Etter forfatningen av 1977, sist endret 1994, er Libya «det sosialistiske folks libyske arabiske Jamahiriya». Øverste reelle myndighet ligger hos den revolusjonære lederen, Muammar al-Gaddafi, selv om Gaddafi selv forkaster denne og alle andre titler. Han gav i 1979 opp sin siste formelle posisjon, nemlig som generalsekretær for den allmenne folkekongress. Gaddafi har siden 1979 bygd opp et styresett som i størst mulig grad skal bygge på folkets direkte makt, der utgangspunktet for maktutøvelsen er de lokale revolusjonsråd. Systemet med folkekongresser i tre nivåer, der den øverste kongress og dens generalsekretariat skulle representere den øverste makt, er nå delvis skjøvet til side, til fordel for de lokale rådene. Gaddafi har vært redd for, som det fremgår av hans politisk-økonomiske manifest, «den grønne bok», at institusjoner og formelle lover skulle true den revolusjonære glød. Den øverste folkekongressen, som nå sjelden møtes, har ca. 2700 medlemmer, valgt av lokale kongresser, yrkessyndikater og andre organisasjoner.

Administrativt er Libya delt inn i tretten regioner.

Lovverket bygger på italienske forbilder og på reglene i den islamske sharia . Domstolene omfatter høyesterett, appellretter og førsteinstansretter og summariske retter, begge de to siste med tilknyttede appellretter. Siden 1988 har det også, som et ledd i bestrebelsene på å gjøre også rettsvesenet mer revolusjonært bevisst, vært en folkedomstol og et folkets aktoratbyrå.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.