Libyas økonomiske utvikling er i sterk grad knyttet til utvinningen av olje, som helt har forvandlet det libyske samfunnet. Ved selvstendigheten i 1951, dvs. før oljeutvinningen tok til fra slutten av 1950-årene, var Libya regnet blant verdens fattigste land, for deretter å få den høyeste levestandard i Afrika. Samtidig ble det tradisjonsbundne landbrukssamfunnet modernisert med en betydelig industrisektor knyttet særlig til petroleumsvirksomheten – og en sterk urbanisering. Fra å ha vært verdens fjerde største oljeeksportør på midten av 1970-årene, sank produksjonen og inntektene bl.a. som følge av politisk reorientering og bilaterale så vel som multinasjonale sanksjoner. USA innførte sanksjoner 1986 (begrensede sanksjoner allerede fra 1982), som ikke ble hevet før 2004, og som i særlig grad hindret en modernisering av oljeindustrien; en stor del av operatørene var amerikanske selskap, som derved ble forhindret fra å drive sin virksomhet i Libya. Også EU og FN innførte sanksjoner for noe kortere perioder. Disse medførte også kapitalmangel for finansiering av annen økonomisk utvikling, hvor særlig modernisering av landbruket har vært høyt prioritert, bl.a. med store vanningsprosjekt. Ved siden av sanksjoner medførte fall i oljeprisen fra midten av 1980-årene at så godt som alle utviklingsprosjekter ble lagt på is.

Etter militærkuppet 1969 og den påfølgende revolusjonen, ledet av Muammar al-Gaddafi, har Libya ført en sosialistisk orientert politikk, med sterk statlig deltakelse også i det økonomiske liv. Gjennom 1990-årene fant en liberalisering sted, med åpning for privat eierskap, også gjennom privatisering av statlig eiendom. I 2003 tok al-Gaddafi til orde for privatisering også av oljeindustrien – som ble nasjonalisert 1970. Libya satser på utvikling av turisme, som både pga. landets egen politikk og de internasjonale sanksjonene har vært lite utviklet.

I 1957 ble de første større funn gjort, med eksport fra 1961. Med stengningen av Suezkanalen 1967 ble Libyas olje enda mer attraktiv gjennom lavere transportkostnader enn fra Golfen, hvilket fortsatt er et fortrinn – enten eksporten går til Europa eller Nord-Amerika. Samtidig er Libyas olje rimelig å produsere og av god kvalitet, hvilket gjør landets forekomster attraktive både for produksjonsselskap og importører. Etter at de store oljefeltene, særlig ved Amal og Zelten, ble funnet fra 1959, økte produksjonen og eksporten raskt, og før revolusjonen 1969 var Libya verdens fjerde største eksportør av råolje. Politikken som deretter ble ført, med nasjonaliseringer 1970, medførte nedgang i investeringer og etter hvert i produksjonen. Fra en dagsproduksjon på 3,3 mill. fat på det meste (1970), ble den redusert til 1,5 mill. fat 1975; produksjonen 2004 var på ca. 1,6 mill. fat.

Til tross for mange års utvinning har Libya fortsatt store reserver av olje og gass, og det antas at videre leting vil påvise nye forekomster. I 2005 var de påviste forekomster av olje på 39 mrd. fat, og en ambisjon er å nå en produksjon på 2 mill. fat/dag i 2008–10, og 3 mill. fat/dag i 2015. En slik produksjonsøkning forutsetter store investeringer både i oljeindustrien og infrastrukturen generelt. Ca. 90 % av oljen selges til europeiske land; eksporten til USA ble gjenopptatt, etter at sanksjonene var hevet, 2004. Libya har også svært store forekomster av naturgass, som i mindre grad blir eksportert, men hvor det foreligger planer bl.a. om flere rørledninger. Bl.a. ble en undersjøisk rørledning til Sicilia åpnet 2004, som en innfallsport til det europeiske markedet. Ved siden av eksport, søker Libya å utnytte gassen lokalt, for å frigjøre olje for eksport. Heller ikke gassforekomstene er fullt ut kartlagt, men var 2005 anslått til å være på minst 50 trillioner kubikkfot, kanskje det dobbelte. Petroleumsindustrien svarer for ca. 95 % av Libyas eksportinntekter og halvparten av offentlige inntekter.

Libya har få kjente drivverdige forekomster av andre mineraler. Utvinning av jernmalm sør i landet, anslått til 700 mill. tonn, forutsetter bygging av en kapitalkrevende, 900 km lang, jernbane til kysten.

Libya produserer elektrisk kraft vesentlig ved oljefyrte kraftverk, men vil utnytte sine gassforekomster til kraftproduksjon. 2004 hadde landet en installert kapasitet på 4600 MW, med planer om økning til 10 000 MW i 2010, med overskuddsproduksjon for eksport.

Inntil oljeutvinning ble den dominerende økonomiske sektor i Libya fra rundt 1960, var jordbruket grunnlaget for økonomien. Så sent som i 1970 arbeidet nærmere halvparten av yrkesbefolkningen innen jordbruksnæringen, mange som nomader; ved utgangen av årtusenet var andelen sunket til ca. 15 %. Det meste av landarealet er ørken, og av det resterende, kan størstedelen bare nyttes til beiter. Bare ca. 1,4 % er dyrkbart, hvorav kun 0,1 % var irrigert 2004. Husdyrhold er fortsatt en viktig inntektskilde for mange bønder, mens de dominerende grødene er hvete og bygg, samt oliven, jordnøtter, sitrusfrukt, mandler, poteter og grønnsaker, som for det meste dyrkes i oasene langs kysten, og dadler som både dyrkes i kystoasene og i Fezzan.

Myndighetene har gitt jordbruket høy prioritet i utviklingen av libysk økonomi, og det er satt i gang en rekke vanningsprosjekter. Det største av disse tar sikte på å pumpe 6 mill. m3 vann per døgn fra underjordiske brønner i Sahara til jordbruksområdene langs kysten, gjennom et 2000 km lang rørledningsnett – til en anslått investering på USD 30 mrd.

Det er betydelige fiskeforekomster utenfor kysten, men fisket drives fortrinnsvis av greske, maltesiske og italienske båter, på lisens.

Libyas industriutvikling er knyttet til olje- og gassutvinningen, og landet har bl.a. tre oljeraffinerier, som produserer et overskudd for eksport. I tilknytning til disse finnes også annen petrokjemisk industri. Landet har også stålverk og sementproduksjon, basert på importerte råvarer. Libya har videre en rekke mindre industrivirksomheter, bl.a. for foredling av jordbruksprodukter, samt farmasøytisk industri.

Oljeeksporten har gitt Libya store overskudd i utenrikshandelen, selv om inntektene har variert sterkt med produksjonsvolum og markedspris. Vesentlig pga. store infrastrukturprosjekter har Libya i perioder med lave oljeinntekter opparbeidet betydelig gjeld, men landet kunngjorde 2000 at det ikke lenger hadde utenlandsgjeld. Salg av råolje svarer alene for over 95 % av valutainntektene. De viktigste handelspartnere er Italia, Tyskland, Spania og Storbritannia.

Libyas veinett er best utbygd i kystområdene, og blir hurtig utvidet og forbedret. Den 1822 km lange hovedveien langs kysten, gjennom Tripoli og Benghazi, er av internasjonal standard. Ved inngangen til 2000-tallet var veinettet på ca. 85 000 km, hvorav ca. 50 000 med fast dekke. Det har ikke vært jernbane i Libya siden linjen mellom Benghazi og Barce ble stengt 1954, men bygging av forbindelser østover til Egypt og vestover til Tunisia, så vel sørover i landet, er prosjektert. Internasjonale lufthavner finnes ved Tripoli (Ben Gashir) og Benghazi (Benina). Tripoli er den største havnebyen. Andre viktige havnebyer er Benghazi, as-Sider, Port Brega (Marsa al-Brega) og Misurata.

    Foreslå endringer i tekst

    Foreslå bilder til artikkelen

    Kommentarer

    Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

    Du må være logget inn for å kommentere.