Anders Fjellner var en samisk prest og forfatter. Fjellner er mest kjent for å ha gitt samene et nasjonalepos, nemlig det lange diktet om «Solsønnens frieri i jettenes land». Han skal ha skrevet det ned etter en same fra Torneå-traktene (Lappland) og føyd til tekst han selv hadde hørt i barndomstraktene i Härjedalen, i sørsamisk område på svensk side.

Anders Fjellner ble født under under åpen himmel midt under familiens reinflytting fra sommerbeiter på norsk side, på Rutfjällen i Härjedalen. Anders var bare et barn da hans far døde, men han fikk hjelp av en slektning til å gå på skole i Östersund. Han gikk deretter på gymnaset i Härnäsand og startet sine studier i Uppsala i 1819.

Den finske nasjonalromantikken blomstret på den tiden Fjellner studerte i Uppsala. En av hans studiekamerater, C. A. Gottlund, ga ut en den første samlingen av finske folkedikt. Fjellner ble inspirert av Gottlund, og ble en ivrig innsamler av alle typer folkloristisk materiale. Han var selv både en god lytter og en god forteller. Etter endt studietid i Uppsala, jobbet Fjellner som prest i nordsamisk område, på svensk side, i Jukkasjärvi og Karesuando menighet. Her virket han samtidig med den kjente presten Lars Levi Læstadius.

Både Fjellner og Læstadius deltok i datidens samfunnsdebatt om landrettigheter. Fjellner yttrykte også sine synspunkter angående utdanningsspørsmål, der han fremmet samiske interesser. Etter over 20 år i Karesuando-området, flyttet Fjellner med familien tilbake til sørsamisk område, til Sorsele, der han hadde fått embete som pastor. Han bodde der fram til sin død i 1876.

Fjellner hadde nedtegnet diktet om «Solsønnens fieri i jettenes» land i den tiden han virket som prest i Karesuando-området. Han fortalte at han hadde nedtegnet diktet etter en same ved navn Leuhnje i Jukkasjärvi. Fjellner hevdet også å ha hørt diktet som barn i Härjedalen. Oversettelser av noen utdrag av diktet om Solens sønner ble først offentliggjort i 1849 i tidsskriftet Läsning för folket, av en annen prest, J. A. Linder. Han var prest i Umeå, og hevdet at han hadde fått originalene av en prest i Sorsele, Anders Fjellner. Diktet ble oversatt både til tysk, finsk og engelsk, og finnes i flere versjoner på svensk.

Fjellners originalmanuskript er gått tapt, men det finnes avskrift av originaldiktet på universitetet i Lund. Dikteposet bærer preg av at det rent språklig har elementer i seg fra både nord- og sørsamisk, og også noe finsk. Det er et heltedikt basert på mytisk stoff om hvordan Solsønnen begir seg ut på reise for å finne en make. Det er mangel på jenter, og Solsønnen må derfor ut på reise. Han har fra fødselen av fått godt stell og god mat. Den unge, spenstige Solsønnen tar med seg sine beste menn og starter en seilas som går «väster om Sol och måne». Til slutt når de fram til jettenes land, der de ser jettens datter som driver og steller seg ved stranda. Det er som om hun har ventet på sin frier.

Ved hjelp av jettedatterens kløkt og magiske knuter med hentydninger til samisk mytologi, hjelper hun Solsønnen til å vinne hennes fars, jettens, samtykke og til å flykte i båt fra hennes rasende brødre. Brødrene blir til slutt overrasket av solen som står opp. Både de og båten blir til stein. Det unge paret når til slutt Samelands bredder, og Solsønnen kan endelig kan gifte seg med jettens datter. Deres sønner, Gállábártnit, blir stamfedre til samefolket. Gállábártnit oppfant skiene og var dyktige elgjegere, så dyktige at for aldri å glemmes, ble de opphøyd til himmelen og utgjør stjernebildet Orion. Diktsyklusen omfatter i tillegg til Solsønnediktet også fortellingen om Solens datter.

Dikteposet om Solsønnens frieri er det mest formfullendte i diktsyklusen om Solsønnen og Solens datter. Det har et stramt metrum, gjennomført allitterasjon og vakre metaforer. Det gjennomførte poetiske språket i diktet, førte til skarp kritikk fra professor i finsk-ugriske språk K. B. Wiklund. I hans bok Lapparnes song och poesi (1906) skriver han i harde ordelag at ut fra hans forskning på samisk joik, så finner man ikke noe sted i den samiske poesien en så rikt anvendt allitterasjon. Samene, eller «lapparne», som Wiklund skriver, er et primitivt naturfolk som med sin «urpoesi» ikke kan ha en tradisjon med et slikt høy estetisk verdi som det man finner i «Solsønnens frieri i jettenes land». Han mener at diktet er en enkelt, høyt utdannet manns verk. Diktet er ikke, ifølge Wiklund, basert på noen nedtegnelse av en folkelig tradisjon, men en «litterär mystifikation», og Fjellner er en «litterär förfalskare».

Wiklund var en forsker av sin tid, en tid da sosialdarwinistisk ideologi ble brukt til å undertrykke det samiske folket og å legitimere assimilasjon av samene inn i majoritetssamfunnet. Interessant nok er nettopp allitterasjon, enkelt forklart som førstebokstavsrim, mye brukt i samisk joiketradisjon og i den poetiske tradisjonen, fordi trykket i de samiske ordene legges på den første stavelsen.

Ser man på diktet i et historisk perspektiv, kan man si at det illustrerer at samene var dyktige båtfolk som kunne kunsten å seile. Diktet viser også en stolthet over at samene er solens etterkommere. I denne forbindelse kan nevnes at Fjellner selv giftet seg med Christina Päivadtj, fra Päiviö-slekten, som hadde fått sitt etternavn etter sagnene om Solens datter (Beaivvi nieida).

  • Gaski, Harald (1987): Med ord skal tyvene fordrives, Davvi Media as. ISBN 7374-011-0
  • Gaski, Harald (2003): Biejjien baernie/Sámi Son of the Sun/Beaivvi bárdni, Davvi girji. ISBN 82-7374-539-2
  • Wiklund, K.B. (1906): Lapparnes song och poesi, W. Schultz.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.