Norge – idrett

Folk i Norge har gått på ski siden steinalderen. Fra midten av 1800-tallet begynte utviklingen av skiløping som konkurranseidrett. Siden har skisport vært den idrett nordmenn har hevdet seg best i internasjonalt. Tegning av Christian Krohg fra det tredje Husebyrennet, 5. februar 1883.

Historie

Den første sentrale norske idrettsorganisasjon ble stiftet i 1861, Centralforeningen for Udbredelse af Legemsøvelser og Vaabenbrug. Den bygde på nydannede skytterlag med militær bakgrunn og hadde en klart nytteorientert idrettsideologi med styrking av Norges forsvarsevne som hovedmål. Man la derfor stor vekt på allsidighet, og aktiviteter som skiløping og gymnastikk ble tatt opp for å styrke utøvernes fysikk. Skikonkurranser ble arrangert i Forsvaret allerede i 1760-årene, mens det første sivile skirenn regnes å ha funnet sted i Tromsø 1843. Norges (og verdens) eldste skiklubb, Trysil Skytte- og Skiløberforening, ble stiftet i 1861, og fra 1860-årene ble det arrangert premieskirenn mange steder i landet, bl.a. i Trysil, Telemark, Trøndelag og Oslo.

Turnbevegelsen var det andre tyngdepunktet i norsk idrett. Turn ble innført fra Tyskland i 1850-årene, og Christiania Turnforening ble stiftet i 1855 som den første norske forening. Også turnbevegelsen hadde allsidighet som mål, og de første skøyteklubber ble dannet i 1860-årene med utspring herfra, det samme gjaldt friidrett noe senere. Det norske Turn- og Gymnastikkforbund ble stiftet i 1890.

I 1890-årene fikk det engelske sportsbegrepet innpass i Norge med et nytt idrettssyn hvor det å drive idrett var et mål i seg selv. Man la vekt på spesialisering og målbare prestasjoner, og nye idretter som fotball, tennis og sykling ble populære. I forbindelse med gjenopptagelsen av de olympiske leker i 1896, kom også amatørbegrepet. Idrett skulle drives som ren fritidsbeskjeftigelse uten økonomisk fordel. Tidligere var det vanlig akseptert at idrettsutøvere mottok pengepremier for sine prestasjoner.

Centralforeningen skiftet i 1893 navn til Centralforeningen for Udbredelse af Idræt, da skytterlagene gikk ut og dannet Det frivillige Skyttervesen sammen med folkevæpningssamlagene. Etter fortsatt strid mellom særidretter og Centralforeningen om idrettens målsetting, ble Norges Riksforbund for Idræt stiftet i 1910. Det var da ni særforbund, bl.a. for ski, skøyter, friidrett og fotball, og disse fikk status på linje med Centralforeningen, som skulle arbeide for allmenn idrett. Centralforeningen gikk ut av Riksforbundet i 1917 og holdt snart opp med idrettslig virksomhet. Riksforbundet ble i 1919 omorganisert til Norges Landsforbund for Idrett.

Som en følge av tilspissede politiske og sosiale forhold i mellomkrigstiden, ble Arbeidernes Idrettsforbund (AIF) stiftet i 1924 som en konkurrent til Landsforbundet. AIF tok klare nyttehensyn i sitt idrettssyn, idrettsarbeidet skulle medvirke til å spre politiske ideer og skape samhold. Forbundet var også kritisk til strenge amatørregler, som de mente favoriserte samfunnsgrupper med økonomisk handlefrihet fremfor arbeiderklassen. Et av kravene var derfor adgang til utbetaling av tapt arbeidsfortjeneste innenfor amatørreglementet. I Landsforbundet fikk særforbundene og tilhengere av spesialisering stadig større innflytelse, men det var likevel en viss motstand til stede, f.eks. i skiidretten. Innføringen av de olympiske vinterleker i 1924 hadde liten støtte i Norge.

Utover i 1930-årene ble det politiske aspektet ved idrett nedtonet innen AIF, og ideer om fremme av folkehelsen og satsing på masseidrett ble mer fremhevet. AIF var pionerer både innen kvinneidrett og bedriftsidrett. Også i Landsforbundet økte interessen for masseidrett, og i 1929 ble idrettsforvaltningen overført fra Forsvarsdepartementet til Sosialdepartementet. Etter et vedtak av Stortinget i 1936 (idrettsforliket) måtte AIF og Landsforbundet anerkjenne hverandre, og det ble arrangert såkalte forliksstevner med deltakere fra begge forbund. I 1940 ble man enige om sammenslutning, og under den tyske okkupasjonen gikk begge forbund til idrettsstreik (se idrettsfronten).

Etter krigen ble Norges Idrettsforbund (NIF) offisielt stiftet i 1946. Rolf Hofmo, en av stifterne av AIF, ble samtidig sjef for det nyopprettede Statens idrettskontor, fra 1949 Statens Ungdoms- og Idrettskontor (STUI) innen Kirke- og undervisningsdepartementet. Hofmo hevdet AIFs idealer om masseidrett og fremme av folkehelsen, mens særforbundene og NIFs formann (1948–61) Arthur Ruud stod for en mer prestasjonsrettet og spesialisert konkurranseidrett. Etter opprettelsen av Norsk Tipping ble idretten fra 1948 tilført ny kapital fra overskuddet av fotballtippingen, og STUI ble tillagt oppgaven å fordele idrettens andel. Hofmo mente at pengene først og fremst skulle brukes til idrettsanlegg og samfunnshus, mens NIF ville disponere en del av midlene selv. Hofmo ville også gi idrettskretsene mer myndighet på bekostning av særforbundene.

Fra midt i 1960-årene ble motsetningene mellom mosjonsidrett og toppidrett mindre. Gjennom TRIM-kampanjen (1967) fikk mosjonsideen et solid feste i befolkningen, og aksjonen ble et forbilde for lignende tiltak i andre land. I 1970-årene fikk mosjonsidretten sitt store gjennombrudd med innføring av massearrangement som turrenn på ski og mosjonsløp på bena («joggebølgen»). NIF vokste seg større og fikk bedret økonomi gjennom økt tippeandel og statstilskudd. STUI ble i 1982 underlagt det nye Kultur- og vitenskapsdepartementet. NIF ble i 1996 sammenslått med Norges Olympiske Komité til Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité.

Fra 1980-årene er toppidretten blitt stadig mer kommersialisert ved at næringslivet har bidratt med betydelig økonomisk støtte, såkalt sponsing. Grensen mellom amatøridrett og profesjonell idrett på eliteplan er nå i praksis borte. En annen side ved moderne toppidrett er det stadig økende dopingproblemet. Norsk idrett har hatt sine dopingsaker, men Norge var et foregangsland da NIF i 1976 vedtok et nasjonalt kontrollprogram mot bruk av anabole steroider.

Norske utøvere har hevdet seg best internasjonalt i vinteridretter. Norges nasjonalsport er skiidrett, hvor man har vært det toneangivende land for utvikling og spredning av idretten, særlig i hopp og langrenn. Også hurtigløp på skøyter er en aktivitet med lange norske tradisjoner. I sommeridretter var det tidligere seiling og skyting vi hevdet oss best i, men fra 1990-årene har vi også gjort oss gjeldende i store internasjonale idretter som friidrett, fotball og sykkelsport. De fire største idrettene i Norge etter medlemstall er fotball, ski, golf og håndball. De internasjonalt best kjente idrettsarrangementene er Holmenkollrennene på ski og friidrettsstevnene på Bislett. Oslo arrangerte olympiske vinterleker i 1952, Lillehammer i 1994.

Kvinner og idrett

Kvinner fikk et visst innpass i turn og gymnastikk, skiidrett og kunstløp på skøyter i 1880-årene, men ble stort sett holdt utenfor konkurranser til etter århundreskiftet. Da fikk de også delta på lik linje med menn i tennis og svømming. Frem til 1925 skjedde det lite, før AIF åpnet opp mange nye idretter for kvinner, bl.a. friidrett, sykling, skyting og langrenn, og opprettet et kvinneutvalg (1935). Landsforbundet fulgte etter og organiserte alpin skiidrett og håndball for kvinner.

I 1946 var tolv idretter på NIFs program åpne for kvinner: turn, ski, skøyter, svømming, tennis, friidrett, kappgang, håndball, fekting, orientering, badminton og volleyball. Men fremdeles mente mange idrettsledere og leger at kvinneidrett burde være vesensforskjellig fra mannsidrett, både av estetiske og medisinske grunner. Valg av idretter og øvelser skulle bestemmes av i hvilken grad de støttet opp under den tradisjonelle kvinnerollen; styrke- og utholdenhetsidretter ble derfor motarbeidet. I det hele skulle konkurransemomentet nedtones; mosjonsaktiviteter var bedre, noe som kom til uttrykk gjennom at kvinnene fikk sitt eget idrettsmerke i 1934, samt organisering av husmorgymnastikken etter krigen. Gjennombruddet for kvinnene i de aller fleste mannsidretter kom i 1970-årene, bl.a. i langrenn, sykling, skiskyting og fotball, noe senere i kraftidretter som bryting og vektløfting, fra 1990-årene også boksing. Per 2005 er det få idretter og øvelser kvinner ikke har adgang til på linje med menn, men skihopping er eksempel på en idrett hvor de ennå ikke har fått adgang til internasjonale mesterskap. Fra 1980-årene har norsk kvinneidrett tilhørt verdenseliten i bl.a. fotball (olympiske mestere 2000) og håndball (verdensmestere 1999), og norske kvinner var pionerer i langdistanseløping (Grete Waitz og Ingrid Kristiansen).

Organisering, forvaltning

Utdanning – 9

Idrett

Anbefalt litteratur