Elsa Laula Renberg

Faktaboks

Elsa Laula Renberg

Elsa Stina Larsdotter Laula, Elsa Laula, Elsa Kristina Laula Renberg

Født
29. november 1877, Vilhelmina (Sverige) eller Susendal i Hattfjelldal (Norge)
Død
22. juli 1931, Brønnøy
Elsa Laula Renberg (1877–1931) fotografert rundt 1916.
Av /Saemien Sijte.

Artikkelstart

Elsa Laula Renberg var en samisk organisasjonsbygger, reindriftssame og jordmor. Hun var en pioner i arbeidet med å stifte samiske organisasjoner og å avholde større samepolitiske møter. Hun stod i spissen for det første samiske landsmøtet i 1917, som forente samer fra Norge og Sverige, Nord-Sápmi og Sør-Sápmi.

Elsa Laula Renberg var sørsame og bodde i løpet av sitt liv både på norsk og svensk side av grensene gjennom Sápmi.

Oppvekst

Elsa Laula (til venstre) med moren Kristina og den yngre søsteren Maria. Foto fra rundt 1900.
Av .

Reindriftsfamilien Laula

Elsa Laula ble født i Sør-Sápmi i 1877, i den delen av området der hennes foreldre drev reindrift. Nøyaktig hvor hun ble født hersker det usikkerhet om: det kan ha vært i Susendal i Nordland eller i Vilhelmina i Sverige. Grensene mellom Norge og Sverige hadde blitt trukket gjennom tradisjonelle reindriftssamiske flytteruter, og Laulas familie hørte til ei gruppe som oppholdt seg på begge sider av grensa.

Laula opplevde på nært hold at svenske nybyggere begynte å dyrke jord på samenes reindriftsland. Dersom reinen åt av høyet til bøndene, fikk reineierne erstatningskrav. I 1886 tok den svenske staten også fra reindriftssamene muligheten til å leie ut egne slåttemarker og tilby jakt og fiske. Mange reindriftssamer ble forgjelda, og mista livsgrunnlaget. Den svenske statens krav om at man måtte ha inntekt eller land av en viss størrelse for å kunne stemme til riksdagen, gjorde også stemmeretten utilgjengelig – staten anså nemlig reindriftssamenes tradisjonelle landområder som sitt land, ikke samenes eget land.

Småbruket «Kanaan»

Laula opplevde selv fattigdom i sitt barndomshjem. I 1898 bygde hennes foreldre opp en liten gård på land som var i deres tradisjonelle bruk, og kalte stedet Kanaan. Siden de var reindriftssamer fikk de imidlertid ikke lov av staten til å drive jordbruk, og de fikk ikke skjøte på landet. Familien havna deretter i konflikt med svenske nybyggere. Dagen før det skulle være rettsdrøftinger om uenigheter rundt Laula-familiens bruk av landet, drukna hennes far sammen med en av hennes brødre, en hendelse som aldri ble etterforska.

I år 1900 dro Kristina Laula (1847–1912), Elsas mor, til kong Oscar II som del av en delegasjon av samer som skulle uttrykke misnøye med den nye reindriftsloven. I etterkant av dette fikk hun et «kongebrev» som ga tillatelse til å bebo og bruke Kanaan. Etter Kristina Laulas død fikk imidlertid ikke familien beholde landet, og den svenske staten tok det etter en rettsprosess som endte først i 1937.

Skolegang

Elsa Laula hadde gått på Lappemisjonens internatskole som barn, og i 1901 tok hun et kurs på en skole drevet av adventistiske misjonærer i Nyhyttan (Örebro län). I 1903 reiste hun til Sveriges dronning Sofie for å søke støtte til å utdanne seg til jordmor. Hun fikk dette innvilga, og begynte i 1904 å studere i Stockholm. Samtidig begynte hun også å engasjere seg politisk for samenes rettigheter.

Organisering og kamp

«Inför Lif eller Död»

I 1904 ga Elsa Laula ut kampskriftet Inför Lif eller Död ? (1904), der hun beskriver hvordan koloniseringa av Sápmi skaper trusler mot samenes fortsatte eksistens som eget folk, og maner til organisering.
Inför lif eller död?
Av .

Det var under Elsa Laulas studentår i Stockholm at hennes politiske kampglød ble skjerpa, og hun for første gang deltok i å stifte organisasjoner. I hovedstaden hadde hun kontakt med andre samiske aktivister, kvinnesakskvinner og avholdsaktivister. Hun lærte seg foreningsarbeid og taleteknikk, og bygde forbindelser med myndighetspersoner og journalister.

I 1904 ga hun som første samiske kvinne ut ei bok, kampskriftet Inför Lif eller Död (1904), der hun beskriver hvordan koloniseringa av Sápmi skaper trusler mot samenes fortsatte eksistens som eget folk, og maner til organisering. Kampskriftet avsluttes med en visjon om en landsomfattende organisasjon for samene i Sverige. Laula så for seg at man kunne stifte frivillige samiske lokalorganisasjoner over hele landet, som igjen kunne sende delegater til en landsomfattende kongress, en «lapparnas riksdag», og etablere et felles sentralstyre. Dette kan sees som en forløper til hennes senere tanke om et samisk landsmøte på norsk side av grensa.

Lapparnas Centralförbund

Samme år som Laula utga Inför lif eller död var hun med på å skape nettopp en slik sentralorganisasjon for samene i Sverige, Lapparnas Centralförbund, der hun selv ble leder. Forbundet ble stifta i Stockholm, ved lavvoen til et sørsamisk ektepar som hadde sesongarbeid som samisk innslag på folkemuseet Skansen. Organisasjonen hadde kort levetid, eller som Laulas biograf Siri Broch Johansen skriver: «studieåret 1904–1905 sammenfalt med det året Lapparnas Centralförbund (LC) eksisterte».

Tross kort levetid var organisasjonen historisk viktig, som det første forsøket på å lage en landsomfattende samisk organisasjon. Den hadde også stor aktivitet i den korte perioden den eksisterte, blant anna utga den sin egen avis, Lapparnes egen tidning under redaksjon av Torkel Tomasson (1881–1940). Foreninga stod også ansvarlig for å spre Laulas kampskrift, som ble trykt opp i seks tusen eksemplarer. «LC» drev dessuten skoleringsarbeid, og samla i 1905 unge samer fra sydlige trakter av Sápmi i Stockholm for kursing i foreningsdrift og avholdsarbeid.

Lapparnas Centralförbund hadde i 1905 planer om å få gjennomført Laulas idé om en landsomfattende samekongress i Fatmomakke (Faepmie) i Vilhelmina, men forsøket lyktes ikke, og samme år gikk både organisasjonen og dens avis inn. Den tilknyttede sameorganisasjonen i Fatmomakke (stifta i 1904) overlevde imidlertid, og er i dag verdens eldste samiske organisasjon.

Samekamp og reindriftskamp på norsk side

Fjellet Brurskanken, på sørsamisk Brovrese, har gitt navn til reinbeitedistriktet der Elsa Laula Renberg var virksom, og flere samiske organisasjoner.

Samisk organisering hadde tatt fatt på norsk side så vel som svensk side av grensa. I Norge hadde man fått talspersoner som Isak Saba og Anders Larsen blant nordsamene, og Daniel Mortenson blant sørsamene.

Organisasjoner og aviser ble stifta både i nord og sør, og i 1907 deltok Laula på stiftelsesmøtet til Brurskanken Samiske Lag i Vefsn i Nordland. Året etter gifta hun seg med den lokale reindriftssamen Thomas Pedersen Toven (1875–1948). Sammen tok ekteparet etternavnet Renberg, og etter dette var de sammen om både reindrift og aktivisme livet ut. De etablerte seg etter hvert i Brurskanken reinbeitedistrikt, med vinterbeiter hovedsakelig i distriktene Syv Søstre og Kvitfjell, det vil si midtre deler av ytre Helgeland.

Samtidig som hun var i full virksomhet som både reindriftssame og mor, fortsatte Elsa Laula Renberg å reise rundt og mane til organisering.

Interne uenigheter i det sørsamiske området

Elsa Laula Renberg ble imidlertid aldri noen lederskikkelse for alle sørsamer i Norge. I det nye sørsamiske organisasjonslivet var det flere sterke personligheter, og det var visse uenigheter om både mål og strategi.

Internt på Helgeland, der Renberg nå bodde, var det konflikter som ifølge historikeren Bård A. Berg skrev seg blant anna fra ulikheter i måten å drive reindrift. Det oppstod også personlige konflikter som gjorde organiseringa på Helgeland vanskelig. I Trøndelag var det Daniel Mortenson som var den store lederen for samene på denne tida, og forholdet mellom ham og Renberg var ikke alltid lett, siden de to hadde ulikt syn på flere ting. Mens Renberg ønska å bevare en mer tradisjonalistisk form for reindrift med tammere dyr og melkeproduksjon, støtta Mortenson reindrift med større flokker og fokus på kjøttproduksjon. Begge så viktigheten av egne samiske organisasjoner, men ovenfor det norske storsamfunnet hadde de i noen grad ulike strategier: Renberg var skeptisk til sin samtids radikale venstreside og hadde fokus på å knytte individuelle bånd til velplasserte mennesker, mens Mortenson var sosialist og aktiv i Arbeiderpartiet.

Den første samiske kvinneforeninga

Brurskanken samiske kvinneforening fotografert under samelandsmøtet i Trondheim i februar 1917. Elsa Laula Renberg sitter til venstre på midtre rad.
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0

I 1910 stod Renberg i spissen for dannelsen av historias første samiske kvinneforening, Brurskankens Lappekvinde Forening. Denne organisasjonen hadde som del av sin formålsparagraf å arbeide for en skole i Nordland for samiske barn. Biografen Siri Broch Johansen mener formålsparagrafen kan ha vært en reaksjon på Samemisjonens internatskole i Havika, som hadde blitt en fornorskingsskole. Samekvinneforeninga i Brurskanken kom til å få en viktig rolle når Renberg senere skulle gjøre sitt andre forsøk på å organisere et samisk landsmøte.

Tråante 1917: Det første samiske landsmøtet

Delegatene ved det første samiske landsmøtet i februar 1917, Trondheim.
Av /Schrøder-arkivet/Sverresborg.
Lisens: CC BY SA 3.0

Deltakermedalje gitt de ca. 150 deltakerne som deltok på det samiske landsmøtet i Trondheim 6.–9. februar 1917 (på medaljen står det 6.–8. februar, fordi de ble trykket før man bestemte seg for å utvide møtet).

Av .

Den 5. mai 1916, om bord på hurtigruta «Midnatsol» mellom Trondheim (Tråante) og Sandnessjøen, skrev Renberg et brev til reindriftsinspektør Kristian Nissen der hun forklarer ham sin idé om et «större lappemöte» kommende år og inviterte ham dit. Hun hadde fått en viktig støttespiller i Ellen Lie, redaksjonssekretær i den Trondheims-baserte Dagsposten (på den tida organ for partiet Frisinnede Venstre) og møtet ble tiltenkt å arrangeres i Trondheim. Seinere samme år erklærte Brurskankens samiske kvinneforening sitt ønske om å avholde et slikt møte i Trondheim i februar 1917, og valgte en arbeidskomité bestående av Renberg, to andre samekvinner ved navn Elen Olsen Toven og Anna Renfjeld, og Ellen Lie.

Et møte av den skalaen som ble avholdt i 6.–9. februar 1917 kan ikke organiseres av én person alene. Renberg var imidlertid ideens opphavsperson og hadde en helt sentral rolle. Under møtet i Trondheim ble hun titulert som dets formann, mens Daniel Mortenson ble møteleder. Ved helgelandssamenes avreise nordover holdt Mortenson en avskjedstale der han omtalte henne som «fru Elsa Renberg, lappernes formand».

Det første samiske landsmøtet hadde lyktes i å samle delegater fra både svensk og norsk side, og i åpningstalen som Renberg holdt, vektla hun samenes felles interesser på tvers av riksgrensene. Det var hovedsakelig sørsamer som deltok på møtet. Dette var det økonomiske årsaker til, men Tråante-møtet var også først og fremst forankra i de sørsamiske politiske nettverkene. Imidlertid deltok også tre nordsamiske representanter på den historiske begivenheten, og en av dem, John Roska fra Nesseby (Unjárga), ble valgt til møtets viseleder, muligens for å understreke møtets allsamiske karakter. På møtet deltok også representanter for embetsverk, arbeiderbevegelse, aviser og kristenliv.

Renberg hadde vektlagt at mange samiske kvinner burde delta på møtet. Hun understreka i innbydelsen som ble sendt ut at «ikke en eneste kvinde bør savnes i vaar forening». Det ble til sist 40 kvinner blant de 150 deltakerne, en stor andel til denne tida å være.

Møtets politiske hovedtema var reindrift, skole og organisering.

Samelandsmøtene etter 1917

Foto fra landsmøtet i 1920, i Bonakas, Tana. Elsa Laula Renberg står i midten med lyst sjal og lue.
Landsmøte 1920
Av /Norsk Folkemuseum.

Møtet i Trondheim inspirerte samer på svensk side av grensen til samme type virksomhet, og i 1918 ble et liknende møte holdt i Östersund (Staare). Organisasjonen som innkalte til møtet var Vilhelmina-Åseles sameforening, et anna navn på Fatmomakkes sameforening, altså den organisasjonen som stod igjen etter Lapparnas Centralförbund (1904–1905). Møtet i Östersund vedtok blant anna å igjen stifte Lapparnes Centralförbund, som denne gangen ikke ble oppløst før i 1923. I 1918 gjenoppliva dessuten redaktør Torkel Tomasson fra gamle «LC» bladet Lapparnes egen tidning, nå under navnet Samefolkets egen tidning. Denne utgis fortsatt i dag under navnet Samefolket.

Renberg deltok ikke selv under dette møtet, da hun nylig hadde født en datter – hun hadde gått gravid under det store møtet i Trondheim. Derimot deltok hun på et av samemøtene i Bonakas, Tana (Bonjákas, Deatnu) i det nordsamiske området.

Samer organiserte større folkemøter i Bonakas i 1919 og 1920. På det første av disse hadde det blitt vedtatt at man skulle skipe en landsomfattende samisk organisasjon, Sámi Sentralsearvi, altså «Samisk sentralforbund». Det er ikke umulig at navnet var inspirert av Lapparnas Centralförbund. På møtet i 1920 var Renberg blant sørsamene som deltok, og hun ble valgt til å delta i en delegasjon som skulle reise til Kristiania for å overrekke krav fra samene. Blant kravene var at tre av Stortingets representanter skulle være representanter for det samiske folk i Norge.

Etter Bonakas-møtene ble det i 1921 avholdt et nytt forsøk på samisk landsmøte i Tromsø (Romsa), og Renberg deltok her som leder for møtekomiteen. Tromsø-møtet ble imidlertid ramma av svakt oppmøte, noe det var flere grunner til. Møtet ble avholdt i det nordsamiske området, men hadde fokus på reindrift, som ikke ble ansett som den mest kritiske saken blant nordsamene på den tida – der var fokuset mer på motstand mot fornorskingsskolen. Minst like viktig var det nok at økonomiske forhold hindra mange fra å reise: dyrtid og pengemangel ble én av årsakene til at det samiske organisasjonsarbeidet igjen stoppa opp. Landbruksdepartementet hadde avslått søknaden om reisestøtte til dette møtet.

Senere samme år ble det igjen gjort forsøk på et samisk landsmøte, denne gangen i Trondheim. Dette møtet ble imidlertid styrt av norske øvrighetspersoner som Kristian Nissen og Bernt Thomassen, samt Ellen Lie fra Dagsposten. Renberg ser ikke ut til å ha deltatt i organisering av dette siste møtet, og da det ble avholdt hadde hun ikke anledning til å delta fordi hun nettopp hadde født barn.

Etter 1921 ble det ikke flere av de store samelandsmøtene. Arbeidet med det nye samiske sentralforbundet i Norge stoppa også opp, blant annet fordi initiativtaker og organisasjonssekretær John Haug fra Ballangen (Bálák) døde av tuberkulose samme år.

Samelista i Nordland

Den norske stat godtok aldri kravet om egen samisk stortingsrepresentasjon. Samene på denne tida hadde imidlertid lyktes med å få inn én representant på Stortinget, som hadde stilt på liste for et av det norske storsamfunnets egne partier: Isak Saba fra Nesseby (Unjárga) hadde vært på Stortinget for Arbeiderpartiet mellom 1906 og 1912.

I 1924 ble det derimot stilt egne samelister i Finnmark og Nordland. Lista i Finnmark het Samerne, mens den nordlandske lista hadde et mindre påfallende samisk navn: Nordland fylkes uavhengige, nasjonale folkets valgliste (Alt for Fedrelandet). Den nordlandske samelista var prosjektet til samelederen Henrik Kvandahl i Ofoten-området, som også stod på førsteplass, men andreplassen ble bekledt av Elsa Laula Renberg. Dermed var både den nordre og søndre delen av fylket representert. Ingen av disse listene fikk imidlertid særlig mange stemmer, og ideen om å få inn samer på Stortinget via egne lister ble skrinlagt.

Et liv i kamp går mot avslutning

Den samiske bevegelsen i Norge gikk ned i en bølgedal i løpet av 1920-tallet. Det var flere grunner til dette. Én grunn var den økonomiske situasjonen, en anna grunn var at mens norske myndigheter nok kunne diskutere reindriftspolitikken, utviste de manglende vilje til å forholde seg til samenes ønsker når det gjaldt ønske om slutt på fornorskingspolitikken og innføring av samisk politisk representasjon. Det var først etter andre verdenskrig, da de politiske forholdene i Norge gradvis ble mer minoritetsvennlige, at samisk organisering etter hvert fikk en ny vår. Renberg selv fikk ikke oppleve dette. Hun fikk tuberkulose i 1931, og døde samme år under innleggelse i Brønnøysund, 54 år gammel.

Ettermæle

Statue av Elsa Laula Renberg ved Rådhuset i Mosjøen.

Elsa Laula Renbergs ettermæle har vært prega av både beundring og kontrovers, akkurat som mens hun var i live. I tillegg til de rent uenighetsbaserte rivaliseringene som enhver politisk aktivist må gjennom, hadde hun vært gjenstand for hets i media og dessuten opplevd ryktespredning fra noen av sine egne. Hun hadde gjort seg upopulær hos noen ved å være tydelig på egne meninger selv når det provoserte, og ved å være sterkt normbrytende når det gjaldt den beskjedenhet som spesielt ble forventa av en kvinne. Som historiker Bård A. Berg har poengtert var det også en viss klassebasert skepsis til henne: for selv om Renberg var oppvokst under trange kår, ankom hun Helgeland som en utdannet kvinne med fartstid i storbyen og evne til å skape gode forbindelser med representanter for den norske øvrigheta. Dette var ikke nødvendigvis bare tillitvekkende i et samisk samfunn der folk flest opplevde sosial, politisk og økonomisk marginalisering fra norsk side. Til syvende og sist var det imidlertid minnet om lederen og aktivisten Elsa Laula Renberg som ble stående.

Mot slutten av 1900-tallet begynte Renberg og hennes livsverk å få et stadig økende fokus – især hennes rolle under det store samelandsmøtet i 1917. Samiske aktivister så tilbake på samebevegelsen på tidlig 1900-tall som en inspirasjonskilde og en kilde til viktige symboler. På den internasjonale samekonferansen i 1992 ble 6. februar valgt som dato for samenes nasjonaldag, for å minnes den første grenseoverskridende samekonferansen som ble holdt 6.–9. februar 1917. Siden Renberg hadde en så sentral rolle i denne begivenheten, ble hun og hennes livsverk etter hvert kjent for stadig flere.

I 2017 ble det avholdt ei stor hundreårsmarkering for landsmøtet i 1917. Begivenheten Tråante 2017 samla samer fra hele Norden og Russland i Trondheim i begynnelsen av februar, og fortsatte med ulike markeringer ut året. Renberg hadde allerede blitt en ikonisk figur i samisk historie på dette tidspunkt, men ble nå løfta enda mer fram som symbol på både møtene i 1917 og 2017, og på samisk organisering som sådan. Hun ble også et naturlig symbol på samisk kvinnekamp. I begynnelsen av sitt politiske virke hadde Renberg blitt sarkastisk omtalt av en journalist fra den svenske majoriteten som «Lappfolkets store Minerva» og blitt anklaga for å «tro sig vara en annan Jeanne d'Arc», men nå ble disse benevnelsene trukket fram og brukt med anerkjennelse, og hun ble omtalt av Norsk rikskringkasting som Kvinnen som samlet Sápmi.

Under hundreårsfeiringa ble Elsa Laula Renbergs fødselsdag, 29. november, vedtatt som offisiell samisk flaggdag i hele Sápmi. I 2019 ble det avduka en statue av henne i Mosjøen (Mussere), byen der Brurskankens samiske lag hadde blitt stifta i 1907. Med dette ble hun historiens første samekvinne på sokkel. I 2020 vedtok Trondheim kommune at en plass nær metodistkirka der samekonferansen i 1917 ble avholdt, skal få det norske navnet Elsa Laula Renbergs plass og det samiske navnet Elsa Laula Renbergen sijjie.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

Kommentarer (3)

skrev Roar Michalsen

Hennes mann Thomas Renberg omkom i bussulykken i Dunderlandsdalen i 1948, da 16 sør-samer omkom da bussen havnet i den strie Ranelva.

skrev Lars Mæhlum

I mine kilder står Vilhelmina som fødested. Wikipedia har det samme, ser jeg.

svarte Mikkel Berg-Nordlie

Hei. Saken er, jfr. Siri Broch Johansens nylige bok om saken, at noen eldre dokumenter setter Vilhelmina som fødested og andre har Hattfjelldal. Skal rette faktaboksen så det ikke framstår som skråsikkert at det var Hattfjelldal.

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg