i tiltagende grad med fly fra Accra. I 2008 ble et nytt fryseanlegg åpnet i Tema, for eksport av frukt og grønnsaker.

Vikstigste handelspartnere er Storbritannia og Nederland; regionalt Nigeria, som Ghana har en stor import fra. Størstedelen av utenrikshandelen går over havnene i Tema og Takoradi.

Ghana har et etter afrikansk målestokk godt utbygd kommunikasjonsnett, selv om særlig veinettet ble sterkt nedslitt i 1970- og 1980-årene, til et rehabiliteringsprogram for veisektoren ble igangsatt 1991. Veinettet utgjør ca. 46 000 km, og veitransporten dominerer det innenlandske transportbilde. Det er 953 km jernbaner, av variabel kvalitet. Jernbanenettet er konsentrert til den sørligste delen av landet, og forbinder hovedstaden Accra og havnebyen Sekondi–Takoradi medKumasi og brukes primært til godstrafikk, bl.a. frakt av mineraler, tømmer og kakao for eksport - men også til persontrafikk. Det er vurdert å etablere nye linjer fra Kumasi til nabolandet Burkina Faso, samt å knyttet manganforekomstene ved Dori til det eksisterende nettet. Utnytting av landets bauxittforekomster avhenger også i stor grad av oppgradering av transportnettene. Ghanas to viktigste havner er Takoradi og Tema (ved Accra), som ble rehabilitert i 1980-årene. Som følge av borgerkrigen i nabolandet Elfenbenskysten fra 2000, økte transittrafikken fra Burkina Faso, Mali og Niger, over Takoradi og Tema, betydelig, med sterk belastning på veinettet som følge. I noen grad brukes også Voltasjøen som transportvei.

Ghana Airways driver både innenlandske- og utenlandske flyruter; internasjonal lufthavn finnes ved Accra (Kotoka) og større flyplasser i Takoradi, Kumasi, Tamale og Sunyani

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.