Politisk bevegelse i USA fra 2009, hovedsakelig på høyrefløyen i Det republikanske partiet.

Tea party-demonstrasjon utenfor Kongressen i Washington, DC, 21. mars 2010.

Tea party-demonstrasjon av The Q Speaks. CC BY NC SA 2.0

Bevegelsen ble et nasjonalt fenomen vinteren og våren 2009 i forbindelse med en serie protestmøter mot president Barack Obama og Det demokratiske partiets politikk.

Til Tea party-bevegelsen regnes ingen nasjonal organisasjon, men en samling organisasjoner og grasrotforeninger av ulik størrelse og med ulik politisk innretning på høyresiden i amerikansk politikk. Det finnes dermed heller ingen valgt ledelse. I den tidlige fasen var programlederen Glenn Beck et samlingspunkt, sammen med tidligere visepresidentkandidat Sarah Palin. Senatorene Jim DeMint, Rand Paul og noe senere Ted Cruz har vært regnet som toneangivende, og i Representantenes hus blant andre Michele Bachmann.

Bevegelsen har livnært seg på finansiering fra etablerte, republikanske organisasjoner så vel som grasrotoppslutning og entusiasme i sosiale medier.

Navnet viser til The Boston tea party i 1773, under de amerikanske kolonienes kamp for uavhengighet fra Storbritannia. Deltakere i bevegelsens møter har iblant vært ikledt klær og båret symboler fra denne tiden, både med direkte referanse til tea party-navnet og som indirekte henvisning til bevegelsens påstand om at den verner USAs grunnlov.

Tea party-samling i Beaumont i Texas i november 2009.

Tea party-samling av katerkate. CC BY NC ND 2.0

Ideologisk er bevegelsen sammensatt av standpunkter fra økonomisk liberalisme, konservatisme og populisme. Sentrale kampsaker har vært lavere skatt, svakere offentlig inngripen i økonomien og en strengere innvandringspolitikk. Et gjennomgående tema er kritikk av føderale myndigheter og det bevegelsen ser som eliter uten forståelse for ”vanlige amerikaneres” hverdag.

I Kongressen har representanter med tilhørighet til bevegelsen særlig engasjert seg i budsjett- og skattespørsmål, samt i kampen mot president Obamas helsereform fra 2010. De har motsatt seg tverrpolitiske kompromisser, som de mener vanner ut idealene USA er grunnlagt på. I stedet har konfrontasjon med presidenten eller demokratenes flertall i Senatet vært foretrukket som metode, mest kjent fra striden som ledet til nedstengning av offentlige tjenester fra 1.-17. oktober 2013.

Den konfronterende linjen gjorde seg også gjeldende i bevegelsens forhold til Det republikanske partiet, som fra tiden under president George W. Bush ble hevdet å ha forlatt konservative idealer. Fra moderate kretser og forretningsmiljøer skapte motviljen mot kompromiss etter hvert voksende frustrasjon.

Fra mindre etablerte miljøer gjorde såkalte ”birthers” seg sterkt gjeldende med påstander om at president Obamas fødselsattest var forfalsket, at han ikke er født på amerikansk jord og derfor ikke var kvalifisert for sitt embete etter grunnloven. Påstandene ble tidlig grundig tilbakevist, men fortsatte å komme.

Fra samme miljøer kom også ubelagte påstander om at president Obama var hemmelig muslim, kommunist og fascist, de to siste ofte med henvisning til helsereformen. Bevegelsens kritikere har hevdet at slike konspirasjonsteorier og de sterke personangrepene mot president Obama sprang ut av en underliggende rasisme.

Tea party-bevegelsen er ikke et eget politisk parti, men har i hovedsak operert gjennom nettverk innenfor Det republikanske partiet.

Ved valget i 2010 ble flere av bevegelsens favoritter overraskende nominert til Senatet etter å ha slått ut partielitenes foretrukne kandidater. Enkelte kandidater var uerfarne og falt gjennom i valgkampen mot demokratene, mens andre lyktes og vant, i noen tilfeller også med varig status som nasjonalt fremtredende politikere (Marco Rubio, Rand Paul).

I Representantenes hus dannet i 2010 en gruppe på 60 representanter en egen caucus. Deres krav om en mer konfronterende linje gjorde det vanskelig for speaker John Boehner å samle partigruppen om kompromisser i store saker.

Ved valgene i 2012 og 2014 gikk bevegelsens betydning i Det republikanske partiet noe tilbake, selv om den fortsatte å støtte utfordrere i nominasjonsvalgene der den sittende representanten ikke ble ansett som konservativ nok. Planmessig innsats fra mer pragmatisk innstilte krefter i partiet er blitt trukket frem som årsak til at slike utfordringer i mindre grad lyktes i 2014.

Ved valget i 2016 ble Tea party-bevegelsen mindre synlig enn mange antok på forhånd. Donald Trump ble i stedet det klareste samlingsmerket for dem som ville drive valgkamp med budskap om en motsetning mellom folk og elite.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.