Evo Morales, politiker, fagforeningsleder og bonde. President i Bolivia fra januar 2006, og landets første statsoverhode med bakgrunn fra landets urbefolkning.  

Evo Morales' presidentperiode innledet en tid med store forandringer i Bolivia. Da Morales ble valgt i det framskyndede valget 2005 vakte det oppsikt langt ut over landegrensene, siden han ble den første bolivianske presidenten fra landets urbefolkning. Sør-Amerika generelt, og Bolivia spesielt, har siden uavhengigheten fra kolonimaktene i stor grad vært styrt av en liten, rik elite med europeisk bakgrunn.

Morales kommer fra en fattig familie som levde av selvbergingsjordbruk. Da han var 20 år flytta han med familien fra høysletta ned til jungelområdet Chapare. Det var, og er ennå, mange fattige familier som flytter midlertidig eller permanent for å forsøke å komme seg ut av fattigdom. Familien begynte å dyrke frukt i Chapare, men gikk etter hvert over til å dyrke kokaplanter. Evo Morales engasjerte seg i en fagforening for koka-dyrkere, som en del av de såkalte Cocaleros.

Bolivianske myndigheter, med betydelige bidrag fra USA, har ønsket å begrense kokaproduksjonen i landet, på grunn av plantens rolle i framstillingen av kokainCocaleros kjemper for retten til å dyrke koka på tradisjonelt vis, og med tradisjonelle, medisinske formål, og protesterer mot det de betegner som overgrep fra myndighetene.

Fra 1985 har Morales vært fagforeningas generalsekretær, og markert seg som en sterk stemme for kokaplantens rolle og betydning i den bolivianske urbefolkningens kultur.  

Fra begynnelsen av 1990-tallet begynte Cocaleros prosessen med å stifte et politisk parti og stille til valg. Som et resultat av dette ble Evo Morales valgt inn i nasjonalforsamlingen som leder for partiet MAS (spansk: Movimiento al sosialismo, Bevegelsen for/i retning mot sosialisme.) Som medlem av nasjonalforsamlingen protesterte han sterkt mot at det ble brukt militære styrker, støttet med penger og utstyr av USA, mot kokabøndene.

Da tre politimenn ble drept i protester arrangert av kokabønder i 2002, ble han kastet ut av nasjonalforsamlingen, etter at han ble anklaget av andre parlamentsmedlemmer for å ha oppildnet til opptøyene. På tross av dette kom han på en overraskende andreplass i presidentvalget i 2002. Valget i 2002 viste at MAS ikke lenger bare var partiet for kokabønder, men et parti med støtte fra store deler av urbefolkningen.

Stadig økende sosial uro med blokkering av viktige hovedveier, demonstrasjoner og voldelige sammenstøt mellom politi og demonstranter førte til at den daværende presidenten Gonzalo Sanchez de Lozada trakk seg i 2003 og rømte til USA. Vise-presidenten Carlos Mesa var langt mer innstilt på kompromiss med MAS, men ble tvunget til å skrive ut nyvalg i 2005. Evo Morales vant dette valget med 53 % av stemmene og ble innsatt som president i januar 2006.

I 2009 ble han gjenvalgt med 64 % av stemmene. Ved valget i 2014 fikk han 60 % av stemmene. Morales er en av tre statsoverhoder i Bolivias historie som ikke bare har vunnet valget ved å ha flest stemmer, men som også har fått mer enn 50 % av stemmene totalt.

Presidentperiodene til Evo Morales har vært preget av store endringer i det politiske systemet og høyt konfliktnivå mellom de delene av landet som stemte for, og mot ham. Generelt har folkegruppene aymara og quechua bosatt på høylandet og i storbyer som La Paz, El Alto, Cochabamba, Oruro og Potosi vært den viktigste støttegruppa for Morales.

Befolkningen i de lavereliggende delene av landet, inkludert de rikere byene, som Santa Cruz og Sucre, har kjempet mot endringene. I disse områdene med gassutvinning, industrielt jordbruk og småindustri, genereres store deler av landets inntekter.

Motstanden mot Evo Morales, og forandringen i det bolivianske samfunnet som han representerer, har bakgrunn i sosiale skillelinjer som går langt tilbake i tid. Noen er ideologisk uenige i den sosialistiske politikken Morales fører. Han blir også kritisert for å ha lagt utenrikspolitikken sin for nært tidligere president Hugo Chavez i Venezuela, og for å ofre pragmatisk politikk for å tale USA midt i mot. Et eksempel på dette er at han har invitert president Ahmadinejad i Iran til Bolivia, og åpenlyst støttet hans regime. Morales støttet også Gaddafi under borgerkrigen i Libya i 2011.

Mange er bekymret for at Morales tar for lett på kampen mot eksporten av kokain, og at det på sikt kan føre til at kokain-økonomien kan komme til å kontrollere deler av landet. 

Da Evo Morales var i Norge i 2010 besøkte han Sametinget. Han er en av få statsledere som har gjort det.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.