Pontifex maximus («yppersteprest») var i oldtidens Roma øverste lederen for statskulten og romerstatens fremste religiøse autoritet. Han ledet et prestekollegium (collegium pontificum) av pontifer (pontifices). De førte overoppsyn med all gudsdyrkelse og hellige tekster, og det som hørte med av ofringer, kalendervesenet og de religiøse festene. Som med de andre romerske presteskapene trengte man ingen teologisk utdannelse. I den eldste tiden hadde kollegiet 3–5 medlemmer og ble rekruttert kun fra patrisierne, men som et ledd i stenderkampene ble presteskapet åpnet for plebeiere i 300 fvt. I senrepublikken økte antallet til 16 pontifer. Pontifene ble rådspurt av senatet og embetsmennene i religiøse saker, men hadde ikke egen myndighet i religiøse saker. Vanligvis var presteskapene selvrekrutterende i Roma, men fra 104 fvt. ble alle pontifene valgt (men stadig for livstid) av folket i forsamling. Av kollegiets årbøker (annales) med opptegnelse av de viktigste begivenheter, vokste byens eldste historieskrivning frem.

Både prestisje og religiøs makt fulgte med stillingen som Pontifex maximus, og kjente romerske politikere som Julius Caesar og Aemilius Lepidus lyktes med å bli valgt. Etter at Augustus lot seg velge til pontifex maximus i år 12 fvt., inngikk denne stillingen fast i keisernes portefølje av embeter og oppgaver helt til keiser Gratian (375–392) ikke lenger ønsket det. Den romersk-katolske kirken tok imidlertid raskt i bruk tittelen og Pontifex maximus er stadig pavens offisielle tittel på latin.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.