Presidentvalget i USA 2008 ble avholdt tirsdag 4. november. Valgdeltakelsen på rundt 63 prosent av de stemmeberettigede var den høyeste siden 1960.

Senator Barack Obama fra Det demokratiske partiet vant klart over senator John McCain fra Det republikanske partiet og ble dermed USAs første svarte president og den første statslederen i den vestlige verden med minoritetsbakgrunn.

Begge de to store partiene stilte med en sittende senator som sin kandidat, for første gang siden 1960. Ingen tredjepartier hadde kandidater som markerte seg.

Obama måtte gjennom en uvanlig lang og hard kamp med en annen senator, Hillary Clinton, før han hadde sikret seg sitt partis nominasjon. Hun var regnet som favoritt før nominasjonsvalgene tok til, med mektige partikretser, sterk finansiering og en møysommelig oppbygd organisasjon i ryggen.

Obama overrasket mange i januar 2008 med seier i Iowa, den første delstaten til å avholde partimøter, mens Clinton kort etter vant primærvalget i New Hampshire. I de påfølgende valgene skaffet Obama en viss ledelse, men også Clinton fortsatte å sanke stemmer. Først i juni ble det matematisk umulig for Clinton å vinne, og hun innstilte sin kampanje.

Oppgjøret mellom Obama og Clinton ble preget av at begge ville representere et historisk gjennombrudd, ved at presidentkandidaten for første gang ville være kvinne eller svart. Både uttalte og uuttalte henvisninger til kjønn og hudfarge skapte begeistring så vel som spenninger i nominasjonskampen.

Clinton fremholdt at Obama manglet hennes brede erfaring og dermed skikkethet for oppgaven. Obama fremholdt på sin side at med ham som president ville USA kunne gå inn i et generasjonsskifte og legge bak seg polarisering og stridslinjer med linjer tilbake til 1960-årene. Politisk var Obamas klare motstand mot Irak-krigen blant sakene som klarest gav ham en fordel, særlig til venstre i partiet.

Det demokratiske landsmøtet i Denver nominerte formelt Obama som presidentkandidat 25.-28. august 2008, med den utenrikspolitisk erfarne senator Joe Biden som visepresidentkandidat.

John McCain vant den republikanske nominasjonen i løpet av en måned. Prosessen tok kortere tid enn demokratenes på grunn av republikanernes valgordning og i noen grad fordi republikanerne manglet kandidater som skapte tilsvarende entusiasme. To tidligere guvernører gav McCain hardest konkurranse, forretningsmannen Mitt Romney og baptistpastoren Mike Huckabee.

Det republikanske landsmøtet nominerte McCain i St. Paul i Minnesota 1.-4. september 2008. McCain valgte overraskende guvernøren i Alaska, den relativt ukjente Sarah Palin, som sin visepresidentkandidat. Palin ble raskt populær blant kjernetroppene, med en frisk verbal stil og karisma fra talerstolen. Hennes kompetanse og egnethet for presidentembetet ble imidlertid også raskt trukket i tvil av riksmediene. Uheldige uttalelser og tegn på manglende kunnskaper fikk stor plass i dekningen av Palin.

Valgkampen høsten 2008 ble sterkt preget av den voksende finanskrisen og tegnene på økonomiske nedgangstider. Den sittende presidenten, George W. Bush, var dessuten sterkt upopulær og bidro til at begge kandidatene gjorde nyorientering til et hovedtema.

Obama dro med seg sin store tilhengerskare og velutbygde valgkamporganisasjon fra primærvalgene. Pengeinnsamlingen til kampanjen slo alle rekorder, også med mange donasjoner av mindre beløp over Internett.

Obamas person ble underveis uløselig knyttet til hans budskap om håp og endring. Hans evne til å begeistre gjennom sine taler styrket denne forbindelsen. Med sin kenyanske far og hvite, amerikanske mor ble Obama tillagt betydning som symbol på den nasjonale enheten og de individuelle mulighetene mange i USA oppfatter som viktige kjennetegn ved landet sitt. Kunne en mann med hans familiebakgrunn og hudfarge bli president, mente mange at også USA kunne greie å forsone seg med sin egen historie med slaveri og rasisme.

Slagordene «Yes We Can» og «Change we can believe in» ble stående som illustrasjoner både av ønsket om et konkret politisk skifte og den mindre håndfaste troen på at om en folkebevegelse kunne få valgt en svart mann til president, var demokratiet mer levende enn mange trodde.

Entusiasmen omkring Obama gav gjenklang i popkulturen, fremfor alt i sosiale medier. Obamas kampanjeorganisasjon videreutviklet også selv valgkampbruken av slike kanaler.

John McCain hadde et svært vanskelig utgangspunkt for sin valgkamp, som representant for den sittende presidentens parti. Valget av Palin som visepresidentkandidat og uheldige uttalelser og veivalg i håndteringen av finanskrisen underveis i valgkampen bidro ifølge mange kommentatorer til at han ikke lyktes i å fremstå som egnet til å stake ut en ny kurs. Med unntak av uken etter sitt landsmøte, da kandidatene gjerne får økt oppslutning, lå aldri McCain foran Obama på gjennomsnittet av meningsmålingene.

McCain var også under press fra høyrefløyen i sitt eget parti, som foretrakk en mer konfronterende ordbruk i omtalen av terrorisme, iblant med mer eller mindre uttalte henvisninger til Obamas muslimske familie i Kenya.

Obama seiret med 52,9 prosent av stemmene mot McCains 45,7. Obama vant 28 av 50 delstater, Washington, D.C. og en valgmann fra Nebraska, og fikk 365 av 538 valgmenn.

Valgdeltakelsen på 63 prosent av de stemmeberettigede var høyest siden 1960, men økningen fra 2004 var mindre enn mange hadde antatt. Sterkest var økningen blant demokrater, aller mest i de republikansk-dominerte delstatene Indiana og North Carolina, der Obama overraskende vant.

McCain erkjente nederlaget tidlig valgnatten i en tale som ble regnet som mer generøs og imøtekommende overfor sin motstander enn det som er vanlig. Obama holdt sin seierstale i Grant Park i hjembyen Chicago for omkring 240 000 feirende tilhengere.

Offisielle valgresultater

Barack Obamas seierstale valgnatten

John McCains tale valgnatten 

Fjernsynsdebattene mellom McCain og Obama

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.