Den opprinnelige befolkningen i dagens Rwanda var twa, et pygméfolk som utgjør om lag én prosent av det moderne Rwandas innbyggere. Twa-folket (også kalt batwa) finnes i skogområdene i Ekvatorial-Afrika og anses for å være etterkommerne av skogenes urfolk. Dette jeger- og samlerfolket ble ca. år 1000 gradvis fordrevet av innvandrende bantuer, senere kjent som hutu (bahutu), som etablerte seg med bofast jordbruk.

På 1400-tallet fant en ny innvandring sted, da et kvegfolk senere kjent som tutsi (batutsi) kom nordfra og slo seg ned i området. Før folkemordet i 1994 utgjorde hutuer og tutsier henholdsvis ca. 85 % og 14 % av befolkningen, twa 1 %.

Rwandas etniske og sosiale historie er komplisert, men samtidig av sentral betydning for landets moderne historie – preget av motsetningen mellom hutu og tutsi. Da tutsiene slo seg ned i Rwanda fra 1400-tallet utviklet de et til dels føydalt styresett, der de selv grep makten ved å etablere en militær og politisk organisasjon med kongen, mwami, som eneveldig hersker.

Under det kongelige hoff var det en kompleks sosial og politisk struktur som førte til at skillet mellom hutu og tutsi gradvis ble svekket og til slutt ikke kunne anses for et klart etnisk skille, mer et sosialt. Blant annet gjennom stadig krigføring skaptes tilhørighet til Rwanda som statsdannelse, og hele folket ble regnet som banyarwanda, ett folk med én konge, ett språk og én religion. Selv om noen hutu-styrte fyrstedømmer holdt stand, var den ulike etniske bakgrunnen svekket da den europeiske kolonialismen tok til mot slutten av 1800-tallet; motsetningene var mer mellom sentrum og periferi i staten enn mellom hutu og tutsi.

Like fullt tilhørte det store flertall av hutuer bondestanden, og ble avkrevd skatter av tutsikongen og senere av kolonimyndighetene.

I 1899 ble Rwanda og Burundi lagt inn under tysk Øst-Afrika, men den tyske tilstedeværelsen satte ikke sterke spor etter seg. Allerede i 1916 endte det tyske styret, da belgiske styrker erobret de to landene fra sine baser i Belgisk Kongo. Fra 1920 fikk Belgia ansvaret for å styre Rwanda og Burundi som et mandatområde under Folkeforbundet, under navnet Ruanda-Urundi.

Det belgiske styret favoriserte sterkt tutsi-gruppen og skapte langt på vei de motsetningene mellom hutu og tutsi som i 1994 førte til folkemordet på tutsiene. Gjennom favoriseringen av tutsiene og den parallelle undertrykkingen av hutuene ble det skapt hutu- og tutsi-identiteter og en motsetning mellom de to gruppene. Fremfor alt skapte motsetningene et hat fra flertallsgruppen hutu mot tutsi-mindretallet, uansett hvilken reell sosial posisjon de enkelte tutsier hadde. Dette førte flere ganger til brutale aksjoner mot tutsier fra 1959 og fremover.

Den belgiske koloniadministrasjonen plasserte tutsier i de mest sentrale stillinger. I løpet av 1950-årene fant det imidlertid sted et delvis skifte i administrasjonens holdning, blant annet etter at kirken talte hutuenes sak der den tidligere hadde fremmet tutsiene – og flere hutuer fikk ledende posisjoner.

Samtidig ble det dannet politiske partier med basis i de to folkegruppene. Hutuenes fremste parti var fra 1959 Mouvement démocratique rwandais/Parti du Mouvement et de l'émancipation hutu (MDR/PARMEHUTU). I 1959 ble tutsi-partiet Union nationale rwandaise (UNAR) dannet. I november 1959 kom de første omfattende opprør basert på etnisk/sosiale skillelinjer, styrt av en ny hutu-elite – rettet mot tusi-dominansen og tutsi-eliten. Disse voldshandlingene fremskyndet Belgias uttrekning fra Rwanda.

Fra 1960 ble tutsi-høvdinger erstattet av hutu-høvdinger og en ny forfølgelse av tutsier tok til; fra 1959 til 1963 flyktet om lag 130 000 tutsier til nabolandene. Ved lokalvalgene i 1960 vant PARMEHUTU et overveldende flertall.

Et forsøk på megling mellom de to stridende gruppene førte ikke frem, og i 1961 erklærte hutu-ledere en demokratisk Rwanda-republikk som selvstendig. FN, som hadde det formelle ansvaret for landet, måtte akseptere utviklingen. Høsten 1961 ble det avholdt valg til en nasjonalforsamling, der PARMEHUTU fikk 78 prosent av stemmene, UNAR 17 prosent.

1. juli 1962 ble Rwanda en selvstendig republikk med Grégoire Kayibanda som president. Monarkiet ble avskaffet etter en folkeavstemning i 1961. I 1963 gikk en tutsi-gerilja inn i Rwanda fra Burundi, men ble slått ned, og angrepet førte til nye voldshandlinger mot tutsiene, der 10 000–20 000 ble drept og ledende tutsi-politikere ble henrettet. Ved valget i 1969 ble Kayibanda gjenvalgt og PARMEHUTU vant alle setene i nasjonalforsamlingen.

Motsetningene mellom hutu og tutsi kom til overflaten igjen i 1972–73, og i juli 1973 grep hærsjefen, generalmajor Juvénal Habyarimana, makten i et militærkupp. All politisk virksomhet ble forbudt. I 1975 ble det dannet et nytt, statsbærende, parti: Mouvement révolutionnaire national pour le développement (MRND). I 1983 ble Habyarimana valgt til Rwandas president uten motkandidat; gjenvalgt 1988. Diskrimineringen av tutsier fortsatte under det nye regimet, hvor tutsiene var sterkt underrepresentert både i politiske organer og i offiserskorpset. Som Afrikas tettest befolkede land har Rwanda et stort underskudd på jord, noe som forsterket motsetningene og førte til at regjeringen nektet tutsi-flyktningene i Uganda å vende hjem.

I Uganda sluttet mange rwandiske flyktninger seg til Yoweri Museveni og hans National Resistance Army (NRA) i første halvdel av 1980-årene. Da NRA i 1986 grep makten i Uganda, bestod ca. 20 prosent av styrken av eksil-tutsier fra Rwanda, og flere av dem fikk fremtredende stillinger i den nye ugandiske hæren. Noen av dem dannet motstandsbevegelsen Front patriotique rwandais (FPR), som 1990 invaderte Rwanda. Invasjonen skjedde med stilltiende samtykke fra ugandiske myndigheter, og med våpen fra den ugandiske hæren.

Hovedmotivet var å styrte regimet til president Habyarimana, for derigjennom å sikre flyktningenes rett til å vende tilbake til hjemlandet. FPR-styrkene okkuperte raskt flere byer i det nordøstlige Rwanda, og Habyarimana bad om militær assistanse fra Belgia og Frankrike, som sendte soldater til landet. Med hjelp fra kongolesiske (zaïrske) styrker ble FPR stanset bare sju mil fra Kigali. Etter dette gikk FPR over til geriljakrigføring fra baser ved den ugandiske grensen.

Invasjonen førte til en demokratiseringsprosess i Rwanda. Ved en grunnlovsendring i 1991 ble det innført flerpartisystem. Året etter ble fire opposisjonspartier trukket med i en koalisjonsregjering, ledet av et omdannet statsbærende parti, Mouvement républicain national pour la démocratie et le développement (MRNDD). Denne overgangsregjeringen skulle styre i påvente av frie valg og inngikk i en dialog med FPR.

En avtale om våpenhvile ble inngått 1992 i Arusha, Tanzania. Det ble innsatt en militær observatørgruppe fra Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU). Men senere forhandlinger førte ikke frem, og nye sammenstøt brøt ut i februar 1993. Dette førte til at om lag én million mennesker flyktet sørover i landet og til Tanzania og Uganda.

I juni 1993 vedtok FN å sende en observatørstyrke til Rwanda; UN Observer Mission Uganda-Rwanda (UNOMUR), utplassert på ugandisk side av grensen for å påse at FPR ikke fikk militære forsyninger den veien.

I august 1993 ble det inngått en ny Arusha-avtale mellom den rwandiske regjering og FPR som innebar dannelse av en ny overgangsregjering med deltakelse fra FPR og at flerpartivalg skulle avholdes. Avtalen ble ikke overholdt av regjeringen, og FPR fortsatte krigen. I juli 1994 inntok FPR hovedstaden Kigali.

Forut for FPRs maktovertakelse var Rwanda åsted for et folkemord. Etter å ha trenert fredsavtalen fra 1993 ble president Habyarimana tvunget til nye forhandlinger i april 1994, hvor en ny avtale om innlemmelse av FPR i regjeringen og hæren ble inngått. På vei tilbake til Kigali den 6. april, ble Habyarimanas fly skutt ned og presidenten drept. Denne hendelsen – som FPR ble forsøkt gitt skylden for, men som ekstreme hutuer i Habyarimanas egne sikkerhetsstyrker med stor sannsynlighet stod bak – var opptakten til systematiske forsøk på å utrydde tutsi-befolkningen.

I løpet av de påfølgende tre måneder ble nær én million mennesker myrdet. Selv om dette fra ekstremt hutu-hold ble forsøkt fremstilt som en spontan reaksjon på nedskytingen av presidentens fly, kom det i ettertid frem at det dreide som om planlagte og systematiske politiske aksjoner som også var rettet mot moderate hutuer som støttet en fredsløsning og forsoning med tutsiene. Massakrene ble utført av deler av regjeringshæren og presidentens livgarde, men mest av militsgrupper tilhørende ekstreme hutu-fraksjoner, fremfor alt militsgruppen Interahamwe – forsynt med våpen av regjeringshæren. Overgrepene mot hutuer i nabolandet Burundi bidro til å skape et klima for forfølgelse av tutsier i Rwanda.

FN satte inn en fredsstyrke (United Nations Assistance Mission for Rwanda, UNAMIR), i 1993. Etter folkemordet ble styrken utvidet til 5500 mann. I mellomtiden satte Frankrike i juni/juli inn en styrke på 2500 mann, i et FN-støttet oppdrag for å opprette en «trygg sone» sørvest i landet. Intervensjonen ble sterkt kritisert av FPR, som beskyldte franskmennene for å ville beskytte hutu-regimet, som klarte å flykte til Zaïre. Få dager etter at Habyarimana ble drept sendte Frankrike og Belgia styrker til Kigali for å evakuere utenlandske borgere.

Ved FPRs maktovertakelse ble en samlingsregjering dannet, ledet av hutuen Faustin Twagiramungu som statsminister, og en annen hutu, Pasteur Bizimungu, utpekt til president. Samtidig overtok FPR-lederen, general Paul Kagamé, den nye posten som visepresident. Vinteren 2000 trakk Bizimungu seg som president, og parlamentet og regjeringen valgte Kagamé som hans etterfølger – landets første tutsi-statsoverhode siden selvstendigheten.

Folkemordet førte til en av de mest dramatiske flyktningsituasjoner i vår tid. Som følge av frykt for represalier etter FRPs maktovertakelse, flyktet over én million hutuer til Zaïre. Allerede hadde mange flyktet til Burundi og Tanzania, og i alt – inkludert interne flyktninger – flyktet over tre millioner rwandere i 1994; av en førkrigsbefolkning på 7–8 millioner. 1996–97 vendte flertallet av flyktningene tilbake til Rwanda, til dels under tvang.

FN etablerte et tribunal, International Criminal Tribunal for Rwanda, ICTR (se internasjonale domstol for forbrytelser i Rwanda) for å stille de ansvarlige for folkemordet til ansvar. Domstolen har sete i Arusha, Tanzania. Samtidig startet den rwandiske regjeringen sitt eget rettsoppgjør mot nærmere 120 000 fengslede, mistenkt for deltakelse i folkemordet. Myndighetene anslo at ytterligere to millioner hadde vært delaktige.

Rwanda ble kritisert for uverdige forhold i de overfylte fengslene, og for at mistenkte måtte sitte i flere år uten å få sine saker prøvd. Det ble også reist kritikk mot måten rettssakene ble ført på, til dels også domsavsigelsene med flere dødsstraffer. I mangel på kapasitet ved de ordinære domstolene ble et system basert på en tradisjonell rettsform, gacaca, innført som prøveordning 2001 – med utstrakt bruk av lekdommere.

Ti år etter folkemordet satt fortsatt ca. 80 000 fengslet uten lov og dom; mange ble løslatt året etter. Samtidig anmodet Rwanda flere land, også Norge, om at mistenkte krigsforbrytere måtte bli utlevert.

I 2000 tok FNs sikkerhetsråd eksplisitt på seg ansvaret for det mislykkede forsøket på å forhindre folkemordet i Rwanda, da rådets medlemmer uttrykte at deres regjeringer hadde manglet politisk vilje til å stanse massakrene. Dette skjedde etter at en uavhengig undersøkelseskommisjon, ledet av Sveriges tidligere statsminister Ingvar Carlsson, i desember 1999 hadde lagt frem en rapport.

I rapporten kom det frem at FN hadde oversett bevis for at folkemordet var planlagt, og at organisasjonen ikke hadde villet handle da det brøt ut. Kommisjonen rettet også kritikk mot Belgia, som ensidig trakk sine FN-soldater hjem fra landet da folkemordet brøt ut, etter at 10 belgiske soldater var blitt drept. Belgia ba vinteren 2000 også offisielt om unnskyldning for landets del i ansvaret for at folkemordet ikke ble forhindret. Frankrike, som blant annet var med på å trene og utruste Rwandas daværende regjeringshær, har ikke villet påta seg et tilsvarende delansvar.

FNs generalsekretær Kofi Annan beklaget i 2004 at han personlig ikke hadde gjort mer for å stanse massakrene ti år tidligere, da han satt som leder for FNs fredsbevarende avdeling. I forbindelse med tiårs-markeringen av folkemordet ble det lagt frem nye offisielle tall, som beregnet antall drepte til 937 000. President Kagamé beskyldte da Frankrike for å ha bistått i forberedelsene til folkemordet; Frankrike avviste en slik delaktighet. En fransk rapport hevdet derimot at Kagamé hadde gitt ordren om nedskyting av flyet med president Habyarimana i 1994.

Militære aktiviteter i det østlige Rwanda fortsatte etter 1995, både ved angrep mot sivile mål fra hutu-milits med tilhold på begge sider av grensen, og motaksjoner fra regjeringshæren. Også sistnevnte ble kritisert for å stå bak grove brudd på menneskerettighetene, blant annet i form av voldtekter og drap på sivile. I tillegg til Interahamwe-militsen og enheter fra den gamle regjeringshæren FAR, organisert bl.a. i Forces démocratiques de libération du Rwanda (FDLR), dukket det opp flere militære organisasjoner med målsetting å styrte det nye regimet i andre halvdel av 1990-årene, deriblant Peuple en armes pour liberer le Rwanda (PALIR) og Armée pour la libération du Rwanda (ALIR).

Ved maktskiftet 1994 ble det innført en overgangsperiode for å legge grunnlaget for nasjonal gjenforening. Den endte 1999, da en nasjonal samlingsregjering ble innsatt for en periode på fire år. I 2003 ble en ny grunnlov ble vedtatt og valg avholdt. Kagamé ble valgt til president; to motkandidater fikk minimal oppslutning. Åtte partier stilte ved parlamentsvalgene; FPR fikk klart flertall. Tidligere president Bizimungu gikk i 2000 av og dro i eksil. I 2004 ble han dømt til 15 års fengsel for underslag og for å ha etablert en militsgruppe. Bizimungu er hutu, og hans avgang var et tilbakeslag for den nasjonale samlingen etter folkemordet.

Utviklingen i Rwanda 1994 har hatt stor betydning for regionen, fremfor alt i forhold til Kongo. Det nye rwandiske regimet deltok i 1997 aktivt i opprøret i det østlige Kongo, som førte til at landets diktator Mobutu Sese Seko falt og Laurent-Désirée Kabila ble innsatt samme år. FPR-regjeringens uttalte motiv for å delta i opprøret – og i påfølgende års konflikt i Øst-Kongo – var at rwandiske flyktningleire der var baser for det avsatte hutu-regimet og dets hær, så vel som hutu-militsen som rømte dit i 1994 og befestet sin stilling. Det var fra 1995 frykt for at disse kreftene ville forsøke å invadere Rwanda for å gjenerobre makten og søke hevn.

Rwandas regionale hovedinteresse var å trygge sin egen sikkerhet – og i forlengelsen av dette sikkerheten til tutsier bosatt i det østlige Kongo, som også var truet av eksil-hutuer. Da det i august 1998 brøt ut et nytt opprør mot Kinshasa-regjeringen i Øst-Kongo, engasjerte Rwanda seg nok en gang militært og politisk på opprørernes side, denne gang mot sin tidligere allierte Kabila. Den rwandiske regjering fant ikke å ville stole på at Kabila maktet å sikre den stabilitet i det østlige Kongo. En annen årsak til at Rwanda skiftet side var Kabilas beslutning om å sende hjem de rwandiske offiserene, som var engasjert for å bygge opp Kongos nye regjeringshær.

Uganda var også engasjert i Øst-Kongo, og i 1999 utviklet det seg motsetninger mellom Rwanda og Uganda i synet på militær taktikk i den intensiverte konflikten, som involverte styrker fra flere afrikanske land. Ved en splittelse i organisasjonen Mouvement national de libération du Congo (MLNC) støttet Rwanda og Uganda hver sin fraksjon. Dette førte til at det fra midten av 1999 kom til flere direkte militære sammenstøt mellom rwandiske og ugandiske styrker i Kongo, fremfor alt i og rundt opprørernes hovedsete, Kisangani. Nye kamper mellom enheter fra de to land brøt ut i 2000, hvoretter Storbritannia fremforhandlet en fredsavtale mellom dem.

En fredsavtale mellom Rwanda og Kongo ble inngått i 2002, etter megling av blant annet Sør-Afrika. Avtalen innebar rwandisk tilbaketrekking fra Kongo, mot at den kongolesiske regjering forpliktet seg til å avvæpne hutu-militsen. Rwanda trakk seg ut, men gjorde det klart at landet ville intervenere på ny hvis dets sikkerhet ble ansett for truet. Avvæpning av hutu-soldater i Kongo ble bare delvis gjennomført, og hutu-milits fortsatte å angripe mål i både Rwanda og Kongo, samt Burundi. Rwanda støttet fraksjoner i borgerkrigen i det østlige Kongo, og rwandiske styrker gikk i 2004 til aksjon inn i Burundi etter et angrep mot tutsier der, fra en hutu-milits i Kongo. FDLR kunngjorde i 2005 at den oppga den væpnede kampen.

Den rwandiske (og ugandiske) hær er blitt beskyldt, blant annet av FN i en rapport fra 2004, for å ha utnyttet Kongos store naturrikdommer til sin egen fortjeneste under intervensjonen; dette er blitt avvist av Rwandas regjering.

Etter selvstendigheten i 1961 opprettholdt Rwanda nære forbindelser med Belgia og ble samtidig del av Frankrikes kulturelle og økonomiske interessesfære i Afrika. Landets geografiske plassering tilsa dertil forbindelser særlig med Kongo, Uganda og Tanzania. Forholdet til disse landene var preget av det store antall rwandiske tutsi-flyktninger som hadde tilhold der, og som hutu-regjeringen nektet å vende tilbake.

Etter Yoweri Musevenis maktovertakelse i Uganda i 1986 fikk opprørsbevegelsen FPR bygge seg opp i Uganda, og derfra angripe hutu-regimet. Til tross for dette ble forholdet mellom Rwanda og Uganda anspent på slutten av 1990-årene på grunn av motstridende politikk i konflikten i Øst-Kongo, der styrker fra de to land ved flere anledninger kjempet mot hverandre. Forholdet ble bedret etter at en våpenhvile ble inngått 2001, og de to lands presidenter møttes 2002, hvoretter en samarbeidsavtale ble inngått.

Forholdet til den store naboen i vest, Kongo, har vært sterkt preget av hutu-militsens tilhold der, som igjen foranlediget Rwandas aktive militære deltakelse i den kongolesiske konflikten, med støtte til flere grupperinger, særlig fra 1997. Rwanda har i hovedsak hatt et godt forhold til søsterstaten Burundi, som også har engasjert seg i Kongo. Forholdet til Kenya ble etter folkemordet ikke like godt, blant annet fordi Kenya har latt fremtredende hutuer, hvorav flere mistenkt for å ha tatt del i folkemordet, få tilhold der.

Gjennom intervensjonen i Kongo fikk Rwanda en regional posisjon langt viktigere enn det landets størrelse skulle tilsi – understøttet av nære forbindelser med USA, som bisto det nye rwandiske regimet politisk, økonomisk og militært. I 2004 bidro Rwanda med soldater til den afrikanske fredsstyrken i Darfur, Sudan. En avtale med USA om samarbeid mellom den amerikanske og rwandiske hær, blant annet for fredsinnsats, ble inngått samme år. Mens Rwandas forhold til Frankrike forble anstrengt i årene etter folkemordet, opprettholdt Rwanda og Belgia nære forbindelser.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

11. juni 2011 skrev arild retvedt øyen

det som er beskrevet her som "historie" fra og med at Kagame tok makten i 1994, er i beste fall naivt og kunnskapsløst, i verste fall noe som nærmer seg historieforfalskning.



mvh

arild r. øyen

14. juni 2011 svarte Kjell-Olav Hovde

Hei, og takk for kommentar. Det er viktig for oss at all informasjon er korrekt. Jeg er desverre ikke noen ekspert på Rwandas historie. Kan du være litt mer presis slik at vi i redaksjonen og artikkelforfatteren kan ta tak i problemet?

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.