Elsa Laula Renberg

Elsa Laula ble født i Sør-Sápmi i 1877, i den delen av området der hennes foreldre drev reindrift. Nøyaktig hvor hun ble født hersker det usikkerhet om: det kan ha vært i Susendal i Nordland eller i Vilhelmina i Sverige. Grensene mellom Norge og Sverige hadde blitt trukket gjennom tradisjonelle reindriftssamiske flytteruter, og Laulas familie hørte til ei gruppe som oppholdt seg på begge sider av grensa.

Laula opplevde på nært hold at svenske nybyggere begynte å dyrke jord på samenes reindriftsland. Dersom reinen åt av høyet til bøndene, fikk reineierne erstatningskrav. I 1886 tok den svenske staten også fra reindriftssamene muligheten til å leie ut egne slåttemarker og tilby jakt og fiske. Mange reindriftssamer ble forgjelda, og mista livsgrunnlaget. Den svenske statens krav om at man måtte ha inntekt eller land av en viss størrelse for å kunne stemme til riksdagen, gjorde også stemmeretten utilgjengelig – staten anså nemlig reindriftssamenes tradisjonelle landområder som sitt land, ikke samenes eget land.

Laula opplevde selv fattigdom i sitt barndomshjem. I 1898 bygde hennes foreldre opp en liten gård på land som var i deres tradisjonelle bruk, og kalte stedet Kanaan. Siden de var reindriftssamer fikk de imidlertid ikke lov av staten til å drive jordbruk, og de fikk ikke skjøte på landet. Familien havna deretter i konflikt med svenske nybyggere. Dagen før det skulle være rettsdrøftinger om uenigheter rundt Laula-familiens bruk av landet, drukna hennes far sammen med en av hennes brødre, en hendelse som aldri ble etterforska.

I år 1900 dro Kristina Laula (1847–1912), Elsas mor, til kong Oscar II som del av en delegasjon av samer som skulle uttrykke misnøye med den nye reindriftsloven. I etterkant av dette fikk hun et «kongebrev» som ga tillatelse til å bebo og bruke Kanaan. Etter Kristina Laulas død fikk imidlertid ikke familien beholde landet, og den svenske staten tok det etter en rettsprosess som endte først i 1937.

Elsa Laula hadde gått på Lappemisjonens internatskole som barn, og i 1901 tok hun et kurs på en skole drevet av adventistiske misjonærer i Nyhyttan (Örebro län). I 1903 reiste hun til Sveriges dronning Sofie for å søke støtte til å utdanne seg til jordmor. Hun fikk dette innvilga, og begynte i 1904 å studere i Stockholm. Samtidig begynte hun også å engasjere seg politisk for samenes rettigheter.

Det var under Elsa Laulas studentår i Stockholm at hennes politiske kampglød ble skjerpa, og hun for første gang deltok i å stifte organisasjoner. I hovedstaden hadde hun kontakt med andre samiske aktivister, kvinnesakskvinner og avholdsaktivister. Hun lærte seg foreningsarbeid og taleteknikk, og bygde forbindelser med myndighetspersoner og journalister.

I 1904 ga hun som første samiske kvinne ut ei bok, kampskriftet Inför Lif eller Död (1904), der hun beskriver hvordan koloniseringa av Sápmi skaper trusler mot samenes fortsatte eksistens som eget folk, og maner til organisering. Kampskriftet avsluttes med en visjon om en landsomfattende organisasjon for samene i Sverige. Laula så for seg at man kunne stifte frivillige samiske lokalorganisasjoner over hele landet, som igjen kunne sende delegater til en landsomfattende kongress, en «lapparnas riksdag», og etablere et felles sentralstyre. Dette kan sees som en forløper til hennes senere tanke om et samisk landsmøte på norsk side av grensa.

Samme år som Laula utga Inför lif eller död var hun med på å skape nettopp en slik sentralorganisasjon for samene i Sverige, Lapparnas Centralförbund, der hun selv ble leder. Forbundet ble stifta i Stockholm, ved lavvoen til et sørsamisk ektepar som hadde sesongarbeid som samisk innslag på folkemuseet Skansen. Organisasjonen hadde kort levetid, eller som Laulas biograf Siri Broch Johansen skriver: «studieåret 1904–1905 sammenfalt med det året Lapparnas Centralförbund (LC) eksisterte».

Tross kort levetid var organisasjonen historisk viktig, som det første forsøket på å lage en landsomfattende samisk organisasjon. Den hadde også stor aktivitet i den korte perioden den eksisterte, blant anna utga den sin egen avis, Lapparnes egen tidning under redaksjon av Torkel Tomasson (1881–1940). Foreninga stod også ansvarlig for å spre Laulas kampskrift, som ble trykt opp i seks tusen eksemplarer. «LC» drev dessuten skoleringsarbeid, og samla i 1905 unge samer fra sydlige trakter av Sápmi i Stockholm for kursing i foreningsdrift og avholdsarbeid.

Lapparnas Centralförbund hadde i 1905 planer om å få gjennomført Laulas idé om en landsomfattende samekongress i Fatmomakke (Faepmie) i Vilhelmina, men forsøket lyktes ikke, og samme år gikk både organisasjonen og dens avis inn. Den tilknyttede sameorganisasjonen i Fatmomakke (stifta i 1904) overlevde imidlertid, og er i dag verdens eldste samiske organisasjon.

Samisk organisering hadde tatt fatt på norsk side så vel som svensk side av grensa. I Norge hadde man fått talspersoner som Isak Saba og Anders Larsen blant nordsamene, og Daniel Mortenson blant sørsamene.

Organisasjoner og aviser ble stifta både i nord og sør, og i 1907 deltok Laula på stiftelsesmøtet til Brurskanken Samiske Lag i Vefsn i Nordland. Året etter gifta hun seg med den lokale reindriftssamen Thomas Pedersen Toven (1875–1948). Sammen tok ekteparet etternavnet Renberg, og etter dette var de sammen om både reindrift og aktivisme livet ut. De etablerte seg etter hvert i Brurskanken reinbeitedistrikt, med vinterbeiter hovedsakelig i distriktene Syv Søstre og Kvitfjell, det vil si midtre deler av ytre Helgeland.

Samtidig som hun var i full virksomhet som både reindriftssame og mor, fortsatte Elsa Laula Renberg å reise rundt og mane til organisering.

Elsa Laula Renberg ble imidlertid aldri noen lederskikkelse for alle sørsamer i Norge. I det nye sørsamiske organisasjonslivet var det flere sterke personligheter, og det var visse uenigheter om både mål og strategi.

Internt på Helgeland, der Renberg nå bodde, var det konflikter som ifølge historikeren Bård A. Berg skrev seg blant anna fra ulikheter i måten å drive reindrift. Det oppstod også personlige konflikter som gjorde organiseringa på Helgeland vanskelig. I Trøndelag var det Daniel Mortenson som var den store lederen for samene på denne tida, og forholdet mellom ham og Renberg var ikke alltid lett, siden de to hadde ulikt syn på flere ting. Mens Renberg ønska å bevare en mer tradisjonalistisk form for reindrift med tammere dyr og melkeproduksjon, støtta Mortenson reindrift med større flokker og fokus på kjøttproduksjon. Begge så viktigheten av egne samiske organisasjoner, men ovenfor det norske storsamfunnet hadde de i noen grad ulike strategier: Renberg var skeptisk til sin samtids radikale venstreside og hadde fokus på å knytte individuelle bånd til velplasserte mennesker, mens Mortenson var sosialist og aktiv i Arbeiderpartiet.

I 1910 stod Renberg i spissen for dannelsen av historias første samiske kvinneforening, Brurskankens Lappekvinde Forening. Denne organisasjonen hadde som del av sin formålsparagraf å arbeide for en skole i Nordland for samiske barn. Biografen Siri Broch Johansen mener formålsparagrafen kan ha vært en reaksjon på Samemisjonens internatskole i Havika, som hadde blitt en fornorskingsskole. Samekvinneforeninga i Brurskanken kom til å få en viktig rolle når Renberg senere skulle gjøre sitt andre forsøk på å organisere et samisk landsmøte.

Den 5. mai 1916, om bord på hurtigruta «Midnatsol» mellom Trondheim (Tråante) og Sandnessjøen, skrev Renberg et brev til reindriftsinspektør Kristian Nissen der hun forklarer ham sin idé om et «större lappemöte» kommende år og inviterte ham dit. Hun hadde fått en viktig støttespiller i Ellen Lie, redaksjonssekretær i den Trondheims-baserte Dagsposten (på den tida organ for partiet Frisinnede Venstre) og møtet ble tiltenkt å arrangeres i Trondheim. Seinere samme år erklærte Brurskankens samiske kvinneforening sitt ønske om å avholde et slikt møte i Trondheim i februar 1917, og valgte en arbeidskomité bestående av Renberg, to andre samekvinner ved navn Elen Olsen Toven og Anna Renfjeld, og Ellen Lie.

Et møte av den skalaen som ble avholdt i 6.–9. februar 1917 kan ikke organiseres av én person alene. Renberg var imidlertid ideens opphavsperson og hadde en helt sentral rolle. Under møtet i Trondheim ble hun titulert som dets formann, mens Daniel Mortenson ble møteleder. Ved helgelandssamenes avreise nordover holdt Mortenson en avskjedstale der han omtalte henne som «fru Elsa Renberg, lappernes formand».

Det første samiske landsmøtet hadde lyktes i å samle delegater fra både svensk og norsk side, og i åpningstalen som Renberg holdt, vektla hun samenes felles interesser på tvers av riksgrensene. Det var hovedsakelig sørsamer som deltok på møtet. Dette var det økonomiske årsaker til, men Tråante-møtet var også først og fremst forankra i de sørsamiske politiske nettverkene. Imidlertid deltok også tre nordsamiske representanter på den historiske begivenheten, og en av dem, John Roska fra Nesseby (Unjárga), ble valgt til møtets viseleder, muligens for å understreke møtets allsamiske karakter. På møtet deltok også representanter for embetsverk, arbeiderbevegelse, aviser og kristenliv.

Renberg hadde vektlagt at mange samiske kvinner burde delta på møtet. Hun understreka i innbydelsen som ble sendt ut at «ikke en eneste kvinde bør savnes i vaar forening». Det ble til sist 40 kvinner blant de 150 deltakerne, en stor andel til denne tida å være.

Møtets politiske hovedtema var reindrift, skole og organisering.

Møtet i Trondheim inspirerte samer på svensk side av grensen til samme type virksomhet, og i 1918 ble et liknende møte holdt i Östersund (Staare). Organisasjonen som innkalte til møtet var Vilhelmina-Åseles sameforening, et anna navn på Fatmomakkes sameforening, altså den organisasjonen som stod igjen etter Lapparnas Centralförbund (1904–1905). Møtet i Östersund vedtok blant anna å igjen stifte Lapparnes Centralförbund, som denne gangen ikke ble oppløst før i 1923. I 1918 gjenoppliva dessuten redaktør Torkel Tomasson fra gamle «LC» bladet Lapparnes egen tidning, nå under navnet Samefolkets egen tidning. Denne utgis fortsatt i dag under navnet Samefolket.

Renberg deltok ikke selv under dette møtet, da hun nylig hadde født en datter – hun hadde gått gravid under det store møtet i Trondheim. Derimot deltok hun på et av samemøtene i Bonakas, Tana (Bonjákas, Deatnu) i det nordsamiske området.

Samer organiserte større folkemøter i Bonakas i 1919 og 1920. På det første av disse hadde det blitt vedtatt at man skulle skipe en landsomfattende samisk organisasjon, Sámi Sentralsearvi, altså «Samisk sentralforbund». Det er ikke umulig at navnet var inspirert av Lapparnas Centralförbund. På møtet i 1920 var Renberg blant sørsamene som deltok, og hun ble valgt til å delta i en delegasjon som skulle reise til Kristiania for å overrekke krav fra samene. Blant kravene var at tre av Stortingets representanter skulle være representanter for det samiske folk i Norge.

Etter Bonakas-møtene ble det i 1921 avholdt et nytt forsøk på samisk landsmøte i Tromsø (Romsa), og Renberg deltok her som leder for møtekomiteen. Tromsø-møtet ble imidlertid ramma av svakt oppmøte, noe det var flere grunner til. Møtet ble avholdt i det nordsamiske området, men hadde fokus på reindrift, som ikke ble ansett som den mest kritiske saken blant nordsamene på den tida – der var fokuset mer på motstand mot fornorskingsskolen. Minst like viktig var det nok at økonomiske forhold hindra mange fra å reise: dyrtid og pengemangel ble én av årsakene til at det samiske organisasjonsarbeidet igjen stoppa opp. Landbruksdepartementet hadde avslått søknaden om reisestøtte til dette møtet.

Senere samme år ble det igjen gjort forsøk på et samisk landsmøte, denne gangen i Trondheim. Dette møtet ble imidlertid styrt av norske øvrighetspersoner som Kristian Nissen og Bernt Thomassen, samt Ellen Lie fra Dagsposten. Renberg ser ikke ut til å ha deltatt i organisering av dette siste møtet, og da det ble avholdt hadde hun ikke anledning til å delta fordi hun nettopp hadde født barn.

Etter 1921 ble det ikke flere av de store samelandsmøtene. Arbeidet med det nye samiske sentralforbundet i Norge stoppa også opp, blant annet fordi initiativtaker og organisasjonssekretær John Haug fra Ballangen (Bálák) døde av tuberkulose samme år.

Den norske stat godtok aldri kravet om egen samisk stortingsrepresentasjon. Samene på denne tida hadde imidlertid lyktes med å få inn én representant på Stortinget, som hadde stilt på liste for et av det norske storsamfunnets egne partier: Isak Saba fra Nesseby (Unjárga) hadde vært på Stortinget for Arbeiderpartiet mellom 1906 og 1912.

I 1924 ble det derimot stilt egne samelister i Finnmark og Nordland. Lista i Finnmark het Samerne, mens den nordlandske lista hadde et mindre påfallende samisk navn: Nordland fylkes uavhengige, nasjonale folkets valgliste (Alt for Fedrelandet). Den nordlandske samelista var prosjektet til samelederen Henrik Kvandahl i Ofoten-området, som også stod på førsteplass, men andreplassen ble bekledt av Elsa Laula Renberg. Dermed var både den nordre og søndre delen av fylket representert. Ingen av disse listene fikk imidlertid særlig mange stemmer, og ideen om å få inn samer på Stortinget via egne lister ble skrinlagt.

Den samiske bevegelsen i Norge gikk ned i en bølgedal i løpet av 1920-tallet. Det var flere grunner til dette. Én grunn var den økonomiske situasjonen, en anna grunn var at mens norske myndigheter nok kunne diskutere reindriftspolitikken, utviste de manglende vilje til å forholde seg til samenes ønsker når det gjaldt ønske om slutt på fornorskingspolitikken og innføring av samisk politisk representasjon. Det var først etter andre verdenskrig, da de politiske forholdene i Norge gradvis ble mer minoritetsvennlige, at samisk organisering etter hvert fikk en ny vår. Renberg selv fikk ikke oppleve dette. Hun fikk tuberkulose i 1931, og døde samme år under innleggelse i Brønnøysund, 54 år gammel.