Konspirasjonsteori er en forklaringsmodell som går ut på at ting som er galt i verden skyldes at mektige grupper i hemmelighet sammensverger seg for å fremme sin egen, skjulte agenda.

Konspirasjonsteori er en nedsettende betegnelse som brukes for å signalisere at forklaringen er beheftet med logiske feil og problematisk omgang med fakta.

Spekulasjoner om konspirasjon forekommer både som løselig snakk og som mer utviklede konspirasjonsteorier. De siste er gjerne innviklede og omfattende. Det skyldes at konspirasjonsteorier forutsetter at sammensvergelsen undertrykker sannheten. Direkte bevis er dermed vanskelig å finne, og man leter følgelig etter indirekte sammenhenger og noe som kan være indikasjoner.

Selve mangelen på konkrete bevis brukes ofte i seg selv som et argument for at teorien er sann. Slike sirkulære slutninger – petitio principii – utgjør en så vanlig argumentasjonsfeil i konspirasjonsteorier som forklaring at de ofte blir forbundet spesifikt med denne.

En av flere andre uformelle argumentasjonsfeil som er vanlig i konspirasjonstenkning er irrelevant ad hominem – at den som motsier konspirasjonsteorien gjør det fordi vedkommende er del av sammensvergelsen.

Konspirasjonsteorier er teoretisk sett fullt testbare, men de er ofte svært fleksible når det gjelder hva som kan telle som data og argument for en teori, og lite villige til å akseptere motargumenter. Dette gjør at de i praksis er vanskelige å argumentere mot.

Det er mange måter å sortere konspirasjonsteorier på. Statsviteren Michael Barkun deler inn konspirasjonsteorier i tre typer etter omfang og fokus:

  • hendelser
  • systemteorier
  • «superkonspirasjoner»

Hendelseskonspirasjonsteorier tar oftest utgangspunkt i historiske hendelser, og består av utvalgte fakta og spekulasjoner som til sammen skal bevise at det står en overordnet, ondsinnet konspirasjon bak.

Eksempelvis har drapet på John F. Kennedy og terrorangrepet på World Trade Center vært utgangspunkt for et utall konspirasjonsteorier, der amerikanske myndigheter gjerne er utpekt som de egentlig skyldige.

Omfattende hendelsesteorier utvikler seg gjerne til systemkonspirasjonsteorier.

Det forfalskede skriftet Sions vises protokoller beskriver en konspirasjon av blant andre jøder, frimurere og sosialister, og brukes ennå i våre dager til antisemittisk propaganda.

Tittelbladet til den russiske utgaven av Sions vises protokoller, 1912 av Sergej Nilus. Falt i det fri (Public domain)

Systemkonspirasjonsteorier handler om hvordan ulike samfunnssystem blir undergravet og forsøkt kontrollert av en skjult sammensvergelse. De klassiske systemkonspirasjonsteoriene har tydelig ideologisk innretning som gjør at det vanligvis er de samme som får skylden hver gang.

Systemkonspirasjonsteorier omhandler ofte grupper som blir sett på som undergravende krefter i samfunnet. I historisk sammenheng har slike konspirasjonsteorier ofte blitt brukt for å svekke eller skade religiøse minoritetsgrupper; særlig velkjent er teorien om den “jødiske verdenssammensvergelsen” som de tyske nazistene brukte som påskudd for sine systematiske angrep på jødene, som endte med holocaust.

Det forfalskede skriftet Sions vises protokoller beskriver en konspirasjon av blant andre jøder, frimurere og sosialister, og brukes ennå i våre dager til antisemittisk propaganda.

I våre dager kan disse også inngå i superkonspirasjonsteorier, teorier som fusjonerer alle tenkelige konspirasjonsteorier i et gedigent, uoversiktlig komplott.

De ulike typene henger ofte sammen. Det å tro på én konspirasjonsteori gjør det mer sannsynlig at man tror på flere, og at man lettere setter dem sammen.

Frem til slutten av 1800-tallet var det vanlig å forklare større, uønskede hendelser og svakheter ved sosiale systemer med at de var planlagt i mer eller mindre skjulte sammensvergelser av mektige krefter. Det var også vanlig å frykte sammensvergelser nedenfra i samfunnet, blant annet fra slaver, arbeidere og religiøse minoriteter.

Senest fra midten av 1800-tallet begynte man å bruke «konspirasjonsteori» til å avvise påstander som grunnløse spekulasjoner. Dette ble mer og mer vanlig utover 1900-tallet.

Det sentrale skillet oppsto etter andre verdenskrig, som del av kritikken av totalitære ideologier. Da tok filosofen Karl Popper et oppgjør med omfattende og dårlig begrunnet konspirasjonstenkning i utopiske visjoner under betegnelsen «konspirasjonsteorien om samfunnet». Fra 1960-tallet ble «konspirasjonsteori» helt generelt brukt om dårlige, spekulative teorier om sammensvergelse.

Konspirasjonsteorier inngår ofte som spennende intriger i underholdningsfilm og -litteratur. Fjernsynsserien The X-Files, som var en enorm suksess på 1990-tallet, baserte seg på stadig mer innviklede teorier om at amerikanske myndigheter stod i ledtog med utenomjordiske krefter, og av all makt forsøkte å skjule for befolkningen hva som foregikk.

I Dan Browns bestselgende roman Da Vinci-koden fra 2004 var en konspirasjonsteori omkring Jesus, Den hellige gral og den katolske kirken en sentral del av historien.

Konspirasjonsteorier i samfunnet og i populærkulturen påvirker hverandre gjensidig.

  • Barkun, Michael. A Culture of Conspiracy. Apocalyptic Vision in Contemporary America. University of California Press, 2003
  • Boltanski, Luc. Mysteries and Conspiracies. Detective Stories, Spy Novels and the Making of Modern Society. Polity 2014.
  • Brotherton, Robert. Suspicious Minds: Why We Believe Conspiracy Theories. London: Bloomsbury Sigma, 2015.
  • Knight, Peter. Conspiracy Culture. From Kennedy to the X-Files. Routledge, 2000.
  • Popper, Karl R. The Open Society and Its Enemies. Routledge and Kegan Paul, 1965.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.