Presidentvalget i USA i 2004 ble avholdt tirsdag 2. november 2004. Den sittende presidenten, George W. Bush fra Det republikanske partiet, ble gjenvalgt med relativt klar margin - tre millioner stemmers overvekt eller 286 mot 251 valgmenn. Det demokratiske partiets kandidat var senator John Kerry.
For første gang siden 1960-årene endte valgdeltakelsen, regnet som andel av stemmeberettigede, over 60 prosent (60,1 %).
De to store partienes kandidater, Bush og Kerry, hadde ikke følge av kandidater fra de mindre partiene med oppslutning utover 0,3-0,4 prosent.
Som sittende president møtte Bush ingen reell motstand i primærvalgene og ble nominert som republikanernes kandidat på landsmøtet i New York 30. august til 2. september 2004. I befolkningen hadde andelen som mente han gjorde en god jobb sunket til rundt halvparten, etter at tallet lå svært høyt i tiden etter terrorangrepet 11. september 2001.
Kerry vant det demokratiske kandidaturet relativt enkelt etter å ha samlet sterkere støtte enn antatt kort tid før nominasjonsvalgene tok til. Han vant de to første delstatene, Iowa og New Hampshire, og fortrengte i løpet av noen uker de to sterkeste utfordrerne, først Howard Dean, tidligere guvernør i Vermont og noe senere senator John Edwards fra North Carolina. Kerrys stødige fremtoning og troverdighet som erfaren senator ble sammen med hans status som dekorert Vietnam-veteran antatt å ha ha slått positivt ut.
Kerry valgte Edwards som sin visepresidentkandidat, og de to ble offisielt nominert av sitt parti på landsmøtet i Boston 26.-29. juli 2004.
I sterkere grad enn vanlig kom valgkampen til å dreie seg om utenrikspolitikk, med 11. september 2001 og invasjonen av Irak i 2003 som bakteppe. Særlig blant demokratiske velgere var stemningen for Irak-krigen i ferd med å dreie i negativ retning. Tilhengerne av Bush mente farene ved å «skifte hester midtstrøms» tilsa gjenvalg, mens Kerry hevdet at han kunne gjenreise noe av respekten USA måtte ha tapt med angrepet på Irak, og slik få flere land med på å bære de militære byrdene. Han anklaget også Bush for å ha handlet overilt og på sviktende grunnlag da han besluttet å angripe Irak, og mente soldatene led unødvendig under det han kalte «billig-krigføring».
Innenrikspolitikken ble diskutert langs linjene som normalt skiller det demokratiske og det republikanske partiet, der det første i sterkere grad enn det andre ønsker offentlig inngripen i økonomien og sosial omfordeling. Økonomiske nedgangstider tidlig i tiåret hadde ført med seg høyere arbeidsledighet og synkende optimisme sammenliknet med valget i 2000, men demokratene overbeviste ikke tilstrekkelig mange velgere om at dette tilsa et maktskifte.
Kulturelle og religiøse spørsmål knyttet til abort, homofiles rettsstilling og bioteknologi var med på å skille kandidatene, med den republikanske kandidaten som den mest restriktive. Observatører hevdet at delstatlige folkeavstemninger på disse feltene, særlig om forbud mot likekjønnet ekteskap, ville gi Bush drahjelp i mobiliseringen av republikanske sofavelgere, men valgforskningen har ikke kunne bekrefte en slik effekt.
De begrensede endringene i resultatet fra foregående valg kan forstås som et tegn på slitestyrken i de innenrikspolitiske standpunktene både hos partier og velgere.
I den delen av valgkampen som omhandlet personlige egenskaper stilte Kerry med en tilsynelatende fordel i debatten om krig og utenrikssaker. Han var dekorert veteran fra Vietnam-krigen, senere antikrigsaktivist og hadde lang erfaring fra internasjonale spørsmål i Senatet. Bush hadde ingen tilsvarende krigserfaring, og ble ofte minnet om sin tjeneste i Nasjonalgardens flyvåpen på amerikansk jord under Vietnam-krigen og stadige anklager om at hans far hadde utnyttet sine forbindelser for å holde ham unna krigen. I demokratenes landsmøtepresentasjon av Kerry som offervillig, patriotisk soldat lå en underforstått kontrast til påstanden om at Bush vek unna.
Republikanerne sørget på sin side for å rive ned bildet demokratene tegnet av Kerrys egnethet som øverstkommanderende. Særlig beryktet ble den uavhengige «swiftboat»-kampanjen, som i en serie reklamefilmer påstod at Kerry hadde løyet seg til medaljer i Vietnam-krigen. Bush-kampanjen selv etablerte med sine reklamefilmer begrepet «flip-flopper» som merkelapp på Kerry, blant annet med utgangspunkt i Kerrys uttalelser om Irak. Begrepet festet seg i den grad at det er blitt et ordinært synonym i amerikansk dagligtale for en som ikke står ved sine oppfatninger.
Kerry ble også anklaget for å være fjern fra den gjennomsnittlige amerikaners livserfaringer, angivelig i motsetning til en mer oppriktig og folkelig Bush. Bush vedgikk på sin side at han kunne gjøre feil, men hevdet at velgerne aldri trengte å være i tvil om hva han mente.
Valgkampteknisk representerte 2004 et gjennombrudd for Internett som kommunikasjonsverktøy, fremfor alt slik det ble brukt i Howard Deans primærvalgkamp blant studenter og andre unge aktivister. I noen grad slo dette tilbake på Dean, som ble gjenstand for latterliggjøring i redigerte klipp fra YouTube-brukere. Også i Bush-kampanjen spilte informasjonsteknologi en vesentlig rolle, særlig bemerkelsesverdig i identifisering og oppfølging av sympatiserende velgere ned til gate- og husnivå, med mest mulig effektiv innsats av ressurser og skreddersydde budskap som resultat.
Bush vant med klar margin USA sett under ett, med 62 mot 59 millioner stemmer eller 50,73 mot 48,27 prosent. Bush vant 31 stater, Kerry 19.
I antall valgmenn, som er det avgjørende, fikk Bush 286 mot Kerrys 251 (i tillegg kom én av Kerrys valgmenn som avla stemme for John Edwards i den formelle avstemningen etter valget).
Kerry gratulerte Bush med seieren dagen etter valget, etter å ha vurdert rettslig prøving av angivelige uregelmessigheter ved valgavviklingen i Ohio. Motsatt vinner i Ohio ville også gitt motsatt vinner av valget.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.