hårarbeid

Når og hvor kunsten å lage dekorative hårarbeider oppsto, er ukjent, men det spekuleres i om Frankrike var opprinnelsesland en gang etter renessansen. Det skyldes at Frankrike, og særlig Bretagne, utmerket seg for handelen med hår til produksjon av parykker. Kvinnene der gikk med skaut på hodet, og de hadde få innvendinger mot å selge håret sitt. Det førte til at spesielle hårmarkeder ble arrangert, fordi hår av god kvalitet ble solgt til høye priser.

Omkring århundreskiftet 1800 ble interessen for kunstnerisk utførte hårarbeider og hårsmykker større. Noe av forklaringen kan ligge i at etter den franske revolusjonen i 1789 gikk parykkproduksjonen drastisk ned. Det diskuteres i om parykkmakerne etablerte et nytt marked og mote for å holde håndverket i hevd, og sitt inntektsgrunnlag.

Interessen for hårarbeider og hårsmykker spredde seg rundt i Europa på begynnelsen av 1800-tallet. Ved den svenske innsjøen Siljans nordlige områder kan det se ut som hårarbeidet har sitt opphav i at man på slutten av 1700-tallet laget ringer av flettet hestehår. Senere ble hestehåret byttet ut til fordel menneskehår. Ringene ble solgt i tider da området var rammet av uår, som følge av dårlige avlinger og skyhøye kornpriser.

I 1833 kom svensken Per Adolf Huldberg med boken Konsten at göra hår-arbeten. Der omtales redskaper, ulike teknikker, likeså beskrives en rekke mønster. Ut fra navnene på de ulike fletteteknikkene ser det ut som flere har utenlandsk opphav. Deriblant Engelsk fläta, Garcette-fläta og Tricotfläta. I følge Huldberg var hårfletteteknikken og redskapene beslektet med kniplingsarbeide.

Hårstråene ble lindet opp på dreide pinner som var rundt 20 cm lange. Endene på hårstråene ble festet til en halvsylinder, kalt tambour. Håret løp så over tambouren for å unngå slitasje på håret under fletteprosessen. Man kunne også bruke et halvkuleformet bord med hull i midten der fletten gikk nedover. Antallet pinner som man brukte, varierte vanligvis fra åtte til seksten. Men før flettearbeidet ble påbegynt, var man nødt til å preparere håret. Det gjorde man ved å vaske det i en komposisjon av eggeplomme og vann eller ved å gni det inn med sønderknuste havregryn.

En lignende bok som Huldbergs ble utgitt i Tyskland noen år tidligere. I England kom The Jewellers' Book of Patterns in Hair Work (1864) og Self-Instructor in the Art of Hair (1867). Sammen med Frankrike kan det se ut som det var disse fire landene som hadde den mest utbredde produksjonen av hårarbeider under 1800-tallet.

Vanligvis var det kunden eller brukerens hår som ble brukt. Hvis det var innkjøpt, varierte prisen på hvilken type hår det var. Prepareringen av håret, før det ble videre bearbeidet, var en langsom prosess. Det ble vasket i soda og vann og skylt i eddikvann. Innimellom ble håret farget i ulike blekksubstanser.

I Sverige var det den lille bygden Våmhus i Dalarna som er mest kjent for sine hårarbeider. Det er blitt fortalt at det var den 15 år gamle Margit Ersdotter som lærte seg håndverket i Stockholm av to eldre kvinner fra Våmhus. De to skal i følge historien ha vært første generasjons hårarbeidere. Hvor de i sin tur lærte seg profesjonen, er ukjent, men kilder nevner Tyskland, Latvia og England som mulige land. Felles for disse landene er at de var kjent for sin avanserte parykkmakerkunst.

Under store deler av 1800-tallet var hårarbeid den viktigste inntektskilden for befolkningen i Våmhus. Av byens totale befolkning på cirka 2000 innbyggere var oppimot 300 aktive hårarbeidere på slutten av århundret. Den eneste næringen i fylket som overgikk hårarbeid, var klokkemakeriet i Mora. Som hårarbeider var det ulike typer oppgaver man utførte. Det man kanskje minst forbinder med hårarbeider, er hårforlengelse. Det var mest aktuelt for eldre kvinner som begynte å miste håret sitt og hadde behov for fletter og løshår. Det førte følgelig til at langt, grått hår var ettersøkt og mer kostbart enn annet hår.

Å drive med hårarbeid var med få unntak å regne som kvinnearbeid. Håret kom vanligvis fra oppdragsgiveren. Det førte til at de unge ugifte kvinnene, i Dalarna kalt kulla, var nødt til å reise en del for å utføre flettearbeidet. Således fikk de kallenavnet hårkulla. Arbeidet var godt betalt. Mange kvinner reiste rundt i Sverige og utenlands for å drive med profesjonelt hårarbeid. I et brev for Ovansiljans fogderi (1839) står følgende. «Flera qvinnor innom Våmhus Capellslag i senare år börjat förfärdigande af flera vackra Hår och Tagel arbetden, bestående uti Ringar, Snoddar och Band, hvilka de avsätta så innom som utom Riket.»

Mange hårkullor vandret likeså til Norge. Trondheim, Bergen og Oslo var å regne som «hovedkvarter» her til lands. Flere norske kvinner og menn lærte seg hårarbeiderkunsten, og flere påtok seg oppdrag. I følge en artikkel i tidsskriftet Husfliden (1983) var det to søstre i Valdres som omgjorde en smørkinne til hårfletteutstyr. Fra Haugesund kjennes to kvinner som solgte urkjeder, halsbånd og armbånd. På norske museer finnes flere hårarbeider med monteringer i gull, deriblant av den anerkjente gullsmeden Jacob Tostrup. Det er dessverre umulig å si om hårarbeidene er utført av norske eller utenlandske utøvere.

Ellers var Edinburgh, København, Helsingfors, St. Petersburg, Tallinn og Riga noen av de viktigste byene for svenske hårkullor. Det forklarer hvorfor Våmhus på slutten av 1800-tallet var den byen i Sverige med størst emigrasjon. Etter å ha vært på reisefot en tid kom de hjem som formuende kvinner og bidro til familieøkonomien. Andre giftet seg og ble igjen i utlandet. En av de mest kjente var Jek Mait, som med hjelp av den kjente svenske sangerinnen Jenny Lind åpnet butikk i London.

Det amerikanske kvinnemagasinet Godey's Magazine publiserte i 1850 artikkelen Hair Work. Der ble det fortalt at hårarbeid var på høyeste moten i Tyskland. Magasinet oppmuntret kvinner til å begynne med hårarbeid. Man mente det var mye rensligere enn vanlig håndarbeid, som både luktet og var møkkete. I tillegg kunne kvinnene bare legge et lite lommetørkle over utstyret slik at det ble skjult når man utførte andre oppgaver. Man skrev også at hvis kvinnene tilegnet seg hårarbeiderkunsten, kunne de lage armbånd, ørepynt, kjeder og andre ting av håret til nære og kjære.

Under 1800-tallet var variasjon av hårarbeider stor. Vanligst var klokkekjedene. De tok omtrent en dag å flette. Hårblomster var også svært populære, og det ser ut som de ble laget i de fleste land der hårarbeid var på moten. Hår til hårblomster måtte varmebehandles for å holde på formen. Håret ble så knyttet over en ståltråd og montert til en bakgrunn i papp eller stoff. Ofte ble hårblomstene satt sammen av hår fra flere familiemedlemmer, både levende og avdøde.

I tillegg til kunsthåndverksproduksjon var det fabrikkstilverkning. Det tyske firmaet August Orlob i Leinefelde ble etablert i 1862. Deres arbeider var gjerne av en enklere kvalitet. Mange hårarbeider ble komponert sammen med edelmetaller som gull og sølv.

Tidlig på 1900-tallet var hårarbeid begynt å gå av moten. Det skyldes flere årsaker. En var at kvinners frisyrer i 1920-årene var blitt kortere, med følgen at tilgangen på langt hår ble mindre. Men den fremste årsaken var kanskje at interessen vokste for maskinproduserte varer, heller enn hjemme- og husflidsproduksjon. I dag er det svært få personer som utøver hårarbeid.