Den engelske revolusjon

Siden reformasjonen på 1500-tallet hadde England vært preget av sterke religiøse motsetninger mellom katolikker, anglikanske protestanter og protestantiske puritanere. Maria den blodiges katolske herredømme (1553–1558) og Oliver Cromwells puritanske diktatur (1653–1658) skapte en forestilling om katolikker og puritanere som politisk og religiøst ekstreme. Men da Karl 2 kom til makten i England etter restaurasjonen i 1660, sto han i takknemlighetsgjeld til det katolske Frankrike som hadde støttet kongefamilien etter Karl 1s henrettelse i 1649. Karl ønsket derfor religiøs toleranse både for katolikker og puritanere.

Parlamentet avviste dette. I løpet av 1660- og 1670-tallet vedtok de en serie lover som innskrenket rettighetene for katolikker og andre religiøse dissenter. Det hersket dessuten stor bekymring for kongefamiliens katolske tilbøyeligheter. I 1673 ble kongens bror Jakob avslørt som hemmelig katolikk og fratrådte sin stilling som riksadmiral (Lord High Admiral). Årene etter var preget av en stadig voksende angst for katolikker. Karl 2 hadde nemlig ingen ektefødte barn og broren Jakob var derfor den neste i rekken til å overta tronen. En stund forsøkte parlamentet gjennom ulike lovforslag å stenge Jakob ute fra tronen (the exclusion crisis), men mislyktes.

Karl 2 døde i februar 1685. Til sine undersåtters forferdelse, konverterte den 54 år gamle kongen til katolisismen på dødsleiet og i april 1685 ble hans katolske bror Jakob 2 kronet. Parlamentet avventet situasjonen. Den 51 år gamle Jakob hadde ingen ektefødte sønner, og de neste i arvefølgen var døtrene Maria og Anna som begge var protestanter og som begge hadde protestantiske ektemenn.

I løpet av årene 1685–1688 fremmedgjorde Jakob flere grupper han var avhengig av for politisk støtte. Dissenterne i whig-partiet avviste toleransepolitikken hans, mens Jakobs allierte i tory-partiet mistet lokal innflytelse på lokalt nivå om de ikke sluttet seg uforbeholdent til kongens politikk. Dette gjorde Jakob dypt upopulær.

10. juni 1688 fødte dronning Maria av Modena sønnen Jakob Francis Edvard. Den katolske kongen hadde dermed fått en katolsk arving. Fødselen ble derfor gjenstand for stor frustrasjon og spekulasjon blant kongens motstandere. Konspirasjonsteoriene florerte og det ble blant annet hevdet at det nyfødte spedbarnet ikke tilhørte kongeparet, men hadde blitt smuglet inn til St. James's Palace skjult i et varmebekken. Men enkelte av Jakobs motstandere visste råd. Noen dager før fødselen hadde en bred allianse av aristokrater med tradisjonelt ulike interesser invitert kong Jakobs svigersønn Vilhelm av Oranien til å invadere England.

Kong Jakob nektet i det lengste å tro at hans egen svigersønn ville invadere og viste seg fullstendig handlingslammet da Vilhelm virkelig ankom England med en hær i november 1688. Da flere av hans nærmeste støttespillere skiftet side, forlot den motløse Jakob sin egen hær og flyktet med familien til Frankrike, uten at det hadde skjedd noen større trefninger på slagmarken.

Engelske politikere brukte en stund på å bli enige om hva som hadde skjedd. I februar 1689 slo imidlertid Parlamentet fast at Jakob hadde abdisert og at tronen stod ledig. Vilhelm og Jakobs datter, Maria, ble valgt til likeverdige monarker over England og kronet i april 1689. Samtidig ble de framlagt en rettighetserklæring, The Declaration of Rights. Vilhelm og Maria sluttet seg til erklæringen, som med enkelte tillegg ble The Bill of Rights. Dokumentet slo fast parlamentets frihet og suverenitet i militære spørsmål og skattesaker. Med det var England et konstitusjonelt monarki.

Den engelske revolusjonen var en relativt udramatisk og blodløs affære. Det ble ingen gjentakelse av de tidligere borgerkrigenes brutalitet og av denne grunn ble den på 1700-tallet kjent som Den ærerike revolusjonen (The Glorious Revolution). Det var også en konservativ revolusjon. De landeiende aristokratene befestet sin makt over staten, og begrenset toleranse ble gitt protestantiske dissenter. Katolikker ble imidlertid holdt utenfor samfunnslivet.

Utenrikspolitiske forhold de neste årene gjorde at Vilhelm og Maria stadig måtte innkalle nye parlamentsmøter. Dette bidro til å befeste makten Parlamentet hadde vunnet ved The Bill of Rights. Samtidig oppsto det en ny bevegelse, jakobittene, som støttet Jakob 2s og senere hans etterkommeres rett til den engelske tronen. Bill of Rights og senere Act of Settlement (1701) forhindret imidlertid en katolsk arving ved lov. Derfor forsøkte jakobittene å vinne makten på militært vis.

Med fransk støtte ankom Jakob 2 ankom Irland allerede i 1689. Han lovet større uavhengighet for Irland mot det engelske herredømmet og vant tilslutning fra de irske aristokratene. En stund hadde Jakob kontroll over hele Sør- og Vest-Irland. Han ble imidlertid slått av Vilhelms styrker ved Boyne i 1689, og selv om krigen på langt nær var tapt for Jakob flyktet han tilbake til Frankrike. I løpet av de neste tiårene gjorde jakobittene flere forsøk på å vinne makten. De led et endelig nederlag i slaget ved Culloden i april 1746.

• Declaration of Rights
• Bill of Rights
• Englands historie
• Irlands historie

• Bucholz, Robert & Key, Newton (2009) Early Modern England 1485–1714: A Narrative History, 2nd Edition. Chichester: Wiley-Blackwell.
• Szechi, Daniel (1994) The Jacobites, Britain and Europe 1688–1788, Manchester University Press.