genius

Et lararium (romersk hushold-alter) fra Vettiihuset i Pompeii, datert til cirka det første århundret. Det viser genius i senter med to dansende larer på hver side.

Av .
Lisens: CC BY 2.0
Detalj fra Vatikanmuseet.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Artikkelstart

Genius er i romersk religion egentlig en personifikasjon av mannens avlekraft. Den er et guddommelig, usynlig vesen som er nøye knyttet til det enkelte mennesket, dets skytsånd.

Faktaboks

Uttale
gˈenius
Etymologi
latin, av gresk ‘avle’

Genius fødes, lever og dør sammen med mennesket, og det påvirker menneskets handlinger og øver innflytelse på dets skjebne. En manns fødselsdag er hans genius' festdag; da får hans genius offer av familien og husstanden. Man avla ed ved husherrens genius og i keisertiden ved keiserens genius.

Etter hvert bredte det seg en oppfatning at ethvert forbund eller samfunn – en troppeavdeling, en by, en stat – hadde sin særskilte genius. Genius kunne åpenbare seg som en slange, ofte ble han fremstilt som en ofrende mann med vedkommende persons ansiktstrekk.

I kunsten

I eldre tid ble geniene ofte fremstilt som bevingede barn, senere ubevinget. Gustav Vigeland brukte genier, blant annet i fontenerelieffene og i tregruppene, som inspirasjonsbærere. Ordet genius brukes ofte i betydningen 'skapende åndsevne'.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg