meiseflokker

Medlemmene av blandede meiseflokker søker gjerne mat på ulike deler av trærne. Meisene hamstrer mat i det samme området hvor de leter etter mat.
Av .

Artikkelstart

I løpet september-oktober danner en rekke meiser og andre småfugler blandede vinterflokker som består av flere arter.

Faktaboks

Også kjent som
meisetog

En vanlig meiseflokk i våre granskoger vinterstid består typisk av meisartene som lever i barskog sammen med andre arter som fuglekonge og trekryper, av og til også kjøttmeis. Sammensetningen er gjerne 4-6 granmeiser, 2-4 toppmeiser, 2-4 svartmeiser, 2-6 fuglekonger og 1-2 trekrypere.

Flokkene dannes om høsten og oppløses i mars-april ved etablering av hekketerritoriene.

Fordeler

Toppmeis
Lisens: CC BY SA 3.0

Meisene er overveiende standfugler og øker muligheten til å klare seg gjennom vinteren takket være et ekstra matlager de selv har gjemt unna på sensommeren og høsten, mens fuglekonger og trekrypere holder trolig til i flokken for å redusere faren for å bli tatt av en predator. Ved å være flere oppdager fuglene en farlig fiende raskere. Den første som oppdager en fare slår alarm, noe som straks oppfattes av de andre slik at de kanskje unngår å bli drept. Flokken er trolig også et viktig informasjonssenter hvor de mest erfarne kan lede flokken til steder hvor næringstilgangen er god.

Etter å ha studert spurvehaukens angrep på slike meiseflokker i barskog i 36 år, greide hauken å ta en fugl i 9,6 prosent av de nesten 200 forsøkene. Det var mest fuglekonge, granmeis og svartmeis som ble tatt nedenfor trekronene, mens de fuglene som holdt til øverst i trekronene unngikk stort sett angrepene. De artene i meiseflokkene som var øverst er de mest dominante fuglene, og de oppdaget trolig hauken tidligere og unngikk angrepene.

Konkurranse

Fuglekonge, Europas minste fugl, er ofte å se i vinterflokker sammen med meiser.

Fordelene ved å være med i flokken er utvilsomt større enn ulempene. Det er en viss næringskonkurranse mellom artene. Men konkurransen reduseres ved at hver av meiseartene stort sett holder seg innenfor bestemte deler av trærne (se bilde). I meiseflokker bestående av toppmeis og granmeis, dominerer toppmeisa i flokker med et strengt hierarki, mens i andre flokker er statusen mer lik mellom individene. De dominante fuglene har alltid tilgang til de beste spiseplassene, og de trenger ikke å bygge opp store fettreserver. De som er lavt på rangstigen må spise mye når de har muligheten, for de snart ha liten tilgang til mat og da må de tære på fettreservene. Ulempen med å ha store fettreserver, er at de blir tregere. Da blir de lettere tatt av en predator, for eksempel spurvehauk.

Når en granmeis kommer til et nytt område, lager den høye lyder for å lokke til seg de andre artene i meiseflokken. Dermed drar den fordel av å tilhøre en slik flokk. Men den lokker sterkere på de andre hvis den skal spise sammenlignet med om den skal lagre mat for senere bruk. Kanskje det ikke er så lurt at de andre ser hvor maten gjemmes?

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg