Arkeologiske funn vitner om åkerbruk i området som utgjør nåværende Ghana fra ca. 1400 f.Kr., og senest fra ca. 400 e.Kr. var det en omfattende bosetting der. Middelalderriket Ghana lå lenger vest enn dagens statsdannelse (se Ghanariket).

Ghanas historie ca. 1100–1900 er preget av at en rekke småstater ble dannet, av kriger disse i mellom og fremveksten av noen få, dominerende statsdannelser. De første store, sentraliserte statene ble etablert i det nordlige Ghana, trolig av hausafolk fra øst. De opptrådte som mellommenn i handelen mellom Nigerområdet og Hausaland, og for å sikre sin handelsposisjon ønsket de å etablere en sterkere politisk kontroll. De første sentraliserte statene var Mamprusi, Dagomba, Nanumba og Gonja, som trolig ble grunnlagt på 1300–1400-tallet. Det økonomiske grunnlaget for disse statene var handel med gull og kolanøtter gjennom Sahara.

Mange stater fortsatte å vokse frem, og tidlig på 1800-tallet var det vel 100 småstater i Ghana. Blant de viktigste var Denkyira og Ashanti. Den siste utviklet seg til et mektig rike, Ashanti-føderasjonen, som ble det kommersielle og administrative senter for hele det sentrale Ghana fra tidlig på 1700-tallet.

En annen viktig sammenslutning av stater var Fante-konføderasjonen, som utarbeidet sin egen grunnlov i 1868. Fante-konføderasjonen var et av de tidligste forsøk i Afrika på å danne en moderne stat etter europeisk mønster. Hegemoniet gikk over fra statene i nord til statene i sør i løpet av 1700- og 1800-tallet.

Europeerne kom til Ghana-kysten på 1400-tallet, og handelsselskaper fra flere land etablerte stasjoner der. I 1482 bygde portugiserne Elmina-slottet i Cape Coast, og nederlandske, engelske, svenske, danske og brandenburgske stasjoner ble bygd i de påfølgende år. De viktigste handelsvarene var gull, slaver og elfenben. I løpet av 1800-tallet fikk britene kontroll over kyststrekningen gjennom avtaler med lokale høvdinger.

I 1850- og 1860-årene trakk nederlenderne seg ut av Ghana, og britene etablerte sin kontroll og bygde ut en koloniadministrasjon. Storbritannia hadde bare kontrollen over de sørlige deler av Ghana, og så sent som 1890 var både Ashanti og statene lenger nord selvstendige. Ti år senere var de imidlertid underkastet britisk styre. Ashanti var den siste del av Ghana som ble brakt under britisk kontroll, men ble ikke annektert av britene selv om det ble militært slått i 1874.

Da britene tilbød Ashanti-riket å bli med i protektoratet 1891, takket kong Prempe 1 nei, og arbeidet i stedet for å utvide Ashanti-staten på ny. Det avfødte en britisk militær ekspedisjon mot hovedstaden Kumasi i 1896, som førte til at kongen og hans familie ble avsatt og deportert. Konkurransen mellom Storbritannia og Frankrike om kolonier førte til at grensene mellom de to lands soner i Vest-Afrika først ble fastlagt i 1898. Ashanti ble annektert av britene i september 1901.

I perioden frem til den annen verdenskrig vokste flere politiske organisasjoner frem i Gullkysten, som britene kalte kolonien. Umiddelbart etter krigen vokste så både den politiske organisering og kravet om selvstendighet frem. I 1947 ble United Gold Coast Convention (UGCC) grunnlagt, med Kwame Nkrumah som leder. UGCC var en moderat organisasjon med fotfeste særlig blant den afrikanske middelklasse, og gikk inn for selvstyre.

I 1948 brøt Nkrumah ut av UGCC, og dannet et nytt politisk parti, Convention People's Party (CPP), som gikk inn for øyeblikkelig selvstendighet. I 1949 ledet Nkrumah en protestaksjon som førte til at britene fengslet ham året etter. Under valgene til nasjonalforsamling i 1951 vant CPP, og Nkrumah ble løslatt for å bli statsminister. CPP vant på ny valgene i 1954 og 1956, og britene bøyde seg for kravet om selvstendighet.

Ghana ble selvstendig stat 6. mars 1957, som den første av de europeiske koloniene sør for Sahara. Britisk Togoland, et FN-mandatområde som tidligere tilhørte tysk Togoland, ble ved selvstendigheten innlemmet i Ghana. CPP dannet regjering med Kwame Nkrumah som statsminister, og opposisjonen samlet seg i United Party (UP), ledet av Kofi Busia.

CPP var et radikalt nasjonalistisk parti, men etter at selvstendighetskampen var vunnet vendte Nkrumah blikket utover. Ghana ble et politisk anti-kolonialistisk senter, og et arnested for panafrikansk tenkning. I 1958 var Nkrumah vert for en kongress i Accra som samlet representanter for de fleste nasjonalist- og frigjøringsbevegelser i Afrikas gjenværende kolonier. Nkrumah ble snart ansett som en av Afrikas fremste ledere, og i Ghana vokste det frem en personkult rundt ham. I 1960 ble Ghana etter en folkeavstemning gjort til republikk, med Kwame Nkrumah som president. CPP ble bygd opp til et masseparti, og i 1964, etter en ny folkeavstemning, ble Ghana gjort til en ettpartistat – med CPP som eneste tillatte parti.

Beskyldninger om korrupsjon og maktmisbruk, den økonomiske nedgangen samt den politiske orienteringen i retning av Øst-Europa førte til voksende misnøye med Nkrumahs og CPPs styre. Mens presidenten var på vei til Vietnam i februar 1966, grep de militære inn og tok makten. Det hadde da allerede vært mislykkede kuppforsøk i 1962 og 1964. De militære opprettet et nasjonalt frigjøringsråd med general Joseph Ankrah som leder, til å styre landet. Ankrah styrte Ghana i vel tre år, før militærrådet overgav makten til en sivil, valgt regjering.

Forbudet mot partipolitikk ble opphevet i 1969, og Kofi Busias Progress Party (PP) gikk seirende ut av valget samme år. Busia ble statsminister, mens den nå mindre viktige presidentstillingen gikk på omgang mellom tre offiserer og en sivil. Busias regime klarte ikke å rydde opp i Ghanas voksende økonomiske problemer, og i 1972 grep en gruppe offiserer igjen inn. Busia ble avsatt og oberstløytnant (senere general) Ignatius Kutu Acheampong ble ny statssjef og leder for et militært råd. Han overlevde flere kuppforsøk, men klarte ikke å forhindre at den økonomiske situasjonen forverret seg.

I 1976 begynte Acheampong å forberede overgang til sivilt styre på ny, men i mars 1978 ble han styrtet i et palasskupp. Ny statssjef ble oberstløytnant (senere general) Frederick Akuffo. Misnøye med økonomiske betingelser innad i de væpnede styrker førte til et kuppforsøk av yngre offiserer i mai 1979. Lederen, kaptein Jerry J. Rawlings, ble arrestert, men snart løslatt av sine kolleger, og 4. juni 1979 grep han makten gjennom et vellykket kupp. Dette ble hilst velkommen av folk flest, og Rawlings holdt de militæres løfte om frie valg og overgang til sivilt styre. Før valget dømte militærregimet flere tidligere statssjefer og offiserer til døden, blant andre Afrifa, Acheampong og Akuffo.

Valget av ny nasjonalforsamling 1979 ble vunnet av Hilla Limanns People's National Party (PNP), og Limann vant det separate presidentvalget. Hans regjering overlevde også flere kuppforsøk, helt til Rawlings grep makten for andre gang nyttårsaften 1981. Grunnloven ble opphevet, parlamentet oppløst og politiske partier forbudt. Et forsvarsråd tok over styringen av Ghana, med Rawlings som formann og statssjef.

Rawlings slo inn på en populistisk, radikal politikk, som i utgangspunktet vant bred oppslutning, men som etter hvert også møtte voksende motstand – både mot den strenge økonomiske politikken med strukturtilpasning, og de sterke begrensningene på politisk virksomhet. Samtidig som Rawlings opprinnelig førte en i mangt radikal politikk, imøtekom han Verdensbankens krav om økonomiske reformer, og startet en utvikling som har gjort Ghana til en av bankens suksesshistorier. Rawlings' motstandere fantes også i de militære rekker, og flere ble i 1986 henrettet, kjent skyldig i å ha forsøkt å styrte ham. En av Rawlings' nære medarbeidere, major Courage Quashigah, forsøkte å gripe makten 1989.

Etter tiltagende press ble partipolitisk aktivitet igjen tillatt i 1991 og sivilt styre innført etter en folkeavstemning om ny grunnlov, samt valg på ny nasjonalforsamling, i 1992. De gamle politiske skillelinjer i ghanesisk politikk viste seg igjen i to tradisjonelle leire (som langt på vei ble videreført senere): én retning som bygde på den radikale og panafrikanske tradisjonen fra landsfaderen Kwame Nkrumah, og en mer nasjonalt konservativ og tradisjonalistisk retning som bygde på politikken til Nkrumahs motstander Kofi Busia. Jerry Rawlings vant – som sivil kandidat for National Democratic Congress (NDC) og selverklært arvtaker etter Nkrumah – presidentvalget i november 1992 med 58,3 % av stemmene, foran Albert Adu Boahen, som stilte for New Patriotic Party (NPP).

En observatørgruppe fra Samveldet av nasjoner erklærte at valget var blitt avholdt etter reglene, men opposisjonen bestred dette. De fleste partier boikottet det påfølgende parlamentsvalg, som dermed ble klart vunnet av NDC. 7. januar 1993 ble Rawlings innsatt som statssjef for Ghanas fjerde republikk, og en ny epoke i landets historie startet. I 1990-årene opplevde Ghana økonomisk vekst og en befestning av politisk frihet og demokratisk styresett, og en politisk stabilitet som tillot maktskifter som følge av valg.

Protester mot innføring av omsetningsavgift førte i 1995 til sammenstøt mellom demonstranter og tilhengere av regjeringen; fem ble drept. Protesten ble organisert av en bred opposisjonsallianse – Alliance for Change.

Jerry J. Rawlings ble gjenvalgt 1996, men da grunnloven bare tillot en president å sitte to perioder, stilte han ikke til gjenvalg i 2000. NDCs kandidat var visepresident John Evans Atta Mills, som tapte for John Kufuor (NPP). Kufuor ble gjenvalgt i 2004, men avskåret fra å stille til valg for en tredje periode i 2008, i henhold til grunnloven. NDCs Atta Mills vant da med knapp margin over NPPs Nana Akufo-Adda. Da president Mills døde i juli 2012, ble han etterfulgt av visepresident John Dramani Mahama, til nye valg ble avholdt i desember. Valget ble vunnet av Mahama (NDC).

I mars 2007 feiret Ghana 50 år som selvstendig stat, og landet var vertskap for det årlige toppmøtet i Afrikanske Union; president Kufuor ble valgt til dens formann. Ved 50-årsmarkeringen ble Ghana fremholdt som en av suksesshistoriene i Afrika – slik landet var det også ved selvstendigheten i 1957 -- med politisk stabilitet og økonomisk vekst.

Til tross for mange militærkupp og kuppforsøk, klarte Ghana gjennom mange år å unngå alvorlige etniske motsetninger – selv om også dette landet består av en rekke folkeslag med sterk kulturell identitet og en til dels lang politisk historie.

Fra 1990-tallet har slike motsetninger imidlertid gjort seg gjeldende ved flere anledninger; alvorligst i Nord-Ghana i 1994. Sammenstøtene i nord krevde over tusen menneskeliv og førte til at om lag 150 000 mennesker flyktet. Konflikten stod mellom konkomba-folket – med herkomst fra Togoland – og dets rivaler nanumba, deretter også med dagomba og gonja. Konflikten dreide seg blant annet om lokalt, tradisjonelt styresett og retten til å eie land, og blusset opp igjen året etter.

I 1998 kom det nye sammenstøt mellom etniske grupper, konkomba- og bimoba-folket, over landspørsmål i Nord-Ghana. Da kongen av Dagbon, Ya-Na Yakubu Andani 2, ble henrettet under nye lokale uroligheter i 2002, ble det innført unntakstilstand i Dagbon-regionen i Nord-Ghana. Et av områdene med gjentatte uroligheter er Bawku i nord, hvor sammenstøt krevde menneskeliv både i 2001 og 2008.

I likhet med flere andre land i beltet sør for Sahara, er også Ghana delt i en hovedsakelig muslimsk befolkning i nord og en vesentlig kristen (og til dels animistisk) befolkning i sør. Ghana har imidlertid, i motsetning til Nigeria og Tsjad i øst, unngått alvorlige religiøse motsetninger – og har heller ikke blitt offer for den type politiske destabilisering som sterkt har rammet Elfenbenskysten, nabolandet i vest, og før det Liberia og Sierra Leone i samme region. Men også i Ghana er det potensial for en slik regional konflikt; ikke så mye på grunn religion, men mer grunnet økonomisk og sosial utvikling. Kristne sør har dominert mye av den politiske og økonomiske utvikling, mens det muslimske nord har sakket akterut.

I 1999 døde den 18. asantehene -- den tradisjonelle konge over ashanti-folket -- Otumfuo Opoku Ware 2. Asantehene, med sete i ashanti-hovedstaden Kumasi, har i det moderne Ghana ikke formell politisk eller juridisk myndighet, men har opprettholdt betydelig innflytelse. Nana Kwaku Duah tok over den gyldne skammel – symbolet på ashanti-tronen – med kongenavnet Osei Tutu 2.

Ghana er en av de mest toneangivende afrikanske stater og førte i mange år en aktiv utenrikspolitikk, fra selvstendigheten grunnlagt på alliansefrihet og brede kontaktflater i så vel Afrika som andre deler av den tredje verden. Forholdet til nabolandene har vært noe vekslende, og særlig har forholdet til Togo i flere perioder vært avmålt. Rundt 1990 var det spent mellom de to land, blant annet etter at over 100 000 togolesere flyktet til Ghana grunnet den politiske utviklingen i hjemlandet. Etter angrep på Togos president Eyadéma i 1993–94 ble Ghana beskyldt for medvirkning, og Togo bombet flere ghanesiske landsbyer, samt en grensepost. Grensen har i lengre perioder vært stengt – uten at det har kunnet forhindre til dels omfattende handel via illegale kanaler. Forholdet til nabolandet i nord, Burkina Faso, var særlig nært midt i 1980-årene, etter at Thomas Sankara grep makten og førte en politikk inspirert av Rawlings.

Ghana er blant de stater som hyppigst deltar i FNs fredsbevarende operasjoner; per 2008 var landet den 7. største troppebidragsyter til FNs militære fredsinnsats. Fra 1990 har Ghana også bidratt med tropper til flere operasjoner i Vest-Afrika, i regi av de regionale ECOMOG-styrkene. Ghana har vært en pådriver for det fredsbevarende arbeidet innenfor ECOWAS, og har fra slutten av 1990-tallet hatt et nært samarbeid med USA, blant annet med felles militære øvelser i internasjonal fredsbevaring og humanitære operasjoner. Ghana var et av landene president Bill Clinton besøkte på sin Afrika-rundreise i 1998, det samme gjorde George W. Bush i 2008. Etter hvert som Kina har gjenopptatt sin interesse for Afrika, er det også utviklet et nærmere samarbeid mellom Ghana og Kina; Kinas statsminister Wen Jiabao besøkte landet i 2006.

Kofi Annan fra Ghana var 1996–2006 FNs generalsekretær. I 2004 åpnet et regionalt senter for fredsbevaring utenfor Accra: The Kofi Annan International Peacekeeping Training Centre. 2005 ble Ghana valg til en av de roterende plassene i FNs sikkerhetsråd, for to år. I 2008 var Ghana vertskap for den internasjonale bistandskonferansen High Level Forum on Aid Effectiveness.

1960–66 Kwame Nkrumah1
1966–69 Joseph Arthur Ankrah
1969–70 Akwasi Afrifa2
1970–72 Edward Akufo-Addo2
1972–78 Ignatius Kutu Acheampong
1978–79 Frederick Akuffo
1979 Jerry John Rawlings
1979–81 Hilla Limann
1981–2001 Jerry John Rawlings
2001–09 John Kufuor
2009-12 John Evans Atta Mills
2012- John Dramani Mahama

1Før 1960 var Nkrumah statsminister og den egentlige politiske leder

21969–72 var statsministeren Kofi Busia den virkelige leder

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.