Alsace-Lorraine, på tysk Elsass-Lothringen, er et historisk område som består av regionene Alsace og Lorraine. Området ligger i dagens Frankrike, nær grensen til Tyskland. Alsace-Lorraines historie er preget av at området vekselvis har vært både tysk og fransk.

I middelalderen og frem til trettiårskrigens slutt i 1648 var Alsace-Lorraine en del av Det tysk-romerske rike. Etter freden i Westfalen i 1648 ble området overført til Frankrike. Alsace-Lorraine var deretter en del av Frankrike frem til 1871, da området ble en del av det tyske rike. I 1919 ble området igjen fransk. Under andre verdenskrig ble Alsace-Lorraine lagt under Tyskland, men etter krigen ble det igjen tilsluttet Frankrike.

Den fransk-tyske krig i 1870-1871 endte med seier til Tyskland. Ved freden i Frankfurt i mai 1871 avstod Frankrike Alsace-Lorraine til Tyskland. Etter en statistikk fra 1878 var det i Alsace cirka 4 prosent fransktalende, i Lorraine 53 prosent, i alt cirka 200 000. Folkets flertall følte seg bundet til Frankrike, og både deputerte til den franske nasjonalforsamling i Bordeaux i 1871 og de deputerte til den tyske riksdag i 1874 protesterte mot anneksjonen.

I 1871 ble de erobrede distriktene slått sammen til rikslandet Elsass-Lothringen, som foreløpig ble styrt av en overpresident direkte under keiseren. I 1874 ble riksforfatningen gjort gjeldende, og landet fikk anledning til å velge representanter til riksdagen. Det ble opprettet et valgt landsutvalg med rådgivende og (fra 1877) i visse lokale saker besluttende myndighet. I 1879 ble det oppnevnt en riksstattholder som ved «diktaturparagrafen» beholdt den avgjørende myndighet.

Tyskland arbeidet planmessig for å germanisere landet. Det ble innført passtvang, tysk rettsspråk, tysk lovgivning og tysk skole, og det tyske universitet i Strasbourg ble et sentrum for tysk kultur. Tallrike tyskere ble ansatt i administrasjonen, og det ble anbrakt troppeavdelinger fra andre landsdeler i garnisonsbyene.

Den raske utviklingen av industrien og gruvedriften styrket det tyske elementet i Lorraine, og i Alsace oppstod en klerikal retning som stod det tyske sentrum nær og forlangte utvidet selvstyre innenfor det tyske rike. I 1902 ble «diktaturparagrafen» opphevet, og i 1911 ble det innført en landdag med større myndighet enn landsutvalget, og landet ble representert i forbundsrådet. Forholdet mellom folket og myndighetene var imidlertid stadig spent.

Under første verdenskrig hersket det militærdiktatur i Alsace-Lorraine, og rundt 30 000 vernepliktige rømte til Frankrike. I overensstemmelse med bestemmelsene for våpenstillstanden rykket de franske troppene inn i Alsace-Lorraine i november 1918, og ved freden i Versailles i juni 1919 avstod Tyskland hele Alsace-Lorraine til Frankrike.

Alsace-Lorraine ble delt i tre departementer: Haut-Rhin, Bas-Rhin, Moselle. Disse departementene fikk visse særrettigheter, blant annet beholdt kirken både støtte av staten og en stor innflytelse på undervisningen. Samtidig ble det imidlertid arbeidet med å styrke sentraladministrasjonens og de fransktalendes stilling. Når det gjelder språket, påla de franske myndighetene bruken av fransk i alle departementene og spesielt i utdanning.

Etter tyskernes okkupasjon i 1940, under andre verdenskrig, ble området ikke formelt annektert, men administrativt løst fra Frankrike. Alsace ble forvaltningsmessig lagt inn under Baden, og Lorraine under Saarpfalz. Skolespråket ble tysk. Utskrivning til tysk krigstjeneste var omfattende.

Etter de alliertes erobring i 1944–1945 ble Alsace og Lorraine igjen tilsluttet Frankrike. Den fransk-tyske tospråkligheten ble opprettholdt i administrative formuleringer og på valgplakatene. Den tospråklige pressen ble også tolerert samtidig som undervisningen igjen utelukkende ble holdt på fransk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

24. oktober skrev Tore Sande Schmidt

Jeg synes denne artikkelen ikke er videre objektiv, spesielt i forhold til områdets tysk-franske tilknytning. Ikke ett ord er skrevet om den relativt aggressive forfranskningen av Elsass etter andre verdenskrig, der det ble forbudt å bruke tysk på skolen. Et område som inntil da hadde vært overveiende tysktalende i over tusen år, ble nesten fullstendig forfransket på et par generasjoner.

24. oktober skrev David Brégaint

hei,
Først, takk for innspill. Jo, det er klart at det er ikke nevnt noe om det. Artikkelen sier egentlig ikke mye om Alsace etter 1945...så ikke objektivt, det vet jeg ikke. Men det forblir klart at, allerede etter den første verdenskrig, ble det forbudt om å snakke tysk dialekter 'alsacien'. De alle fleste snakket ikke tysk, men en tysk dialekt som hadde utviklet seg veldig annerledes siden 1600-t. Uansett, er det ingen mysteriet om at den franske staten har tidlig og kontinuerlig bekjemepet regionale dialekter til fordel for fransk. I bretagne, var det fortsatt plakatter *forbudt å sputte i gatene og snakke bretansk', fram til 1960-tallet!

24. oktober svarte Tore Sande Schmidt

Å si at de ikke snakket tysk er litt som å si at bergensere ikke snakker norsk, men en norsk dialekt. Elsässisch er bare en av mange tyske dialekter, og heller ikke den som skiller seg mest fra Hochdeutsch.

I forhold til objektivitet, har man tatt seg bryet med å liste opp alle språklige «overgrep» som ble gjort fra tysk side. At man fra fransk side bortimot har utryddet tysk vest for Rhinen på fransk jord, nevnes ikke. Her flyttet man på svært kort tid en språkgrense som nesten hadde vært uendret i hundrevis av år.

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.