Flavius Claudius Iulianus, kjent for oss som Julian den frafalne, var romersk keiser i perioden 361-3. Tilnavnet Apostata ("den frafalne") ble gitt han av den senere kristne tradisjonen, da han forsøkte å reversere kristningen av Romerriket igangsatt av Konstantin den store. Julian var en anerkjent intellektuell og forfatter, og skulle bli den siste pagane romerske keiseren.

Julian var sønn av Konstantin den stores bror Julius Constantius, som ble drept i dynastiske intriger i 337. Julian ble da plassert hos en biskop i Kappadokia hvor han fikk allsidig utdannelse og hadde litterære interesser. Han studerte også nyplatonikerne og antok i skjul pagane overbevisninger. Hans liv var avhengig av keiseren, den sterke, men lunefulle fetteren Constantius II. I 355 ble Julian i en alder av 23 giftet med sin kusine Helena, Konstantins datter, og overraskende nok sendt som medkeiser (caesar) til Gallia. Her forsvarte han riket godt mot germanerne, blant annet i slaget ved Argentorate i 357. Constantius ble mistenksom overfor ham og ville i 360 ta fra ham en del av hæren, men da utropte troppene ham til hovedkeiser (augustus) og tvang ham til opprør mot Constantius. Før det kom til kamp, døde imidlertid keiseren i 361, og Julian ble anerkjent som enehersker.

I sin korte regjeringstid forsøkte Julian, som selv hadde en nyplatonsk tro på Solguden, å trenge tilbake kristendommen og fornye den gamle religionen etter kristent mønster. Geistligheten mistet sin privilegerte stilling og kirken en del av sitt gods; de kristne ble tilsidesatt. Julian var en dyktig feltherre og administrator, men hans religiøse fremstøt hadde liten virkning. Mesteparten av sin korte regjeringstid tilbrakte han imidlertid med å forberede og innlede et stort angrep mot parterne. Han falt under et felttog, ifølge legenden med ordene «Du har seiret, galileer».

Julians skrifter er delvis bevart. De omfatter embetsbrev, private brev og epigrammer og en rekke «taler», blant annet lovtaler, et trøsteskrift og betraktninger om filosofi, religion og politikk, som alle vitner om stor fortrolighet med klassisk kultur. Til hans tapte verker hører blant annet tre bøker «mot galileerne» (de kristne).

Han er hovedperson i Henrik Ibsens Kejser og galilæer. Julians verker er utgitt av blant annet W. C. Wright (3 bd., 1913–23 og senere opplag, med engelsk oversettelse).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

6. januar 2015 skrev Tor-Ivar Krogsæter

Etter hva jeg forstår, er keiser Julian den samme som i Wikipedia-lista benevnes som Julian II. For øvrig hadde det vært fint hvis alle artiklene om de romerske keiserne også inneholdt keiserens fulle navn.

10. januar 2015 svarte Jon Wikene Iddeng

Hei!
Takk for innspill. Vet ikke om noen bakgrunn for å benevne Julian som Julian II. Han er meg bekjent den eneste keiseren med navnet Julian - og på Wikipedia heter han "Julian (emperor" eller "Julian den frafalne" Keiserens fulle navn hører selvsagt med. Det stod tidligere i faktaboksen ved siden av, men nå er det skrevet inn i selve hovedartikkelen også. Pluss noen andre endringer også.

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.