Mediebildet i Libya har vært i sterk endring på 2000-tallet, dels som følge av de politiske omveltningene, dels på grunn av de teknologiske endringene. Etter krigen i Libya i 2011, der det gamle regimet ledet av Muammar al-Gaddafi ble styrtet, er landet splittet i områder kontrollert av rivaliserende regjeringer og militsgrupper. Den politisk og militært utfordrende situasjonen i Libya gjør landet til ett av de mest risikable å arbeide i for journalister. Libya er også blant de land som scorer dårligst på pressefrihet.

Media under Gadaffi

Under det gamle regimet ble aviser og magasiner utgitt av det statlige nyhetsbyrået Jamahiriya News Agency (JANA), statlige organer eller fagforeninger. Aviser og radio dominerte medielandskapet, samtidig som fjernsyn økte i utbredelse. Under kong Idris var det i noen år en viss pressefrihet, men denne ble innskrenket utover på 1960-tallet. Etter at Gadaffi grep makten i 1969 ble mediesektoren utvidet; mediene ble nasjonalisert og kontrollert av myndighetene. Tankene bak den libyske revolusjonen ble spredt gjennom ulike mediekanaler, både innad i Libya og utad i den arabiske verden. Regjeringen etablerte en satellittdistribuert tv-kanal, Al Jamahiriya, i 1996, som en konkurrent særlig til Al Jazeera.

Tidlig på 2000-tallet ble det åpnet for ikke-statlige medieaktører. Blant de ledende entreprenørene her var Gaddafis sønn Saif al-Islam, som startet flere virksomheter – både aviser, radio og tv – gjennom mediekonsernet al-Ghad. Disse hadde noe større redaksjonell frihet enn de statlige mediene.

Media etter Gadaffi

Som umiddelbar konsekvens av opprøret som styret Gaddafi i 2011 ble de gamle mediene lagt ned og erstattet av nye. Flere medietiltak ble etablert i Libyas naboland forut for og under Den arabiske våren. Enkelte har fortsatt å operere fra utlandet, eller har måtte flytte som følge av sikkerhetssituasjonen. Det er oftest uklart hvem som eier og finansierer medieorganisasjonene, hvorav flere blir brukt i maktkampen i Libya. Både kommersielle og politiske aktører står bak libyske medier; også utenlandske aktører.

TV

Etter krigen er særlig satellitt-tv og sosiale medier framtredende kanaler. Samtidig utgis flere aviser, og landet har mange radiostasjoner og stasjonære tv-selskap. De fleste, og mest populære, er privat eid. Den statlige tv-stasjonen Al Jamahiriya ble i 2012 erstattet av Al-Wataniya. Det er anslått av rundt tre firedeler av befolkningen på daglig basis bruker tv for tilgang på nyheter.

Radio

Radio er også et populært medium, særlig stasjoner med lokalt innhold. Det er både offentlige og private radiostasjoner i flere deler av landet. Aviser utgis flere steder; dels dagsaviser, dels ukeaviser. Disse er preget av små opplag i et marked dominert av andre medier. Et stort antall aviser ble etablert i kjølvannet av revolusjonen i 2011–2012, men få har overlevd.

Internett

Libya åpnet internett-tilknytning under Gaddafi-styret, i 1997. Det er anslått at rundt 60 prosent av befolkningen er tilknyttet internett (2017). Facebook er per 2017 den langt mest brukte kanalen på sosiale medier, fulgt av YouTube og Twitter. En rekke nettbaserte nyhetskanaler er etablert, inklusive den engelskspråklige Libya Herald, i 2012. Med støtte fra EU og tyske Deutsche Welle Akademie ble det nettbaserte nyhetsbyrået Libyan Cloud News Agency startet i 2015.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg