Libya, oljeanlegg

Oljeanlegg i ørkenen. Libyas økonomi er helt avhengig av petroleumsindustrien, og landet er en av Afrikas ledende oljeeksportører. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Libyas bruttonasjonalprodukt (BNP) utgjorde i 2021 42,88 milliarder amerikanske dollar. I perioden fra 2011 til 2021 ble BNP redusert med 10,9 prosent. Bruttonasjonalinntekten per innbygger var i 2021 på 8700 amerikanske dollar. Av afrikanske land var det i 2021 bare to land som da hadde en høyere bruttonasjonalinntekt per innbygger: Seychellene (14 540 amerikanske dollar) og Mauritius (9920 amerikanske dollar). Arbeidsledigheten var i 2021 meget høy (19,5 prosent), og om lag en tre del av landets innbyggere lever under fattigdomsgrensen.

Bakgrunn

Den økonomiske utviklingen i Libya er sterkt preget av følgene av krigen i 2011. Den medførte materielle ødeleggelser, særlig på landets infrastruktur, men mest av alt til at sentrale, statlige funksjoner opphørte å eksistere. Dertil resulterte krigen og regimeskiftet til et vedvarende fravær av sikkerhet og stabilitet, som er forutsetninger for planmessig økonomisk virksomhet og et funksjonelt næringsliv. Landet har siden 2011 vært åsted for maktkamp mellom ulike grupper, med rivaliserende regjeringer i Tripoli i vest og Benghazi i øst.

Libyas økonomi er i sterk grad knyttet til utvinningen av olje, som i andre halvdel av forrige århundre forvandlet det libyske samfunnet helt. Før oljeutvinningen tok til fra slutten av 1950-årene var Libya ett av verdens minst utviklede land, for deretter å få den høyeste levestandard i Afrika. Politisk prioritering av utdannings- og helsesektoren etter militærkuppet i 1969 bidro til utviklingen, som inkluderte en betydelig industrialisering basert på petroleumsvirksomheten. Samtidig fant det sted en sterk urbanisering.

Muammar al-Gaddafi iverksatte en omfattende modernisering, men førte også en uforutsigbar politikk, som til dels fremmet og til dels hemmet den økonomiske utviklingen. Blant annet førte hans radikale og anti-imperialistiske politikk, inklusive støtte til terrorisme, til konflikter med flere vestlige land. USA, så vel som EU og FN, innførte sanksjoner mot Libya på 1980-tallet, hvorav enkelte ikke ble opphevet før i 2004. Sanksjonene hindret en etterlengtet modernisering av oljeindustrien og medførte mangel på kapital, noe som vanskeliggjorde finansiering av utviklingstiltak. Ved siden av sanksjonene førte fall i oljeprisen fra midten av 1980-årene til at så godt som alle utviklingsprosjekter ble lagt på is.

Destabiliseringen av Libya som følge av krigen i 2011 har ført til at statens inntekter er sterkt redusert, først og fremst på grunn av redusert oljeutvinning, dernest fordi en stor del av denne skjer i den østlige delen av landet, som regjeringen i Tripoli mistet politisk og militær kontroll over.

En følge av den politiske situasjonen er også at økonomisk, og annen statistikk, er mangelfull. Forut for krigen hadde Libya en sterk økonomisk vekst (anslått til 10,6 prosent økning i bruttonasjonalprodukt (BNP) i 2010). Krigen førte til en sterk nedgang i 2011 (anslått til minus 62,1 prosent), forut for et sterkt oppsving i 2012 (på 104,5 prosent). Deretter førte den påfølgende borgerkrigen til at BNP sank med 68 prosent fra 2012 til 2016. Selv om landets økonomi hadde en vekst fra 2016 til 2019, var BNP i 2019 36,5 prosent lavere enn i 2012.

Historisk utvikling

Libya var fram til oljeutvinningen tok til på 1950-tallet og kuppet i 1969 et tradisjonsbundet landbrukssamfunn. I romertiden var Libya et kornkammer. Under italiensk kolonistyre i første halvdel av 1900-tallet fant det sted en innvandring fra Italia, med investering i landbruk. Etter andre verdenskrig ble Libya et selvstendig monarki, men kong Idris bidro i liten grad til modernisering.

Etter militærkuppet i 1969 og den påfølgende revolusjonen ledet av Muammar al-Gaddafi førte Libya en sosialistisk orientert politikk, med sterk statlig deltakelse også i det økonomiske liv, og begrenset mulighet for privat næringsvirksomhet. Den vitale oljeindustrien ble nasjonalisert i 1970. Gjennom 1990-årene fant en økonomisk liberalisering sted, som åpnet for privat eierskap, også gjennom privatisering av statlig eiendom. Forholdet til vestlige land, inklusive USA, Italia og Frankrike bedret seg i første halvdel av 2000-tallet. Dette førte til økt utenlandsk deltakelse i libysk økonomi.

Det norske oljeselskapet Saga Petroleum fikk lisenser i den libyske oljesektoren på 1990-tallet (senere overtatt av Norsk Hydro, deretter Statoil og fra 2018 Equinor), og i 2009 kjøpte gjødselselskapet Yara seg inn i en libysk fabrikk for produksjon av mineralgjødsel.

Bergverk og energi

Libya (økon. kart)

Libya: Økonomisk aktivitet.

Av /Store norske leksikon ※.

Petroleumssektoren har i mer enn et halvt århundre vært helt dominerende i libysk økonomi. Den har tradisjonelt stått for rundt 95 prosent av Libyas eksportinntekter, men var noe lavere før krigen.

Etter krigen i 2011 har oljeproduksjonen variert sterkt, påvirket av sikkerhetssituasjonen. Eksempelvis gikk oljeutvinningen fra rundt 500 000 fat per dag i juni 2018 til 1,3 millioner fat i november samme år. Deler av de libyske oljereservene og -utvinningen ligger i områder øst og sør i landet, som blir kontrollert av militsgrupper. Det gjelder også Sirtegulfen, som er kjerneområdet for utvinning og eksport av olje. Flere oljeselskap er aktive i Libya, men det statseide National Oil Corporation (NOC) er den dominerende aktøren.

Libya har de største kjente oljeforekomster i Afrika, og de 9. største reserver i verden. I 2017 ble disse reservene anslått til 48,4 milliarder fat. Dette utgjorde da 2,9 prosent av verdens samlede oljereserver. Libya har verdens 21. største forekomst av naturgass og har 0,8 prosent av verdens samlede gassreserver (2021).

De første større funn av olje i Libya ble gjort i 1956, hvorpå eksport startet i 1961. Med stengningen av Suezkanalen i 1967 ble landets olje attraktiv gjennom lavere transportkostnader enn fra Golfen, hvilket fortsatt er et fortrinn. Samtidig er Libyas olje rimelig å produsere og av god kvalitet, hvilket har gjort landets forekomster attraktive både for produksjonsselskaper og importører.

Etter at de store oljefeltene, særlig ved Amal og Zelten, ble funnet fra 1959, økte produksjonen og eksporten raskt. Før revolusjonen i 1969 var Libya verdens fjerde største eksportør av råolje. Politikken som deretter ble ført, med nasjonaliseringer i 1970, medførte nedgang i investeringer og etter hvert i produksjonen. Fra en dagsproduksjon på 3,3 millioner fat på det meste (1970), ble den redusert til 1,5 millioner fat i 1975.

I 2021 utgjorde produksjonen av olje 1,3 millioner fat per dag. Rundt 90 prosent av oljen selges til europeiske land, mest til Italia, Tyskland og Spania. Produksjonen av gass utgjorde i 2020 12,4 milliarder kubikkmeter. Gass blir eksportert til Italia: En undersjøisk rørledning til Sicilia ble åpnet i 2004 som en innfallsport til det europeiske markedet. Libya var et av de første land i verden som startet eksport av flytende naturgass (LNG) i 1971. Anlegget for produksjon av LNG ble ødelagt under krigen i 2011, og eksporten opphørte.

Libya har få kjente drivverdige forekomster av andre mineraler. Kommersiell utvinning av jernmalm sør i landet, anslått til 700 millioner tonn, forutsetter bygging av en kapitalkrevende, 900 kilometer lang, jernbane til kysten.

Elektrisitetsforsyningens infrastruktur ble hardt rammet av krigen i 2011. Både kraftverk og deler av elnettet ble ødelagt. Tilgjengelig produksjonskapasitet var i 2017 4,9 GW, mens etterspørselen er beregnet til 6,5 GW.

I 2019 var forbruket av elektrisk energi 25,4 TWh. Rundt 49 prosent av kraften produseres i kombikraftverk, mens gassturbinverk står for 40 prosent. 11 prosent kommer fra ordinære varmekraftverk, som bruker olje som brensel.

Primærnæringer

Primærnæringene bidrar med 1,3 prosent av BNP (2017) og sysselsetter 17 prosent av den yrkesaktive befolkningen (2004).

Landbruk

Inntil oljeutvinning ble den dominerende økonomiske sektor fra rundt 1960 var landbruk grunnlaget for den libyske økonomien. Så sent som i 1970 arbeidet nær halvparten av yrkesbefolkningen innen denne sektoren, mange som nomader. Ved utgangen av årtusenet var andelen sunket til om lag 15 prosent.

Det meste av landarealet er ørken, og av det resterende kan størstedelen bare nyttes til beiter. Bare rundt 1,4 prosent er dyrkbart, og rundt én prosent er dyrket. Av dette blir om lag en tidel kunstig vannet. Myndighetene ga før krigen jordbruk høy prioritet, og det ble satt i gang en rekke vanningsprosjekter. Det største av disse tok sikte på å pumpe seks millioner kubikkmeter vann per døgn fra underjordiske brønner i Sahara til jordbruksområdene langs kysten, gjennom et 2000 kilometer lang rørledningsnett, i et prosjekt som ikke er ferdigstilt.

Husdyrhold er fortsatt en viktig inntektskilde for mange bønder, særlig i Kyrenaika. Det holdes særlig sau, geiter, kameler og kveg, så vel som hester, esler og muldyr – for produksjon av melk og kjøtt, så vel som for transport. De dominerende grødene i jordbruket er hvete og bygg, men det produseres også oliven, jordnøtter, sitrusfrukt, mandler, poteter og grønnsaker, som for det meste dyrkes i oasene langs kysten. Dadler dyrkes i kystoasene og i Fezzan; tobakk i Tripolitania.

Libya er avhengig av å importere matvarer. Hjemlig produksjon svarer normalt for bare en firedel av samlet behov.

Fiske

Det er betydelige fiskeforekomster utenfor kysten, men fisket drives fortrinnsvis av greske, maltesiske og italienske båter, på lisens og for eksport.

Libya har en flåte på 4534 fiskefartøy (2017). Den totale fangst var i 2017 på 32 000 tonn, hvilket var halvparten av fangsten før borgerkrigen. Oppdrett av fisk er av minimal betydning og utgjorde i 2017 bare ti tonn.

Industri

Industriens bidrag til BNP utgjør 52,3 prosent (2017). 23 prosent av den yrkesaktive befolkningen er sysselsatt i industrien (2004).

Libyas industriutvikling er knyttet til olje- og gassutvinningen, med blant annet tre oljeraffinerier. I tilknytning til disse ble også annen petrokjemisk industri etablert. Det ble også etablert stålverk og sementfabrikk. Under sanksjonene på 1990-tallet ble en del nye industrivirksomheter startet, først og fremst i Tripoli og Benghazi. Det produseres også næringsmidler og tekstiler.

Tilstanden i industrisektoren er variabel som følge av krigen og sikkerhetssituasjonen, og en rekke foretak er ødelagt, eller produserer med redusert kapasitet.

Tjenesteytende næringer

De tjenesteytende næringers bidrag til BNP er 46,4 prosent (2017). 59 prosent av den yrkesaktive befolkningen er sysselsatt i de tjenesteytende næringer (2004).

Samferdsel

Veinettet er best utbygd i kystområdene, med en 1170 kilometer lang hovedveien langs kysten, mot grensene til Egypt og Tunisia, gjennom Tripoli og Benghazi. Den samlede veilengden 37 000 kilometer, hvorav 34 000 kilometer er asfaltert. Det har ikke vært jernbane i Libya siden linjen mellom Benghazi og Barce ble stengt i 1954. Bygging av forbindelser østover til Egypt og vestover til Tunisia, så vel sørover i landet, har vært prosjektert. Internasjonale lufthavner finnes blant annet ved Tripolo (Tripoli internasjonale flyplass og Mitiga internasjonale flyplass), ved Benghazi (Benina) og ved Misrata. Tripoli er den største havnebyen. Andre viktige havnebyer er Benghazi, as-Sider, Port Brega (Marsa al-Brega) og Misrata.

Utenrikshandel

I 2020 utgjorde Libyas eksport 9,537 milliarder amerikanske dollar, mens importen beløp seg til 14,334 milliarder amerikanske dollar. Libya hadde med dette et underskudd i handelsbalansen med utlandet på 4,797 milliarder amerikanske dollar.

I 2019 hadde Libya størst eksport til følgende sju land: Italia (18 prosent), Kina (16 prosent), Tyskland og Spania (begge 15 prosent), De forente arabiske emirater og Frankrike (begge 6 prosent) og USA (5 prosent). Viktige eksportvarer er råolje, naturgass, gull, raffinert petroleum og skrapjern (2019).

I 2019 hadde Libya størst import fra følgende fem land: Kina (16 prosent), Tyrkia (14 prosent), Italia og De forente arabiske emirater (begge 9 prosent) og Egypt (5 prosent). Viktige importvarer er raffinert petroleum, biler, kringkastingsutstyr, sigaretter og smykker (2019).

Les mer i Store norske leksikon:

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg