triumf

Forutsetningen for å få feire triumf var at feltherren var en valgt embetsmann med overkommando (imperium) og rett til å føre krig i det angjeldende område (provincia). Dernest måtte han ha vunnet og avsluttet en krig hvor minst 5 000 fiender var drept eller tatt til fange, og ha sikret Roma et visst krigsbytte. Da kunne han bli utropt til imperator av troppene sine og deretter søke senatet om å få feire triumf når felttoget var tilbake i Roma og kunne dokumentere seieren. Ansøkere som ikke fikk innvilget triumf, kunne arrangere en privat triumf i Albanerfjellene.

Dersom feltherren ble innvilget en triumf, ble det på statens regning arrangert en helt spesiell prosesjon inn i Roma by. Feltherren ble fritatt for plikten til å nedlegge sin kommando utenfor Romas territorium, slik man ellers måtte. Han kunne derfor entre byen via en helt spesiell byport, porta triumphalis, som fantes ved Forum Boarium og kun ble åpnet for dette formålet. Opptoget bestod av liktorer, soldatene, krigsfanger, krigsbytte, offerdyr og ikke sjelden spektakulære innslag av ville dyr og kreasjoner. Midt blant dem, triumfatoren og hans familie.

Stående på en vogn ble triumfatoren trukket av fire hvite hester; han var iført festdrakt og gjerne bemalt i ansiktet. En slave stod bak ham og holdt en laurbærkrans over hans hode, og hadde som oppgave å minne ham på at han var menneskelig og dødelig. Det var dessuten en tradisjon at soldatene nå kunne synge nidviser og tulle med feltherren sin. Opptoget startet på Campus Martius og gikk i en lang prosesjon gjennom byen til det endte opp Forum Romanum. Her ble følget ført gjennom en triumfbue i tre, som dannet inspirasjon til de seinere minnebuene som ble reist i stein i keisertiden. Her ble også prominente krigsfanger henrettet (strangulert) før triumfatoren og et mindre følge fortsatte opp til Kapitol, utførte ofringer og overlot krigsbytte til Jupiter Maximus. Siden ble det arrangert banketter og fest.

Vi kjenner til over 70 triumfer i romersk tid. I keisertiden (fra 30 fvt.) hadde keiseren en militær overkommando og slik sett de facto et monopol på triumffeiring. Triumfer ble derfor etter Augustus nesten bare feiret av keiseren selv eller hans nærmeste familiemedlemmer. Feltherrer kunne også i republikken innrømmes en mindre omfattende seiersfeiring, kalt ovatio (ovasjon). Dette ble mer vanlig for generaler under keiserdømmet.

• Romerriket
• Romerrikets historie
• triumfbue