Samisk organisering i Norge handler om hvordan norske samer har organisert seg siden begynnelsen av 1900-tallet. Organiseringen har hovedsakelig handlet om å styrke samenes politiske rettigheter, for eksempel mot fornorskingspolitikk og statlige inngrep i naturressurser i samiske bosetningsområder.

I gammel tid var en viktig del av samenes samfunnsmessige organisering i siidaer – mindre grupper som sammen forvaltet og hadde rettigheter til visse ressurser. I vår tid er samisk organisering hovedsakelig basert på sivilsamfunnsorganisasjoner (NGOer), statlige kanaler for representasjon (Sametinget), og ikke-formalisert nettverking. Noen trekk ved det gamle siida-systemet har overlevd inn i vår tid, for eksempel i reindrifta. Denne artikkelen omhandler samisk NGO-organisering.

I begynnelsen av 1900-tallet begynte samisk organisering mot fornorskingspolitikk og kolonisering å skyte fart. Aviser som Sagai Muittalægje (1904) og Waren Sardne (1910) ble grunnlagt av henholdsvis Anders Larsen og Daniel Mortensson. Det var en del overlapp mellom den tidlige samebevegelsen og den politiske venstresida, og fra Finnmark stilte Isak Saba som stortingskandidat for Arbeiderpartiet på et samepolitisk og sosialistisk program. Saba kom som første same inn på Stortinget i 1906.

Samtidig ble det gjort viktig nybrottsarbeid i organisering av moderne medlemsbaserte organisasjoner som skulle kjempe samenes sak. I dette arbeidet stod sørsamer sentralt. Den første samiske sivilsamfunnsorganisasjonen i Norge var Brurskanken samiske kvindeforening (1910). Initiativtaker til denne organisasjonen var den samepolitiske pioneren Elsa Laula Renberg, som tidligere hadde vært leder i historiens første samiske NGO, Lapparnas Centralförbund som ble stifta i Stockholm i 1904.

Det tidlige 1900-tallets samepolitiske aktivitet resulterte blant annet i det første internasjonale samemøtet (1917), som spesielt Renberg men også Mortensson stod sentralt i å organisere. Samefolkets nasjonaldag, 6. februar, er til minne om dette møtet. Utover mellomkrigstida ble det arrangert flere samepolitiske møter, og det ble stilt politiske lister både innenfor og utenfor etablerte partistrukturer. Storsamfunnets politiske enighet om fornorskingspolitikken mot samene gjorde det imidlertid vanskelig å få gjennomslag for endringer.

Etter andre verdenskrig skjøt samisk sivilsamfunnsorganisering fart igjen. I 1948 etablerte reindriftssamene Norske Reindriftsamers Landsforbund (NRL) som en yrkesorganisasjon for reindriften. Neste år ble Sámi Særvi, en organisasjon for alle samer, etablert i Oslo. Denne organisasjonen utvidet etter hvert sin virksomhet til hele Norge.

På internasjonalt plan ble Nordisk Sameråd stifta i 1956, som en del av det nordiske samarbeidet. Dette rådet utvikla seg etter hvert til en paraplyorganisasjon som forente samiske NGOer i de nordiske land. Etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning i 1991 ble også russisk-samiske NGOer tatt opp, og organisasjonen skifta navn til Samerådet.

Tilbake i Norge fortsatte Sámi Særvi å utvide sin aktivitet med stadig nye lokallag i Sápmi, og i 1968 ble organisasjonen omorganisert til Norske Samers Riksforbund (NSR). Fra nå av lå sentrum for virksomheten nordpå i stedet for i Oslo. NSR skulle på bredt ideelt grunnlag samle alle samer og arbeide for bedre kulturelle, sosiale og økonomiske kår for samebefolkninga. Allerede året etter stiftelsen begynte Alta-kampen da norske myndigheter lanserte planer om å demme ned store deler av Finnmarksvidda, inklusiv den samiskspråklige bygda Máze (Masi). NSR ble en viktig aktør i kampen mot neddemminga. Forbundet har siden arbeidet aktivt for samenes politiske rettigheter.

Under Alta-saken var det flere organisasjoner og nettverk av samiske og ikke-samiske aktivister som slåss sammen mot neddemminga. En del samer sluttet seg sammen på tvers av de samiske organisasjonene og fungerte som en pressgruppe overfor myndighetene. De stod blant annet bak en sultestreik som en gruppe samer gjennomførte i Oslo.

En annen samisk organisasjon, Samenes Landsforbund (SLF), ble stifta i 1979. Dette var en protestbevegelse mot det noen oppfattet som altfor radikale samiske krav fra NSR, som de mente ville føre til mulige gnisninger mellom de ulike befolkningsgruppene i nord. Organisasjonen motsatte seg også at det skulle etableres et eget, direkte valgt sameting. SLF har ikke overlevd inn i vår tid. En utbryterorganisasjon fra SLF, Samenes folkeforbund, eksisterer imidlertid fortsatt. Denne organiserer først og fremst samer i kyst- og fjordområdene.

På 1980-tallet begynte det omfattende utredningsarbeider om samiske rettigheter, hvor samisk sivilsamfunn deltok aktivt. Utvalgene ble først nedsatt etter aksjonene i forbindelse med Alta-saken, som aktualiserte de samiske rettighetsspørsmålene. Det politiske nybrottsarbeidet på 1980-tallet medførte en egen samelov (1987), en ny grunnlovsparagraf om samene (1988) og et eget sameting (1989).

Ved opprettelsen av Sametinget bestemte NSR seg for å stille som politisk parti. De hadde rent flertall i Sametinget i 1989–1997, har i periodene 2005–2009 og 2017– dannet sametingsråd i koalisjon med mindre grupper, og hadde «mindretallsregjering» i perioden 2013–2016. Det andre store partiet på Sametinget har vært Arbeiderpartiet. Siden dette har det oppstått flere andre samiske organisasjoner som har stilt lister under sametingsvalg – enten som en del av deres virksomhet, eller som det helt sentrale i deres virksomhet. Eksempler på slike samiske partier er Árja, den sørsamiske lista Åarjiel-Saemiej Gïelh, og Nordkalottfolket.

Samtidig har det også kommet til flere samiske NGOer som ikke har noen direkte tilknytning til Sametinget eller sametingspartiene. I det følgende vil vi gjennomgå noen av disse, men dette er ingen uttømmende liste. Flere av de samiske NGOene er pan-samiske, altså at de organiserer samer på tvers av statsgrensene som deler Sápmi, og er ikke bare for samer i Norge.

Samisk kvinneorganisering begynte som nevnt over tidlig. Norges første samiske NGO var Brurskanken samiske kvinneforening (1910). Den første ikke-lokale samiske kvinneorganisasjonen ble stifta i 1988, og kalt Sáráhkká etter en gudinne fra den gamle samiske religionen. Sáráhkká var aktivt med i dannelsen av Verdensrådet for urfolkskvinner i 1989, og en pioner når det gjaldt arbeid for å forbinde det samiske organisasjonslivet i Vesten og Sovjetunionen. Fra 1996 har Sámi NissonForum (Samisk kvinneforum) eksistert som et særskilt utviklet nettverk for konkrete samiske kvinneprosjekter med tanke på utvikling av lokalsamfunn. Disse har i stor grad tatt over Sáráhkkás rolle som den sentrale internasjonale samiske kvinneorganisasjonen.

I 1995 ble det etablert en egen organisasjon for unge samer i Norge, Davvi Nuorra («nord-ungdom»), som eksisterte fram til 2007. To år senere ble en ny landsomfattende samisk ungdomsorganisasjon stifta, med det sørsamiske navnet Noereh («ungdommer»).

En annen viktig samisk organisasjon er Sámi dáiddárráđđi (Samisk kunstnerråd) som forener seks samiske kunst- og kulturorganisasjoner. Disse organisasjonene er pan-samiske – de har medlemmer fra Norge, Sverige, Finland og Russland. Rådet arbeider kunstpolitisk i forhold til sametingene, Nordisk ministerråd og andre aktører innenfor de aktuelle statene og internasjonalt.

Samisk idrettsorganisering tok fatt i 1990 med etablering av Sámiid valáštallanlihttu (Samenes idrettsforbund) som skulle arrangere årlige sommer- og vinteridrettstevlinger for samer. Forbundets arbeid inkluderer også å sende deltakere til Arctic Winter Games, som er en vinteridrettsfestival for urfolksungdommer. I 2003 ble det stiftet et samisk fotballforbund, Sámi spábbačiekčanlihttu, som deltok i turneringer utenfor FIFA-systemet, men dette ble nedlagt ti år senere. I 2014 ble FA Sápmi opprettet som et nytt samisk fotballforbund.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.