Isak Saba

Saba ble født i bygda Reppen i Nesseby kommune (Unjárgga gielda), som den yngste av sju søsken, og var hele livet bosatt i Øst-Finnmark. I sine selvbiografiske notater gjengir han sin slektstavle, og omtaler han seg selv som «en blanding av sjøfin, fjeldfin, enearefin og skoltefin». Samenes eget navn på seg selv kom ikke i bruk i norsk språk før mot slutten av 1920-tallet. Saba omtaler derfor seg selv som «finn».

Saba fikk i 1895 friplass som samisk elev ved Tromsø Seminarium (Tromsø lærerskole), og ble uteksaminert derfra i 1898. Han fikk en lærerpost i Lebesby, og var ansatt der i seks år, med to års permisjon for å ta middelskolen i Oslo. Studieåret 1902–1903 dro han til Tromsø for å ta examen artium, men dårlig økonomi satte en stopper for artium og planlagte teologistudier. I 1905 ble han ansatt som lærer og kirkesanger i Nesseby kommune. Han giftet seg samme år med jordmor Marie Hansdatter Holm, som han fikk tre barn med.

Isak Sabas politiske virke var et sentralt bidrag til samenes kamp for språk, kultur og samfunnsliv i de første tiårene av 1900-tallet. Han ble valgt inn på Stortinget med bakgrunn i en allianse mellom den samepolitiske opposisjonen og sosialistene.

Fra begynnelsen av 1880-tallet fikk den offisielle norske politikken ovenfor de etniske minoritetene gradvis karakter av assimilering og fornorskning. Skolepolitikken i de samiske områdene ble fastlagt i årene 1898–1904, og kom til å virke i over 50 år. Det ble utarbeidet nye instrukser og retningslinjer, Finnmark fikk egen skoledirektør, ordningen med internatskoler ble etablert, og friplassordningen for samisk- og finsktalende lærere ved Tromsø lærerskole ble avviklet. Begrepet kven (om finsktalende innvandrere fra Tornedalen til Nord-Norge) kom ikke i bruk før mye senere, og var dessuten kontroversielt blant mange finsktalende i Øst-Finnmark, som hadde sine slektsrøtter andre steder enn i Tornedalen. I denne artikkelen brukes likevel begrepene kven og kvensk i noen tilfeller.

Isak Saba samarbeidet politisk og kulturelt med sin lærerkollega Anders Larsen i Kvalsund (Vest-Finnmark). De to studerte samtidig et år ved Tromsø lærerskole, og utviklet et nært vennskap. Saba og Larsen sto i årene 1903–1906 i spissen for en samepolitisk reisning i Finnmark, i protest mot den intensiverte fornorskningspolitikken. Gjennom debatten i den samiskspråklige avisen Sagai Muittalægje (utkom annenhver uke i perioden 1904–1911, etablert og redigert av Anders Larsen) vokste det fram en samisk offentlighet, som lå til grunn for den samepolitiske mobiliseringen fram mot stortingsvalget i 1906. Den samiskspråklige religiøse avisen Nuorttanaste kom ut den uka Sagai Muittalægje ikke gjorde det, og de politiske debattene gikk ofte parallelt i de to avisene. Dette skapte en levende samepolitisk debatt.

I november 2006 ble Isak Saba intervjuet av «Skolebladet», et organ for den norske skolen. Bladet hadde på eget initiativ tatt kontakt med den nyvalgte stortingsrepresentanten, fordi han var valgt på et program om å motarbeide fornorskningen av Finnmark. Saba ble først spurt om han var motstander av fornorskningen i Finnmark. Hans svar gikk rett til kjernen av fornorskningsstriden. Hvis man med ordet «fornorskning» mente at alle samer måtte lære seg norsk, og at målet måtte være å lære det like godt som nordmennene, støttet han dette. Men: «Hvis det derimod (…) menes at finnerne skal opgive sin nationalitet og smelte sammen med nordmændene, da er jeg ikke med lenger».

Intervjuet var et gjennombrudd for den samiske opposisjonen i den norske debatten. Som stortingsmann hadde Saba en helt annen plattform for å delta i den nasjonale debatten enn som lærer i Finnmark. Saba fikk framføre sin kritikk av fornorskningspolitikken uten motforestillinger, og han utfordra direkte og utilslørt både den rådende fornorskningspolitikken, som i Finnmark ble iverksatt og ledet av skoledirektør Bernt Thomassen. Han fryktet for at samene ville bli helt fornorsket, og glemme sitt folk, sitt språk og sin kultur. På spørsmål fra Skolebladet om hvem som var «hovedmannen» bak fornorskningen, svarte Saba:

«Finmarkens skoledirektør, Bernt Thomassen. Finnerne kalder ham Bobrikoff. Navnet passer ikke verst. Bobrikoff var udnævnt av czaren for at russifisere Finland. Thomassen af Wexelsen for at fornorske Finmarken».

Sammenlikningen av Thomassen med Nikolaj Bobrikov var hentet fra et leserbrev i Sagai Muittalægje, og hadde ført til at Thomassen truet med å anmelde Anders Larsen for ærekrenking. Sammenlikningen med Bobrikov var utvilsomt en planlagt provokasjon fra Sabas side. Debatten i Skolebladet (november 1906–april 1907), der blant andre Bernt Thomassen engasjerte seg sterkt, var preget av skarpe og uforsonlige motsetninger om fornorskningspolitikkens mål, virkemidler og konsekvenser. For første gang var den samiske opposisjonen på offensiven i debatten.

Før Isak Saba ble innvalgt på Stortinget, hadde kritikken mot fornorskningspolitikken fra den samiske opposisjonen først og fremst blitt framført i den samiskspråklige debatten i Finnmark. Med Saba i hovedstaden ble kritikken også framført i den norskspråklige debatten. Først i Skolebladet, deretter i en stortingsdebatt i februar 1907 (der Saba fikk flertall for videreføring av friplassordningen for samiske og finsktalende lærere ved Tromsø lærerskole), og endelig i de norskspråklige finnmarksavisene våren 1907. I Stortinget fikk Saba overraskende stor støtte fra partikamerater, fra ledende representanter for regjeringspartiet Venstre, og fra kirke- og undervisningsminister Otto Jensen. Men i den offentlige debatten fikk den samiske opposisjonen, med Saba og Anders Larsen i spissen, liten støtte. Og det skulle vise seg at den statlige fornorskningspolitikken ikke ble endret nevneverdig.

Isak Saba ble gjenvalgt som stortingsmann i 1909. Gruveselskapet AS Sydvaranger i Kirkenes ble etablert i 1906, og fagforeningen Nordens Klippe samme år. Industriarbeiderne i Kirkenes ble etter hvert en viktig del av Isak Sabas velgergrunnlag. Gruvedriften ble ikke startet opp før i 1910, men allerede i 1907 var anleggsarbeidet i full gang. Det vokste fram en betydelig lønnsarbeiderklasse i Kirkenes. Våren 1909 meldte Nordens Klippe seg inn i Arbeiderpartiet. Saba var innvalgt gjennom en allianse mellom sameopposisjonen og fiskerbondesosialismen, det vil si primærnæringene. Dette var en annen form for sosialisme enn den lønnsarbeiderne i industrien kjempet for, og Sabas allianse med Arbeiderpartiet kunne på sikt være truet.

Før valget i 1909 hadde ikke Saba et eget samepolitisk program, som i 1906, men det var underforstått at han ville arbeide på samme samepolitiske plattform. Valget ble denne gangen ikke avgjort i første valgomgang, men i andre valgomgang fikk Isak Saba 58,8 prosent av stemmene, og var gjenvalgt.

Da Saba og Anders Larsen gikk på Tromsø lærerskole, var Just Qvigstad rektor ved skolen. Qvigstad var også deres lærer i samisk og finsk, og en høyt anerkjent forsker på samisk kultur og språk. Qvigstad hadde som rektor delt mye av Sabas syn på fornorskningspolitikken. I 1907 hadde han argumentert for at kravene fra den samiske opposisjonen var legitime, og langt på vei sluttet seg til deres krav om lese-, skrive- og kristendomsundervisning på morsmålet. Men da Qvigstad i 1910 ble utpekt til kirke- og undervisningsminister, måtte han bøye seg for regjeringens syn på spørsmålet. I en stortingsdebatt omkring blant annet gjenoppretting av friplassene for samiske og kvensk/finske studenter ved Tromsø lærerskole, støttet han prinsipielt Isak Sabas argumentasjon, men gikk mot gjenopprettingen fordi det for tiden ikke var lærere i samisk og finsk ved lærerskolen, og heller ikke noen lærere som var forpliktet til å lære seg språkene.

Saba var ikke fornøyd, men mildere i kritikken enn han tidligere hadde vært i Stortinget. Man kan tenke seg at han hadde diskutert saken på forhånd med Qvigstad, kjente statsrådens holdning og argumenter, og mente at saken ikke var tjent med et angrep på statsråden. Skulle han ha håp om å forandre språk- og fornorskningspolitikken på sikt, måtte han opprettholde et godt forhold til Qvigstad.

Qvigstad hadde allerede fått gjennomslag for positive saker fra et samisk synspunkt. Han hadde argumentert for den første bevilgningen til en lærebok i samisk, men denne bevilgningen måtte av økonomiske årsaker vente til neste budsjettår. Han hadde fått Stortinget med på å opprette et personlig professorat i finsk-ugriske språk for Konrad Nielsen, og Norges første fagutdannede etnograf Ole Martin Solberg, som var særlig opptatt av samisk kultur, ble universitetsstipendiat ved Etnografisk Museum. Isak Saba var meget fornøyd med disse sakene. Etter at Konrad Nielsen var blitt professor, gratulerte Saba i Sagai Muittalægje alle samer med at samisk språk og kultur igjen hadde fått et professorat ved universitetet, og skrev at det hadde krevd stor innsats og kløkt for å få det til. Ifølge Saba markerte professoratet et politisk omslag: «Igjen har den norske regjering begynt å lytte til samens krav».

Avisen Sagai Muittalægje kom ut med sitt aller siste nummer i desember 1911. Avisen hadde ikke nok abonnenter til å bære kostnadene, og Anders Larsen hadde ikke økonomi til å bære tapene, selv om han unnlot å heve lønn som redaktør. Det er blitt hevdet at Anders Larsen mente at Saba hadde blitt for mye sosialist og for lite samepolitiker, og at det lå politisk uenighet mellom Larsen og Isak Saba bak nedleggelsen. Men nyere historikere mener at det er liten grunn til å tro dette. Kildegrunnlaget for påstanden viser seg ved etterprøving å være mangelfullt, og den strider også mot Larsens egen forklaring.

Høsten 1912 stilte Isak Saba til valg for tredje gang, han ble nominert av det nystartede «Østfinmarkens kreds arbeiderparti» uten diskusjoner eller motkandidater. Denne gangen la ikke partiets agitasjon i Finmarken og andre steder vekt på at Saba var same. De andre kandidatene la derfor heller ikke vekk på dette, i motsetning til valgkampene i 1906 og 1909. Heller ikke dette valget ble avgjort i første valgomgang. Saba tapte omvalget med 30 stemmer, som tilsvarer 0,9 prosent av stemmene. Årsaken til valgnederlaget er nok flere, men mange har pekt på nedleggelsen av Sagai Muittalægje som en viktig faktor.

Året 1912 var et vendepunkt i samisk politisk historie. Sagai Muittalægje var nedlagt, og Isak Saba tapte stortingsvalget. I årene som fulgte falt den samiske opposisjonen i Finnmark sammen. Det var ingen organisasjon som kunne føre idéene og kravene videre, og ingen avis som kunne målbære dem. Etter de samiske landsmøtene i Trondheim (1917) og Bonakas, Tana (1920) gikk kampen mot fornorskningspolitikken inn i en langvarig dvale.

Isak Saba beskriver i sin biografiske skisse sin oppvekst som «trygg og god, min lykkeligste tid, i et samisktalende hjem, åpent for musikk og andakt, familie og gjester». Hans kvinnelige familiemedlemmer og andre i nærområdene var de første informanter i hans folkeminnesamling, som er oppbevart i Norsk Folkeminnesamling (NFS) ved Universitetet i Oslo. Samlingen omfatter omkring 600 korpussider + fotografier, og er fordelt på 13 arkivmapper. Den inneholder først og fremst sagn, eventyr og sanger på samisk og norsk. Han sendte også inn materiale om språk, blant annet teksten «Lappiske stedsnavn», som ble trykket i 1920. Den inneholder også en omfattende korrespondanse med NFS fra perioden 1917–1921, om innsamlingsreisene, de enkelte tekstene, publiseringsplaner og stipender han søkte og mottok.

Sabas materiale gir et enestående innblikk i det tidlige 1900-tallets hverdagsliv i Øst-Finnmark og grensetraktene mot Russland og Finland, spesielt i skoltesamenes kår. Særlig viktig var Sabas undersøkelser blant skoltesamene, fordi han som en av meget få behersket skoltesamisk. NFS kontaktet professor Konrad Nielsen for å få en vurdering av Sabas skoltesamiske kunnskaper, og fikk tilbakemelding om at Saba hadde særs gode betingelser for dette innsamlingsarbeidet.

Sabas materiale er trolig den viktigste skriftliggjorte skoltesamiske immaterielle kulturarven fra tidlig 1900-tall. Det dokumenterer fortellerkunst og forestillingsverdener, hverdagsliv og høytid. Samtidig dokumenterer det den nordsamiske varangerdialekten og de skoltesamiske dialektene i Pasvik og Neiden-området i Varanger. Samlet gir materialet et unikt innblikk i samisk kulturhistorie på tvers av de norsk-finsk-russiske grensene.

• norsk historie 1905–1939
• samer

• Isak Saba på Lokalhistoriewiki.no

• Eriksen, Leif (1975): «Isak Saba, stortingsmannen». Hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo.
• Esborg, Line (2019): «Optegnelser. Isak Sabas folkeminnesamling». Oslo, Spartacus forlag.
• Jensen, Lill-Ann: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)
• Jernsletten, Regnor (1998): «Samebevegelsen i Norge. Idé og strategi 1900-1940». Senter for samiske studier, Universitetet i Tromsø.
• Zachariassen, Ketil (2012): «Samiske nasjonale strateger. samepolitikk og nasjonsbygging 1900-1940». Karasjok, CalladiidLagadus-Forfatternes forlag.