Den samiske drakten i historiens løp

Artikkelstart

Den samiske drakten består av kofte, belte, sjal eller barmklede, søljer, lue, sko og bukse. I tillegg betraktes også yttertøy som pesk, uværskappe, ullsjal og skinnvotter som en del av drakten.

I de fleste områder av Sápmi er det mange som hele livet har brukt deler av den samiske drakten, som skaller, luer, votter og lignende. Ved ulike anledninger har de også brukt kofte, som er den viktigste delen av drakten. Som barn lærte de å bruke drakten og draktdelene av de voksne, som i sin tur lærte det av forrige generasjon. Andre blir først introdusert til den samiske drakten i forbindelse med konfirmasjonen eller når de i voksen alder bestemmer seg for å skaffe seg en samisk drakt. De har kanskje vokst opp i et miljø der drakten ikke var en del av hverdagen, og har derfor hatt et sporadisk forhold til drakten. Mange steder har draktbruken forsvunnet helt på grunn av fornorskningen, først og fremst langs kysten av Finnmark og i store deler av Troms.

I takt med økt interesse for det samiske og en styrking av samisk identitet har enkelte entusiaster i disse områdene rekonstruert drakter etter kildematerialer – i første omgang kofte, belte og lue. Her kan en se paralleller til norsk bunadhistorie.

Samisk håndverk – duodji

Samer har lenge levd av det naturen har gitt, og det å skape bruksgjenstander har vært en viktig del av selvbergingen. De fleste kunne duodji, et begrep sombest kan oversettes til samisk husflid når man snakker om eldre tids utøvelse, eller hadde noen i sin nærhet som kunne produsere det en behøvde for å overleve i hverdagen. Duodji og duddjon (det å skape) hadde derfor en sentral plass i samenes liv helt til pengehusholdningen overtok. I de siste tiårene, men stor tilgang til ferdigkjøpte produkter, har duodji også utviklet seg til å bli det man på norsk kaller «kunsthåndverk». Man kan si at samisk husflid og samisk kunsthåndverk utøves side om side.

Å skape klær var en viktig del av duodji i selvbergingssamfunnet. 1700-tallets litteratur forteller at samer brukte samiske klær. På 1800-tallet og fremover gikk samene i stadig større grad over til pengehusholdning, og i den forbindelse gikk også produksjonen av bruksgjenstander tilbake, inklusive produksjon av klær. Men innen enkelte primærnæringer fortsatte folk å produsere bruksgjenstander, til bruk i næringsutøvelsen.

Reinen har alltid gitt viktige materialer til utøvere av duodji. Siden folk har vært opptatt av å bruke reinen maksimalt – både til mat og som «materiale» – har kunnskapen om materialbehandling og søm av klær alltid vært viktig. Så sent som på 1970-tallet foretrakk reindriftsutøvere i indre Finnmark og andre reindriftsområder å bruke i hovedsak samiske klær på arbeid, og fortsatt finner vi enkelte familier som bruker samiske klær til hverdag og ute på arbeid.

Den samiske drakten har til alle tider vært funksjonstilpasset. Den som bar drakten skulle kunne bevege seg uhemmet, arbeide og bevege seg fritt og samtidig holde seg varm og tørr. Både ermene og resten av drakten ble derfor utformet slik at den ikke skulle stramme på noen måte. Det ble også lagt vekt på estetikken, noe som kom til uttrykk i form av dekor, farger og detaljer. Tinntråd, fargeglade, vevde band, bruk av kråkesølv og broderi og kledeapplikeringer ble tidlig brukt for å dekorere draktene. Søljer og knapper brukes også som dekor og har i en viss utstrekning hatt – og har fortsatt – symbolske betydninger.

Mange draktdeler, eller klær, har dessuten vært nødvendige for å kunne overleve i kulden, eksempelvis skaller, skinnvotter, skinnluer eller sjal. Dette er med på å forklare hvorfor produksjonen av drakter eller draktdeler har fortsatt helt frem til i dag – dels av nødvendighet og dels for å holde i håndverket i hevd. Kofta med tilbehør har også utgjort en del av håndverket. Selv om kofta for mange ikke lenger er et hverdagsplagg, så vet de fleste hvordan den skal se ut. I dag er kofta også blitt et viktig identitetsmerke.

Eldre kilder om samiske drakter

Den som ofte blir betraktet som den første historikeren som skrev om samer, er romeren Tacitus. I år 98 e.Kr. nevner han i sin bok Germania et folk som han kaller for fenn, og han skriver at disse menneskene gikk på trestykker og bar skinnklær. Langobarden Paulus Diaconus, som var historieskriver og munk skriver på slutten av 700-tallet at han har sett en samedrakt. Han beskriver også reinen, som han sier ligner hjort. Av dette dyret har han sett samene lage et tunikalignende plagg (Gjessing 1940:45). I Ottars beretning fra 800-tallet forteller han om at samer betaler skatt, også skatt i form av en oterskinnskofte (Ottar 5:95:4). Den samiske historikeren Åge Solbakk skriver at på 1500-tallet er det dokumentert bruk av samiske betegnelser på klær (Solbakk 2005:107), og her nevnes det at samer brukte skinnklær som pesk («piask»), tjukkere pesk («modde»), men også klær av klede (ibid). Olaus Magnus, en svensk katolsk biskop i eksil fra det protestantiske Sverige, som skrev boken «Historien om de nordlige folk» (1555), nevner at samene bruker skinnklær, men beskriver det ikke nærmere. Johannes Schefferus skriver i sin bok Lapponia fra 1673 om samene som bodde på svensk side av grensen på slutten av 1600-tallet. Schefferus besøkte aldri selv det samiske området, men han fikk beskrivelser av samiske informanter samt fra andre skriftlige kilder. Mye av det han beskriver har han fra prester (Graan, Rheen, Tornæus) som bodde i lulesamiske områder, og fra samer som var i Uppsala (Olaus Sirma). Han skriver f. eks: «Vintertid har männen byxor av ludet renskinn, ävensom rockar som de kalla mudd [muodda]» (Schefferus 1956:235). Schefferus brukte også eldre skrifter, somProkopius fra 500-tallet og Olaus Magnus fra 1500-tallet, og gikk kritisk igjennom disse. Knud Leem, en svært viktig samisk «kronikkør» skriver på midten av 1700-tallet om «Finnmarkens samer». Han beskriver klær som blir brukt av sjøsamer og fjellsamer, og bruker flere samiske uttrykk enn det Schefferus gjør. Leems beskrivelser er pålitelige fordi han oppholdt seg i området i flere år, brukte samiske klær og kunne samisk. Både Schefferus og Leem blir i dag betraktet som pålitelige kilder, også for beskrivelser av draktene.

På 1800-tallet kom det flere reiseskildringer som kaster lys over drakthistorien. Geologen B. M. Keilhau, som reiste gjennom Finnmark i 1827, gjorde observasjoner og tegnet skisser av drakter fra Karasjok-området. På begynnelsen av 1900-tal-let skrev den svenske etnografen Sigrid Drake om «Västerbottenlapparna», og hun beskrev også drakter. Hennes avhandling bygger på Nensénske samlinger, som er fra midten av 1800-tallet. Nensén hadde diverse kirkelige oppdrag i Västerbotten fra rundt midten av 1800-tallet, og han samlet etnografisk materiale på sine reiser i Pite lappmark, Lule lappmark og Västerbotten. I Kristoffer Sjulssons minnen (same som levde på 1800-tallet), nedtegnet av O. P. Petterson, beskrives Vapstensamene på begynnelsen av 1800-tallet. Kristoffer Sjulsson, som var same, bodde i nærheten av Tärnaby i Vapsten og kjente derfor til samenes liv i dette området. Dette fortalte han så til O. Petterson. T.I. Itkonen skriver i boken Suomen lappalaiset vuoteen fra 1945 om samer på finsk side frem til 1940-tallet. Itkonen brukte samiske informanter fra Enare, Utsjok og Hætta-området samt gamle kilder. Også han tar for seg drakten og har med tegninger og bilder i sine bøker.

Andre samiske forfattere som har beskrevet samedrakten, er blant annet Johan Turi, Anders Larsen og Anta Pirak. Johan Turi, som fikk utgitt boken Muitalusat samiid birra i 1910 (dansk og nordsamisk parallelltekst), beskriver både hvordan draktdeler ble sydd og hvilke materialer som ble brukt. Johan Turi var født i Kautokeino, men familien flyttet til Sverige og han bodde selv i Jukkasjärvi. Hans materiale og erfaring fra samisk liv er av stor betydning. Læreren og forfatteren Anders Larsen beskriver sjøsamenes liv på 1800-tallet i Kvænangen, mens den svenske samen Anta Pirak tar for seg lulesamenes liv på 1930-tallet. Han beskriver også en del draktdeler og hvordan de brukes. Arkeologen Gutorm Gjessing, senere professor i etnografi, og hans kone Gjertrud, var de første som skrev en samisk drakthistorie, Lapdrakten (1940).

Drakten i de forskjellige samiske områdene

Drakten følger både de språklige og de geografiske samiske områdene. Generelt kan en si at i språkområdene og draktområdene følger hverandre. Der det snakkes sørsamisk, pitesamisk, lulesamisk, nordsamisk, enaresamisk og skoltesamisk finnes det også egne draktskikker. I det nordsamiske området finnes det ulike varianter av drakter (de følger oftest dialektene), som for eksempel Varangerdrakten, Nessebydrakten, Tana/Polmak drakten, Karasjok-drakten og Kautokeino-drakten, samt kystsamiske drakter i det nordlige området av Finnmark og Troms, som Porsanger, Loppa, Kokelv, Kvalsund, Lyngen-drakten, Senjadrakten og drakter i Ofoten og Sør-Troms. Disse drakttypene finnes også i tilgrensende områder på finsk og svensk side. I det lulesamiske området finnes det en Tysfjord-drakt av Jokkmokk-modell og en Gällevare-modell. Det fins også en egen pitesamisk koftetradisjon, som er omtrent forsvunnet i Norge (Saltenområdet), men som har overlevd i Sverige. Når det gjelder umesamisk, er drakten innlemmet i den sørsamiske drakttradisjonen. Når det gjelder akkalasamisk, kildinsamisk og tersamisk, så brukes den samme drakten som østsamene bruker. Noen foretrekker også den nykonstruerte kofta som finnes på Kola.

Den østlige draktbruken, skoltesamenes drakt, er å finne i Neidenområdet på norsk side, i Sevettijärviområdet på finsk side og i Lovoseroområdet på russisk side. På russisk side ble den gamle drakten erstattet med en drakt som har mange likhetstrekk med nordrussiske folkedrakter, som består av skjørt og bluse. Men fra 1990-tallet har samene på russisk side mer og mer tatt i bruk drakter som er eldre, og som har vært ut av bruk, og som har flere likhetstrekk med nordsamiske drakter. Disse draktene er rekonstruksjoner av gamle drakter som ennå fins på museer. Dette kan ses på som en sosial gest, for de russiske samene er det også viktig å ha en samhørighet med samene i Norge, Sverige og Finland.

I tillegg til språk- og dialektområder har også den sosiale kontakten folk imellom hatt betydning for utviklingen av draktene, ettersom reindriften krevde et nomadisk liv. Områdene der reinflyttingen har foregått har også hatt betydning for draktenes utseende og for hvilken draktform som er blitt rådende i de ulike områdene av Sápmi. Senja-kofta er et eksempel på dette. Samene som bor på Senja har slektninger i Karesuando-området i Sverige, og en kan derfor se likheter mellom kofta som brukes i dette området og den nysydde kofta fra Senja. Tidligere fisket Enaresamer i Varangerfjorden, og reindriftssamer i Varanger hadde i sin tur beiteområder i Enareområdet til grensen mellom Finland og Norge ble fastlagt (1852). Dette resulterte i inspirasjon av hverandres drakter, og vi kan se visse likhetstrekk mellom østenare-drakt og Varangerdrakten. Den vestlige drakten igjen er lik Utsjokdrakten som er identisk med Karasjokdrakten med små forskjeller (Kulonen/ Seurajärvi-Kari/Pulkkinen 2005: 144).

I gamle kilder ser vi at de samiske områdene i Sverige og Finland ofte deles opp i såkalte «lappmarker» eller «lappebyer», som for eksempel Torne, Kemi, Lule, Pite, og Ume og Ångerman lappmark.

Frem til 1751 var deler av indre Finnmark under svensk jurisdiksjon og Kautokeino hadde svensk prest, men i 1751ble grensen mellom Norge og Sverige fastsatt. I 1809 måtte Sverige etter en krig avstå Finland til Russland, og grensen for det avståtte området ble etter russisk diktat trukket langs Torne- og Muonioelv. Dermed havnet grensen mellom rest-Sverige og det nye, russiske storfyrstedømmet Finland, og Peldojärvi, Lappijärvi og Utsjoki kom under Finland (Jannok Porsbo 1988:9). Disse lappmarkene strakte seg også på tvers av de nåværende riksgrensene og dermed er det vanskelig å vite om utseendet på draktene dreier seg om lokale forskjeller.

I Finnmark er det lett å se den felles drakthistorien med samene på finsk side. I tidligere tider flyttet samene rundt over større områder i ulike årstider for at reinen skulle finne føde, og de var derfor i kontakt med hverandres kultur. Dermed kan draktene mange ganger ligne hverandre. Folk i for eksempel Sør-Varanger hadde nær kontakt med folk i Nesseby, og draktene som utviklet seg fikk gjensidig påvirkning av hverandre. En finner samtidig likhetstrekk både før og nå med drakten i Tana-vassdraget. Likevel er det nokså store forskjeller på draktene, noe som gjør at folk i dag ser hvor draktene kommer fra. Draktene har hatt mange likhetstrekk, men samtidig har de utviklet sine egne særtrekk. Ofte var det mye kontakt langs dalførene, for eksempel langs Tanaelven i Finnmark, selv om riksgrensen fulgte elven. Dermed har særtrekk ved draktene også fulgt dalfører og kulturkontakter mer enn riksgrenser. Også lenger vest i Finnmark, i Kautokeino, har det utviklet seg en særegen drakt. Kautokeino er kanskje det eneste området av Sápmi hvor folk har brukt drakten daglig frem til i dag. Her er det mange som syr drakten, og dermed blir det også mer individuelle løsninger på de forskjellige draktdelene. Kautokeino-drakten har utviklet en spesiell dekor med kroklisser – og store felter med dekor i ulike variasjoner vitner om familiære og individuelle særpreg. Folk med koftesømerfaring kan med letthet se hvem som har sydd kofta.

I dag er mange gamle kofter blitt rekonstruert og koftebruken vitalisert, og de vi finner langs kysten av Finnmark og Troms er Loppa-kofta, Kvænangen-kofta og Kvalsund-kofta. I Sør-Troms og Ofoten viser drakten en direkte kontakt med Jukkasjärvi-drakten på svensk side. Den lulesamiske drakten brukes i det lulesamiske området (Tysfjord), men også i det sørsamiske området i Sverige, som strekker seg fra Västerbotten til Härjedalen.

Hvor kommer kofta fra?

Ofte dukker spørsmålet opp – hvor kommer kofta fra? Dette er ikke et enkelt spørsmål å svare på, og mange ganger kan spørsmålsstillingen også være feil. Til alle tider har folk behøvd klær, og til alle tider har folk vært nysgjerrige på å skape noe nytt ut fra det velkjente. Dette gjelder også den samiske kofta. Det nye kan for eksempel være nytt materiale, en ny draktdel eller en helt ny formgiving på en draktdel. Samekofta vi ser i dag i de forskjellige områdene av Sápmi, er resultatet av en utvikling som enhver levende kultur som har kontakt med omverdenen gjennomgår. Kofta har delvis en samisk opprinnelse og delvis tatt opp i seg en arktisk-sibirsk og skandinavisk tradisjon. Kofta har et primærsnitt som vi finner igjen i mange andre eldre drakter og klær.

Bruken av reinskinnsprodukter er tilsvarende i de områdene der det brukes reinskinn som material, men produktene er likevel ikke kopier av hverandre. Ofte sies det at materialbruken er av arktisk opprinnelse, mens snittet på kofta kan være en senere utvikling, som har skandinavisk inspirasjon og innflytelse. Den arktisk-sibirske innflytelsen er spesielt synlig blant annet i den såkalte «toskinnskjorten», som blir betraktet som den mest opprinnelige arktiske drakten (Hatt 1914:60).

Når det gjelder beaska (pesken), påpeker Gjessing sammenhengen i klesmåten i arktisk område, med doble pelser : en indre (den samiske dorka) og den ytre (beaska) (Gjessing 1940:46). Ordet beaska (pesk) er et gammelt samisk ord og kan tyde på at dette plagget tidlig ble utviklet av samene. En kan likevel ikke utelukke at nye kontakter har gitt nye ideer til utformingen av pesken (Magga 1990:17). Det er rimelig å anta at en kan finne likheter mellom forskjellige klesplagg blant arktiske folk, der en bruker de samme materialer. Reinskinnet er smalt mot halsen på reinen og bredt mot bakparten av dyret, og dette er antagelig blitt utnyttet i tilskjæringen av den opprinnelige pesken. Det er ikke umulig at pesken opprinnelig var todelt, dvs. ett skinn av forparten av dyret og et skinn av bakparten, og at kilene foran og bak gjenspeiler en utvikling av drakten.

Opprinnelsen til ordet «gákti»

Det samiske ordet for kofte, gákti, kommer ifølge Ole Henrik Magga, i en artikkel kalt Ord som forteller om gammelt samisk håndverk, fra det russiske kaftan (Magga 1990:18). Den sørsamiske termen for kofte, gåptoe, kan igjen ha forbindelse med det norske ordet kofte, som igjen har samme opprinnelse som det russiske ordet kaftan. Ordets opprinnelse og plaggets «opprinnelse» kan likevel ikke sies med sikkerhet å være identisk.

Materialer

Skinn som materiale

Duollji (skinn med hår på) beskrives som et ursamisk ord (Magga 1990:16). Mens begrepet tekstil brukes synonymt med klær på norsk, er begrepet duollji – som betyr skinn – identisk med klær på samisk. Av skinn med hår lages vinterklær. Skal en ha klær til stasbruk, slaktes dyret tidlig på høsten. Hvite og helt mørke skinn betraktes som sjeldne og blir mest brukt til finbruk. Skinn som blir flådd lenger ut på høsten, blir brukt til bruksklær. Av skinn uten hår og garvet med bark (sisti) lages sommerklær. De mest vanlige klærne er kofter og bukser av skinn.

Gámagottur er et ursamisk ord som viser til de fire leggskinnene til reinsdyret. Av leggskinn kan en sy sko og hansker. Leggskinn kan tas på høsten eller vinteren. På høsten tar en leggskinn til finsko, hansker og bellinger, for da er hårene tynne og korte. Til fine bellinger tar en gjerne mørke leggskinn. Derimot velger en tjukkere leggskinn til brukssko, skinnvotter og bruksbellinger.

Også andre skinntyper enn reinskinn var (og er) i bruk som materiale for klær. På kysten var det vanlig at samene jaktet sel. Av selskinn (njuorju) ble det først og fremst laget kommager, som er fottøy som går litt over ankelen.

Andre skinntyper i bruk var oterskinn (ˇceavránáhkki), reveskinn, hareskinn og hundeskinn, som ble brukt til kanting (buddestat) og til en bredere kant (viergi), som er en form for dekor.

Fiskeskinn (ˇcuopma) ble tatt vare på i tidligere tider. Garvet fiskeskinn ble brukt blant annet som sømdekor eller som enkeltdel av et klesplagg.

Saueskinn (sávzadat) ble også brukt som materiale til klær; mest dokumentert bruk finnes i de nordsamiske områdene. En regner med at sauen ble innført til Sápmi ganske tidlig, dvs. en gang mellom 1300- og 1600-tallet. Knud Leem beskriver bruken av saueskinn. Sjøsamene foretrakk saueskinn til sine klær når de var ute til havs. Bruk av saueskinn kan være et nordlig fenomen, med andre ord at det var i hovedsak nordsamene som brukte saueskinn. Av saueskinn laget man innerpelsen (eller underkofta), som ble brukt innerst mot huden.

I likhet med saueskinn brukte man også geiteskinn (gihcenáhkki) til klær. Det var særlig ved kysten det var vanlig å bruke geiteskinn, enten som pels eller som bellinger («strømper» av skinn med hårene på), og da vendte man hårene innover. Johs Falkenberg skriver i 1938 at folk i Laksefjord i Finnmark hadde kunnskap om at folk på 1850-tallet brukte både leggskinn av okse (vuokságápmasat) og geiteskinn til bellinger. Susanne Jannok Porsbo nevner at man i Gällivareområdet brukte geiteskinn som kanting i pelsåpningen.

Både rein-, saue- og geiteskinn ble avhåret og barket, og av skinnet ble det sydd skinnvotter, skinnbukser, kofter og luer som ble brukt om sommeren.

Gákkis/Bádja (vadmel)

Vadmel er et vevd ullstoff som er tovet eller stampet. Det finnes to former for vadmel som brukes til den samiske drakten: hjemmetovet vadmel (gákkis) og fabrikkprodusert vadmel (bádja). Stampingen eller tovingen er en prosess som består av å gjøre et vevd stoff vanntett. Vadmelsproduksjonen var en aktivitet som ble gjort i fellesskap, slik at flere fikk mulighet til å skaffe seg materialet. Det kunne gjerne være en person som hadde vadmelstamping som spesialitet, som vevde vadmelet til andre personer, som i sin tur kom og hjalp personen med å stampe vadmelet. Vadmelsproduksjonen var mest vanlig i områder der samene hadde tilgang til sauer. For sjøsamene var vadmelsproduksjonen en nødvendighet for å kunne være selvberget med materialer til kofte og bukse, men vadmel ble også en bytte- og handelsvare. Knut Kolsrud skriver i sin avhandling Sjøfinnene i Rognsund (Kolsrud 1952:1965): «For eit par mannsalder sidan pla finnane (samene, forf. anm.) laga kufta av firskaft vadmål som dei vov sjølve av ulla frå sauene sine. Fargen var den naturlege grå. Kvinnene farga kufta si svart.» Når det gjelder å farge vadmelet, skriver Kolsrud at samene noen ganger farget vadmelet med en spesiell type sopp eller lav (gea~dgeganat på samisk) som vokser på stein (ibid:170). Vadmel ble brukt både til å sy kofte og bukse. Buksene hadde et snitt der linningen var ganske lav og buksene ble holdt oppe av et strekkbånd som kalles fiehtarbáddi. Disse buksene har samme snitt som buksedelen på bellingen og de garvete skinnbuksene.

Hjemmelaget vadmel ble brukt som materiale til bruksklær til langt inn på 1900-tallet. I Karasjok, for eksempel, fortelles det at fram mot andre verdenskrig var det fortsatt en del personer som stampet vadmel. Min egen mormor (i Karasjok) hadde et «veveri», dit naboer og andre bekjente kom og vevde sine ullvarer, som de deretter stampet til vadmel i fellesskap.

Láđđi (klede)

Klede er et ullstoff som produseres maskinelt. Det er tynnere enn vadmel. Produksjonen av klede begynte i Europa på 700-tallet. Frem til rundt 1500-tallet var klede utelukkende importvare i Norden, og er fortsatt importvare i Norge i dag. Fram mot 1500-tallet begynte pengehusholdningen å overta for naturalhusholdningen, bønder og andre solgte sine varer for penger og handelen mellom folk økte. Man kunne kjøpe importerte produkter. Handelsmennene som tok tilhold i Sápmi solgte blant annet engelsk klede, et stoff som fortsatt brukes. Dette ble produsert i England allerede på 1500-tallet av ull som engelskmennene importerte fra Flandern. Det var på denne tiden en oppgangstid for samene med fiske ved kysten og jakt i innlandet. Dermed ble det lettere for samene å skaffe seg klede.

Ganske tidlig i historien var det handelsveier og skatteoppkrevingsveier som også gikk til Sápmi. De tidlige «handelsveiene», som Ottar beskriver på 800-tallet, var nok snarere til bruk for skatteinnkreving enn handel (jfr. Solbakk 2000). Allerede på 700-tallet var det handelsvirksomhet fra Mellom-Europa og vestover, og fra Det fjerne Østen til Kiev og nordvestover til Sápmi. Ottar beskriver på 800-tallet handel med samene, der handelsfolk kjøpte opp fjær, skinn av både villrein og andre dyr, samt skinnklær. Denne handelen skjedde direkte med europeiske handelsmenn som fant veien helt til Finnmark og som via russiske handelsmenn kjøpte opp skinn. Som byttevare brakte handelsmennene med seg blant annet klede, vadmel, lær og hamp (Tegengren 1952:28). Noen forfattere mener at klede kom tidligere til Finnmark og til kysten av Nord-Norge enn lenger sør i Sápmi.

Farge på klede til drakten

Klede i forskjellige farger var mulig å få tak i gjennom den utstrakte handelen som er nevnt tidligere. Guttorm og Gjertrud Gjessing skriver i sin bok Lappedrakten at det i skifteprotokollene etter samer i Troms og Finnmark på 1600-tallet er registrert kofter av forskjellige farger; svarte, hvite, grønne og brune (Gjessing 1953:14). Dette tyder på at folk sannsynligvis sydde sine kofter i den stoffargen de fikk tak i. Ifølge Gjessing ble det brukt både røde og grønne kofter i Finnmark og Troms frem til 1800-tallet. Ossian Elgström skriver at han i Karesuando-området på begynnelsen av 1900-tallet hadde sett flest blå kofter, men at det også var vanlig å ha svarte og grønne kofter (Elgström 1922:285). Aira/Tuolja/Pirsi-Sandberg skriver at i tidligere tider ble det i det lulesamiske området brukt forskjellige farger på kofte (Aira/Tuolja/Sandberg-Pirsi 1995:29). Ifølge Sigrid Drake brukte også sørsamer flere farger – særlig rødt, gult og blått (Drake 1918:170). Svart ble derimot ikke vanlig før på 1900-tallet.

I en periode, spesielt etter andre verdenskrig, ble hovedfargen på klede begrenset til å være blått (mørk blåfarge), eller hvitt og svart vadmel. Dette gjaldt hele Sápmi. Klede og vadmel ble brukt både til kofte, luer og votter og er fortsatt i dag det vanligste materialet. Læstadianismen – en retning innen kristendommen med forankring i nord – mente at folk ikke skulle kle seg i sterke farger, noe som til en viss grad påvirket valg av farger på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. I de områdene der læstadianismen hadde fotfeste (i Finnmark, Troms og i Karesuando-området) kan dette ha hatt en påvirking for valg av farge. Læstadianismen tillot ikke overdreven pynting, og dermed skulle også fargebruken dempes. Jannok Porsbo skriver at i Karesuando-, Jukkasjärvi- og Gällevare-området stammet de blå kledeskoftene som oftest fra 1800-tallets dødsbo (Jannok Porsbo 1986:15), og hun antyder at dette kan ha med læstadianismens asketiske holdning til farger å gjøre.

Et annet moment er at det sammenfallende med denne perioden var økonomisk lavkonjunktur for samenes del, noe som gjorde at andre materialer ble vanligere på grunn av prisen på klede og vadmel.

Etterkrigstidens koftefarge har i de forskjellige områdene av Sápmi i det alt vesentlige vært blå, svart og grå, med kanter og detaljer i rødt, gult og grønt. Men fra 1980-tallet og til i dag har fargebruken på koftene igjen begynt å variere en god del over hele Sápmi. Blått klede er imidlertid fortsatt det vanligste.

Andre tekstiler

Også andre materialer er blitt brukt etter hvert som nye stoffer har kommet til; som sommerklær har det blitt brukt tynnere bomullstøy, noe som også gjøres i dag. Når det gjelder mønster på bomullstøyet, finnes det en del variasjoner. I mellomkrigstiden var det vanlig å bruke stripete materialer som stoff til sommerkofter, både bomull og andre materialer. Disse stoffene ble brukt til kvinner og barn, mens det til menn ble brukt enten skinn uten hår eller vadmel også til sommerbruk. I vanskelige år, spesielt i krigstider, valgte man billigere materialer, som for eksempel billig lerretsstoff.

Jeg kan fra min barndom på 1960-tallet huske at eldre kvinner brukte blomstrete bomullskofter om sommeren og til hjemmebruk. De stripete materialene ble erstattet med blomstrete materialer, med svart, blå eller rød bunn. På 1970- og 80-tallet, da samebevegelsen fikk en oppsving, var det mange unge samer som sydde seg eller fikk sydd seg kofter av blomstrete bomullstøy. De eldre samene var ikke alltid glade for at ungdommen gikk på møter og fest med en «simpel hus- eller hjemmekofte», for etter deres mening var det blomstrete tøyet noe som hørte hverdagen og hjemmet til. I mange områder av Sápmi var koftebruken gått ut av bruk, og da koftesyingen ble tatt opp igjen for fullt på 1970-tallet, ble det innkjøpt vadmel og klede, som var det vanligste materialet. Hvis det ble brukt andre materialer, var det fløyel som ble foretrukket. De siste 15–20 årene har bruken av blomstrete bomullstøy avtatt, bortsett fra i de områdene der noen fortsatt går i kofte til daglig, som i Kautokeino og i Karasjok. Materialene varierer mellom lin, bomull, silke og forskjellige syntetiske materialer, og stoffene kan ha ulike farger – med eller uten mønster.

Når det gjelder materialer til hodeplagg, har klede vært det vanligste. Til vinterbruk ble det brukt ulike typer skinn – delvis som brem, som kant eller at hele lua var sydd av skinn. Også i dag brukes klede som hovedmaterial til lue. Til barn har det vært vanlig å sy luer av et tynnere stoff, som for eksempel bomullsstoff.

beaska/pesken og dorka/dorken somutgangspunkt for kofta

Pesk er pelsen med håret vendt utover, og dork er pels med hårene vendt innover. Pesk er ytterplagg, mens dork er innerpels som brukes under ytterplagget, men i visse områder har dorken fungert som ytterpels.

Det enkleste snittet på pesken består av to skinn som er sydd sammen over skuldrene, og i midten er det gjort hull for hodet (Hatt 1914:73). Dette snittet kan også være forløperen til ˇcehporas (en «skinnponcho» som ble brukt på reiser). På 1600-tallet skrev Uppsalaprofessoren Schefferus, som skildret samenes liv i boken Lapponia, at samenes klesdrakt i det svenske Sápmi om vinteren består av skinnklær (Schefferus 1968-utgaven). På 1700-tallet skrev Knud Leem, den fremste kjenneren av samisk kultur på den tiden, at samene i Finnmark om vinteren brukte pesk (beaska) og innerpels (dorka) og sko og hansker av leggskinnene (Leem 1975-utgaven:70–73).

Pesken lages av 5–7 reinskinn; form og kvalitet på skinnet bestemmer hvor de enkelte delene tas. I tillegg til skinnets form, vil alder, farge, hårlengde og tykkelse på skinnet avgjøre hvordan de enkelte delene velges ut for å passe sammen til den aktuelle pesken. Ved slaktingen av et dyr må en flå skinn som skal brukes til pesk på en spesiell måte. Ved tilskjæring av pesken blir skinnet utnyttet maksimalt. Blir det noen biter til overs, brukes disse bitene som skjøter der det behøves. Vidden på pesken får man ved å sette inn kiler både foran og bak. Bakparten er gjerne også satt sammen av flere deler med en vidde nederst, for å gi pesken bevegelsesvidde. Snittet på pesken danner grunnlaget for koftas utseende. Men klede og andre tekstiler har fast bredde og gjør dermed at snittet med de ulike delene blir litt annerledes enn peskens.

Innerpels – dorka

Innerpelsen, dorka, har samme grunnsnitt som pesken. For barn – og spesielt i de familiene som ikke hadde råd til å sy pesk – fungerte dorken som det eneste yttertøyet i stedet for pesken. Denne pelsen ble også brukt som ytterpels på kysten og andre steder hvor det ikke fantes samme muligheter til å skaffe seg materiale til en pesk. Dorken ble sydd av enten saueskinn eller reinskinn. I de fleste skriftlige kilder står det at pelsen har høy krage både for menn og kvinner. Sømmen på pesken er sydd dobbelt, for at sømmen skal bli vanntett. Dette brukes også på skinnbukser og skinnkofter.

Knut Kolsrud skriver at sjøsamene i Rognsund på 1700-tallet brukte saueskinnspels som ytterpels istedenfor å bruke pesk. Denne ytterpelsen, «mudde», som han kaller den, var lang og vid og til den brukte en ikke belte (Kolsrud 1952:167). Ordet «mudde» har to forskjellige betydninger; på nordsamisk betyr det en slitt pesk, mens på lulesamisk og sørsamisk betyr det bare pesk. «Mudde» er et «fornorsket» og «forsvensket» ord av lule- og sørsamisk. Når en møter uttrykket i litteraturen, er det ikke sikkert at forfatteren har fått med seg forskjellen mellom det nordsamiske muodda (slitt pesk) og lulesamisk muodda/sørsamisk muadta (pesk). Når Kolsrud bruker denne betegnelsen, kan det virke som han mener pesk. Han skriver at om sommeren brukte sjøsamene en «mudde» (náhkkemuoddá) som var gjort av saueskinn med hårene vendt innover, og denne var kortere enn den vanlige «mudden» (ibid). Anders Larsen skiller mellom beaska og muoddá; han skriver at beaska er av reinskinn, mens det med muodda menes skinnkofte uten hår eller dork av saueskinn (Larsen 1979:12–13). Kolsrud skriver at denne pelsen hadde høy krage og ble dekorert på samme måte som koftekragen, dvs. i sikksakkmønster i kraftige farger. På finpelsen pleide samene å pryde kragen med kråkesølv (ibid). Susanne Jannok Porsbo skriver i sin bok Samisk dräktskick i Gällevare, Jukkasjärvi och Karesuando socknar at det var mest reinskinn som ble brukt i disse områdene. Ossian Elgstöm (Karesuandolapparna Etnografiske skisser från Könkämä och lainivuma 1916–19) hevder derimot i sin bok at i Karesuando-området brukte kvinnene og jentene dork, eller innerpelsen av geit eller saueskinn. Innerpelsen som mennene brukte, var laget av kalveskinn (miessadat), og som med saueskinn var hårene vendt innover.

Skinnkofta

Skinnkofta (sistegákti) har samme snitt som pesken og innerpelsen. Den kan betraktes som en forløper til tekstilkofta, fra tiden før en fikk tilgang til materialer av ull og andre tekstiler. Skinnkofta ble impregnert (smurt inn med fett eller tjære) for at den skulle være vanntett, noe også dobbeltsømmen bidro til. På skinnkofta var kjøttsiden vendt innover. Helt frem til 1960-tallet har bruken av skinnkofta i Finnmark vært vanligst blant menn, noe som kan bero på at kvinner brukte andre materialer sommertid. Skinnkofta var perfekt, fordi den kunne tåle mer fuktighet og var lett å ha på seg under arbeidet om sommeren. Anders Larsen skriver i sin bok om sjøsamene på 1940-tallet at sjøsamene brukte skinnklær når de rodde fiske. Skinnkofta kaller han for skidnamuoddá (Larsen 1979:13). Det syes fortsatt skinnkofter i dag, men da som høytidsdrakt.

Funksjonstilpasning

Den samiske drakten har til alle tider vært funksjonstilpasset. Den som bar drakten skulle kunne bevege seg uhemmet, arbeide og bevege seg fritt og samtidig holde seg varm og tørr. Både ermene og resten av drakten ble derfor utformet slik at den ikke skulle stramme på noen måte. Det ble også lagt vekt på estetikken, noe som kom til uttrykk i form av dekor, farger og detaljer. Tinntråd, fargeglade, vevde band, bruk av kråkesølv og broderi og kledeapplikeringer ble tidlig brukt for å dekorere draktene. Søljer og knapper brukes også som dekor og har i en viss utstrekning hatt – og har fortsatt – symbolske betydninger.

Skjoldehamndrakten

Primærsnitt med kiler finner en også i andre, ikke-samiske historiske plagg fra tidlig middelalder, rundt 1200–1300-tallet. Dette er et snitt man finner igjen mange steder i Europa fra denne tiden. Et unikt funn i en myr på Andøya i Vesterålen av en person kledd i en drakt, Skjoldehamndrakten som er oppkalt etter funnstedet. Drakten består av en hette med skulderbeslag, en kofte av vadmel og flettet belte, en ullskjorte, en bukse av ull, ankelbånd, ankelknuter, sokker og skinnsko. Snittet på drakten består av et fremstykke og et bakstykke med kiler for vidden. Dikka Storm ved Tromsø Museum skriver at dette funnet kanskje viser drakten slik den så ut på 1400-tallet (Storm 1999:37–41). Det bodde samer i dette området mellom 1200- og 1500-tallet. Dersom det viser seg at denne drakten er av samisk opprinnelse, er dette funnet det eldste samiske draktfunnet noensinne.

Snittet

Snittet på pesken betraktes som grunnlag snittet på kofta. Maja Dunfjeld skriver i en artikkel at den sørsamiske gaptan – den sørsamiske kofta fra før 1900-tallet – har samme grunnutforming som pesken (Dunfjeld 1999:51). Alle samiske koftemodeller har utgangspunkt i peskens snitt, og dette snittet finner en også i andre, ikke-samiske skjorter fra middelalderen. Den viktigste forskjellen mellom pesken og kofta er at det til kofta brukes klede eller annet materiale som har en større bredde, og på den måten kan kofta ha hele deler. For eksempel kan peskens fremside være skjøtet flere ganger fordi skinnet ikke har strukket til. På pesken er midtstykket helt bak, fordi skinnets ryggparti er helt. På kofta er ryggpartiet derimot delt.

De fleste samiske kofter er konstruert slik at de består av en hel eller en todelt fremside. De fleste eldre kofter har også en kile under armen. Dette gjelder både manns- og kvinnekofta. Baksiden er også flerdelt, og både kvinne- og mannskofta har kiler for å få passform. Kilene kan være både under armen, på fremstykket og bak, i et antall av fire eller mer – alt etterhvilket område drakten kommer fra. Kilene gir kofta vidde. Mannskofta har tradisjonelt vært kortere enn kvinnekofta, noe som fortsatt er vanlig. De nordsamiske manns- og kvinnekoftene var lengre før i tiden, mens det i dag er de lule- og sørsamiske koftene som er lengst. Se for øvrig beskrivelsen av de enkelte koftenes snitt.

Flere fellestrekk i koftemodellene

En del fellesnevnere går igjen i draktene over hele Sápmi. Her skal jeg ta for meg den viktigste delen – kofta. Kofta er både et manns- og kvinneplagg. Skoltesamenes kvinnedrakt som brukes mest i dag, består imidlertid av et langt «skjørt», og overdelen består av en skjorte. Mannskofta er kortere enn kvinnekofta. Det er vanlig å bruke belte til kofta, selv om det riktig nok i tidligere tider ikke var uvanlig å bære kofta uten belte. Halsåpningen går et stykke ned på brystet; lule- og sørsamiske manns- og kvinnekofter har V-åpning, mens det på de nordlige koftene er en rett splitt. Kragen er høy på mannskoftene, mens den er lav på de fleste kvinnekoftene. Rundt halsåpningen er det i de fle­­­­ste drakten­­­e dekorert med klede. Nederkanten på kvinnekoftene er oftes­­­­t dekorert med en annen farge, men kantingen er svært ulik fra område til område; den kan bestå av et vevd bånd som syes på kofta, kledestrimler, eller rynkete kanter. Særlig på Kautokeinokofta har nederkanten (holbien) vokst til lengder på flere meter, og er derfor blitt et markert kjennetegn for denne kofta. Enkelte mannskofter kan være helt uten en slik kanting.

Når det gjelder eldre drakter, kan kildematerialet gi en del opplysninger om hvordan draktene så ut, men kildene må brukes med en viss forsiktighet. Skriftlige kilder og annet materiale som i dag befinner seg på museer, gir et visst bilde av hvordan draktskikken var blant samene på 16-, 17- og 1800-tallet. Det ser for eksempel ut som draktene i Finnmark hadde flere fellestrekk. Mennenes krage blir ofte beskrevet ved at de er pyntet med et sikksakkmønster, som er brodert med farget garn. Eksempelvis nevner Knut Kolsrud at sjøsamene klippet sikksakkmønster på koftenes hals og krage på 1700-tallet (Kolsrud 1952). Han kan ha hentet disse opplysningene fra Knud Leem. Denne drakten skiller seg imidlertid ut fra fjellsamenes drakt, som også hadde remser på skulderpartiet, skriver Kolsrud.

På 1820-tallet reiste en geologisk forsker ved navn B.M. Keilhau i Finnmark og besøkte blant annet Karasjok. I hans skisser kan en se at kragene på enkelte mannsdrakter er prydet med sikksakkmønster, slik Leem beskriver noen av draktene på midten av ­­1700-tallet (jf. Keilhau 1831, Solbakk 2000:353 og Noss 1970:72). Derimot skriver han veldig lite om hvordan drakten ser ut. I kildematerialet kan en også lese at skoltesamenes drakt lengst nordøst var inspirert av karelske og russiske drakter. Keilhau skriver i 1831 blant annet at denne drakten skiller seg ut fra de øvrige draktene fra Finnmark (Keihau 1831:45–49).

Omtrent samtidig med Keilhau malte Johannes Flintoe portretter av samer, som han kalte samer fra Karasjok. Flintoe var en kunstner på begynnelsen av 1800-tallet, i den norske nasjonalromantikkens tid. Han reiste omkring i bygdene og laget såkalte «folkelivsskildringer». Han malte mange folkedraktakvareller, og det var derfor han også interesserte seg for samiske drakter. Flintoe var aldri selv i Sápmi, og det er en viss mulighet for at han malte bildene ut fra Keilhaus skisser. Derimot malte han i 1831 tre navngitte samer som gikk på skole i Oslo, og som er identifisert. Samene er Jon Isaksen (Kistrand prestegjeld, Karasjok), Anders Pedersen (Lebesby, Tana) og Hans Mortensen Colpus (Vadsø) (Noss 1970:70–72). En liten detalj er at en av mennene bærer sysaker i beltet, noe som vanligvis kvinnene bar. Er det kunstneren som har tatt seg friheter, eller bar den unge mannen faktisk sysaker i beltet? (Flintoes draktakvareller befinner seg på Norsk Folkemuseum).

Revitalisering og ny konstruksjon av kofta

På 1990-tallet hadde kofta forsvunnet ut av bruk i enkelte områder, og det ble satt i gang en prosess for å finne ut hvordan kofta hadde sett ut i de aktuelle områdene. Mange kulturelle uttrykk blir betraktet som tradisjon, og begrepet tradisjon blir brukt om kunnskap fra fortiden. Tradisjon kan betraktes som en kontinuitet av både bruks- og håndverkstradisjoner. Når vi snakker om koftebruk i de områdene der en aldri har sluttet å bruke kofta, men der bruken har fått en ny mening, er det tradisjonen som er en kontinuitet. Selve kofta kan ha gjennomgått en stor forandring, men likevel sier en at kofta er «tradisjonell». Noen tradisjoner kan tilsynelatende forsvinne og erstattes med nye. Da folk sluttet å bruke kofta i de sjøsamiske områdene, forsvant den synlige tradisjonen (kofta). Hvis tradisjonen tas opp på nytt, oppstår en ny tradisjon, fordi vi tolker den gamle tradisjonen med vår tids forståelse. Slik kan en også se på ny konstruksjonen av koftene i de områdene der den hadde forsvunnet ut av bruk. I begynnelsen prøvde flere å rekonstruere en drakt etter eksempler fra museer, men i dag ser en snarere at disse koftene er tilpasset dagens behov. Kontakten med andre områder der kofta brukes, har også hatt betydning for valg av materiale og tilbehør.

Kystområdene i Troms og Finnmark er et eksempel på dette. Der har samiske kunsthåndverkere forsket på og funnet ut hvordan deres kofter så ut tidligere, og med disse koftene som originaler sydd opp nye kofter og modernisert dem (ifølge Fors/Enoksen 1991). Se Gry Fors og Kjellaug Isaksens beskrivelser av koftene i Nord-Troms (Lyngen) og på vestkysten av Finnmark. Revitalisering og ny konstruksjon av noe som er mer eller mindre glemt, og der en har lite og sprikende kildematerialer å forholde seg til, kan innebære en risiko. Det kan bli slik at en konstruerer en ny kofte på bakgrunn av ett eller to eksemplarer av gamle kofter innsamlet på et museum. Dette bør også sammenholdes med gamle skriftlige kilder og illustrasjoner. Det finnes en del litografier, malerier og skisser over samiske drakter utført av folk som har vært i området selv eller som har malt, tegnet eller skåret etter beskrivelse av andre. Slike bilder er imidlertid ikke alltid pålitelige.

Tiida og šiella

Tiida kan betraktes som en praksis, der man er villig til medgi at det er mye mellom himmel og jord som vi ikke styrer over. En person som praktiserer tiida opprettholder en ubrutt tradisjon som utøves i tilknytning til visse deler av hverdagens gjøremål. Noen har et svært alvorlig forhold til praktiseringen av tiida. De kan være overbevist om at de i en gitt situasjon må gjøre ting på en særskilt måte, og at man oppnår et bedre resultat på akkurat denne måten. Tiida brukes for eksempel til å oppnå trygghet, et godt liv og en god helse. Utøvelse av tiida er også et viktig redskap i barneoppdragelsen; en oppdrar barna til å øve seg på å bruke sine følelser i voksenlivet, noe en blant annet gjør ved å lære å respektere og «ære» naturen. I draktsammenheng tiida utøves gjennom måten en bruker drakt og draktdeler på. Eksempelvis har knuter en viss betydning; når en kvinne skal føde, skal alle knuter løses opp, slik at fødselen går bra. Dette skriver Leem om.

Šiella er en gjenstand (det man kaller en amulett), en ting som i følge troen skal verne brukeren. Karen Elle Gaup skriver at en šiella kunne være laget av sølv, horn, bein, perler, tinn eller av stål. Folk mente at šiella hadde en spesiell kraft som kunne beskytte mennesket eller gi lykke, og šiella ble også gitt som gave eller ofret. Šiella kan også være et dyr, som for eksempel en rein. Eller en sølvknapp som blir plassert på en drakt. (Gaup 2001: 138) Knud Leem skriver i sin bok at når fjellsamene var til fjells, brukte de å dekke halsen med reveskinn, og at man i begge øyehullene sydde en sølvknapp. (Leem 1975 [1767]: 76.) Selv om han ikke sier det direkte, er dette en måte å søke beskyttelse på. Šielladit betyr gi noen en šiella eller også å ofre (Gaup 2001: 139). At šiella også er kjent blant dagens samer er det ingen tvil om.

Tilbehør til kofta

Tilbehøret til kofta er vanligvis belte, sjal, bringeklede, lue og sko som tilbehør til kofta. Beltene som hører til kofta kan være vevde, pyntet med knapper, lærbelter med sølv-, gull-, tinn-, perlebroderi, eller hornknapper. Tidligere var det også vanlig enkelte steder å ikke bruke belte i det hele tatt.

Når det gjelder sølv, har dette historisk blitt betraktet som en investering. De som hadde god råd, hadde mye sølv.

Tinntråd, kråkesølv, perler og brodergarn er materialer som brukes i forbindelse med dekorering av enkelte deler av drakten. Tinntråd er et tradisjonelt materiale som har vært i bruk som dekor i både nordlige og sørlige områder. Knud Leem skriver for eksempel i sin bok, Beskrivelse over Finnmarkens lapper, at samer i Finnmark på 1700-tallet sydde skaller, skinnvotter og pesker til «fornemme» folk som var dekorert med tinntråd (Leem 1978:72–80). Men det er i lulesamiske og sørsamiske drakter at det er vanlig å bruke tinntråd i dag. Maja Dunfjeld skriver om tinntråd i en artikkel kalt Tinntrådarbeid- en samisk spesialitet at sørsamiske tinntråd-broderier holdt på å dø ut på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. Tinntråd ble erstattet med glassperler, tvunnede skinnremser eller brodergarn.

Andreas Wilks lærte seg teknikken på nytt og begynte å lære bort kunsten å trekke tinntråd og lage tinntrådsøm, og på den måten ble teknikken gjenopplivet (Dunfjeld 2000:31–35) Også i det lulesamiske området var tinntråd blitt erstattet med andre materialer, men fikk en renessanse på 1950-tallet i det lulesamiske området (Aira/Tuolja/Pirtsi Sandberg 1996:41). Dekor med brodergarn var et alternativ som ble brukt i stedet for tinntråd. Perler er et materiale som er vanlig å bruke blant østsamene, men også i det lule- og sørsamiske området. Perler brukes på luer, belter og kofter. Kråkesølv (glimmer) er blitt brukt i de sjøsamiske koftene i Nord-Troms og Vest-Finnmark og også i enkelte innlandskommuner i Troms og Finnmark.

Luer

Lua brukes ikke lenger av alle til enhver anledning, men belte og halsduk eller brystklede (bringeklut) er fortsatt vanlig. Det er stor variasjon når det gjelder luer. Her er det vanskeligere å snakke om et felles snitt eller en felles grunnform. Historisk har lua likevel hatt noen felleselementer. Skinn var det opprinnelige materialet på lua. I gamle kilder fra 1600- og 1700-tallet – etter at en kan finne skriftlige kilder om samer – kan en se at mannslua i mange områder blir beskrevet som en spiss lue, som består av flere kileformede biter. Denne lueformen beskriver blant annet Knud Leem fra Finnmark (Leem 1975:79–82). Han skriver at lua ble sydd av jersey og hadde et gult klede som innlegg i sømmen. På toppen av lua var det en dusk av fargede kledestrimler (Leem 1975:70). På lua var det en spissformet brem foran og bak. Denne bremmen og disse luene hadde også et navn: Niudne-kapperak. I følge Knud Leem er hans beskrivelser basert på egne observasjoner, og han mener derfor å ha godt nok grunnlag til å skrive generelt om samisk draktskikk i Finnmark.

Luer med denne formen, dvs. flere biter som spisser seg mot toppen, blir også i dag brukt i lule- og sørsamisk område. Det samme gjelder ved kysten av Finnmark og Nord-Troms, som er en del av de vitaliserte og nykonstruerte draktene i disse områdene. Flere andre variasjoner av en lueform med fire eller flere avrundede kiler finner en i dag også flere steder i Sápmi, som for eksempel mannslua (birasgahpir) i Jukkasjärvi, Ofoten og Sør-Troms, samt mannslua fra Karesuando-området (cuipi).

Ládju, eller hornlue, er en lue som gikk ut av bruk mot slutten av 1800-tallet. Mens den ennå var i bruk ble den også kalt ˇcoarvegahpir (ˇcoarvi – horn, gahpir – lue, derav det norske ordet hornlue). Hornlua har fått navnet sitt fordi den er formet av et krumt trestykke inne i pullen. Denne lua, som dukket opp i Finnmark rundt 1750, ble brukt en periode i Finnmark og i nærliggende områder på finsk og svensk side. Det er vanskelig å si eksakt når, men den var ikke i bruk i Knud Leems tid (den lua Leem beskrev, kan være en forløper til denne lua). Lua som Leem beskriver, var høy og sydd i to deler. Han skriver også at denne lua ligner den lua som norske kvinner bruker. Inni lua satte kvinner noe som Leem kaller en «valk», og lua ble strammet med et bånd rundt «valken». En slik valk har en også funnet i hodeplaggene til norske folkedrakter. Nesheim skriver at innlegget av tre er en samisk variant av valken som en finner i norske luer (Nesheim 1953:140). Ládjuens nedre del er i snittet lik muffal, som er en overtrekkslue fra Gällevareområdet (Nesheim 1953:140). Denne ble trukket over duorra, som i dag også brukes på norsk side i det samme området. Duorran har også vært brukt i Karesuando-området.

Etter hvert forsvant hornlua, og det er en dramatisk beretning knyttet til denne luas endelikt. I Kautokeino fortelles det om en kvinne som i 1848 rev av seg lua på vei ut av gudstjenesten, fordi hun mente at «djevelen satt i hornet». «... hun have modtaget fra Gud den Befaling at forkynde, at det dertil dannede Træ ... var syndig; Alle nærværende Qvinder fulgte Prophetindens Exempel og reve dette bort fra Huen, kastende samme paa Sneen...). (se Zorgdrager 1997:220) Alle i menigheten fulgte hennes eksempel og etterpå sluttet folk å bruke denne lua. I andre områder varte den lenger. Øreklappene ble beholdt på lua som fulgte etter ládju i det nordsamiske området i Finnmark og i nærliggende områder på svensk og finsk side. Denne lua ser ut som hornlua, kun med den forskjell at »hornet« mangler. Konrad Nielsen kaller den for nulpogahpir, som forteller noe om at hornet er blitt borte. En nulpu er en rein som har mistet hornene sine.

Mange samer har gjenopplivet både bruken av ládjogahpir, og idag kan vi se at stadigvekk flere velger å bruke ládjogahpir til sin gákti.

Det interessante er at nå ble luene nesten helt like i den nordlige delen av Sápmi. Etter hvert har måten å bære denne lua beveget seg fra å dekke pannen til å være høyere oppå hodet, samt at pullen har blitt høyere. Denne lua er i dag i bruk over hele Finnmark og i grenseområdene i Finland og Karesuando. Selv om de tilsynelatende kan se like ut, er det stor variasjon i høyde og dekor.

Šamšad – den skoltesamiske kvinnelua. Muligens er hornlua inspirert av østlige luer; ordet šamšad er muligvis lånt fra russisk. Snittet på šamšad og ládju er ganske ulikt, slik at det er vanskelig å se en klar sammenheng mellom luene.

Šávka, mennenes stjernelue – som en kan finne igjen i Øst-Finnmark, Karasjok, Kautokeino, Karesuando og nærliggende områder – kom kanskje samtidig med ládju. Man antar at den kom i bruk på midten av 1800-tallet. Nesheim mener begrepet ˇšavka har en russisk opprinnelse ˇšápka, som betyr lue (Nesheim 1953:135). På grunn av begrepet šápka, som altså betyr lue på russisk, antar man at den er inspirert av østlige luer. Šávka var også i sin form mye mer lik hverandre i de ulike områdene. De fire pullene (biehtan) som dannet stjernemønsteret var tidligere mye lavere i de fleste områder der denne lua ble brukt. I dag er det for eksempel store ulikheter mellom stjernelua fra Karasjok/Tana/Porsanger og Kautokeino-lua. Fargen på luene har derimot forandret seg mindre, men i enkelte områder har selve formen på lua endret seg.

I det sørsamiske området finnes en lue som kalles tjurre-­tjohpe. Denne lueformen, som har en halvsirkelformet form, er en eldre lue som ble båret av kvinner frem til 1950-tallet, ifølge Jannok Porsbo (Jannok Porsbo 1999:69). Denne lua er antagelig inspirert av bondekvinneluer i Helsingland. Den ble også brukt i Härjedalen og i Sør-Jämtland. Noen fortsetter å sy denne lua, men jevnt over brukes den ikke.

Uværskappen – luhkka – eller njálfáhtta

Luhkka kalles den uværskappen som har hette, mens den som er uten hette kalles njálfáhtta. Dette skillet kommer til uttrykk i grensetraktene i Nord-Norge og i Finland. I lulesamisk område kalles uværskappen njálmefáhtta. Ifølge Aira/Tuolja/Pirtsi-Sandberg ble njálmmefáhtta i første omgang brukt av kvinner, men menn og barn kunne også bruke den. Uværskappen kan minne om middelaldrerens kapottkrage, men Gutorm og Gjertrud Gjessing nevner imidlertid at uværskappen er et arktisk element i drakten. I utgangspunktet brukte både menn og kvinner et plagg utenfor pesken om vinteren for å beskytte skinnet på pesken i dårlig vær, særlig under reiser. Scefferus kaller i sin bok Lapponia dette plagget for hette og mener at både kvinner og menn brukte disse hettene (Schefferus 1956:237). Disse hettene dekker hodet, halsen og skuldrene. Schefferus refererer til Rheen, som har observert disse hettene. Rheen oppholdt seg i Pite lappmark. En kan tolke det slik at uværshetten mistet hodebeskyttelsen etter hvert, og utviklet seg til en njálmmefáhtta uten hette i det lulesamiske området. Når Knud Leem beskriver uværshetten, skriver han at menn brukte en reisehette som ble kalt rivok, som «har en liten åpning for ansiktet, går nedover brystet, skuldrene og ryggen» (Leem 1975:72).Den har et bånd som den blir strammet med. Han sier videre at hetten har en klaff på pannen som blir kalt zhialbmeraft. Det kommer ikke frem av hans beskriving hva slags materiale som ble brukt. Når han beskriver kvinnenes uværshette, kaller han den for krage. Han skriver: «...hvilken med sin øverste kant når haken frem til og nakken baktil, og med sin nederste egg rekker et stykke ned over brystet, armene og ryggen» (Leem 1975:84). Videre skriver han at denne kragen ikke har knapper eller bånd, og er sydd hel foran og bak. Kragen lages i rødt, grønt eller blått jersey, og kantene er sydd med tøy av annen farge. Den brukes sammen med en lue. Etter at kragen er tatt på, tar kvinnene på seg en høy og vid lue, som er som en krone. Antagelig beskriver han her skubmot, en lue som en tar på seg utenpå en vanlig lue. Slik han beskriver kragen og lua, har ikke kragen hette, og lua skal dekke kragekanten. Han har ikke noe navn på denne kragen, men det kan være det som kalles njálfáhtta. I 1747 beskriver Pher Högström njalmmefahtta på følgende måte: «Sammaledes deras njalmefat eller hufwor, gjorde af kläde, på hwilka är en åpning öfwer hufwudet och för ansiktet, samt igjensydde nedan för haken, så at de behöva drage dem på sig, dock så, at de täcka väl omkring pannan och hufwudet, samt ligga ned på ryggen, axlarna och bröstet, som qwinfolkens reshuwfor hos oss, dock längre, då de undertiden räcka ned til midjan.» (Högström 1980 [1747]:146). Högström beskriver samenes liv i lule- og pitesamisk område. Han var misjonær og prest i Gällevare og i Skjelefteå. På den måten hadde han selv erfaring med samenes liv.

Njálfáhtta og luhkka var av klede eller vadmel, men som vi ser av Leems beskrivelser ble den også laget av andre materialer. En annen uværskappe som ble brukt, var ˇcehporas. Den var laget av bjørneskinn og var uten hette, og ble tydeligvis brukt av både kvinner og menn. Fra et besøk i Karasjok skriver B.M. Keilhau i sine reiseskildringer dette om uværskappe i bjørneskinn:

« Især de peske af hvide Skind tage Björnekraverne sig godt ud; disse ere et Slags Peleriner af Björneskind, som ere tilskaarne med en nedover Ryggen hængende Spids; foran falde tvende Björnelabber med deres Klöer korsviis over Brystet» (Keilhau 1831:201).

Susanna Jannok Porsbo skriver at en informant hadde fortalt at den også fantes i Karesuando-området ˇcehporas av reinskinn (Jannok Porsbo:1988:64). Videre skriver Porsbo at bjørneskinnskragen fantes i Gällevareområdet. ˇCehporas ble brukt både av kvinner og menn. ˇCehporaˇs kan være den opprinnelige uværshetten, men det kan også være en etterlevning av den opprinnelige måten å sy klær på, slik Hatt beskriver det.

På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet sluttet kvinner i mange områder å bruke uværskappen og gikk over til å bruke et stort ullsjal.

Fottøy

Som en del av drakten hører også sko, bukse og skinnbukse. De forskjellige skinnsortene som er blitt brukt opp gjennom historien er blitt behandlet tidligere. Generelt finnes det i hele Sápmi to typer sko: sommersko og vintersko. Generelt kan en også si at det finnes to typer bukse: sommer- og vinterbukse.

Samenes vintersko, de såkalte skallene, er kjent for å ha sin spesielle bøyde tåspiss. Denne tuppen blir sydd på forskjellige måter, alt etter hvor en befinner seg i Sápmi. I det nordlige Sápmi syr en vinterskoene med sømmen på innsiden. I lule- og sørsamiske områder syr en skallene med sømmen på utsiden. Til vintersko velger en enten leggskinn eller skalleskinn. Skalleskinn var vanlig å bruke til brukssko. Schefferus skriver på 1600-tallet at samer sydde sko av leggskinn. Han har også bilder av sko der han viser sko som er pyntet med tinntrådbroderi. Leem på sin side kan opplyse at i Finnmark sydde kvinnene sko med høye skaft til «fornemme folk». Disse skoene ble også dekorert med tinntråd (Leem 1975). I dag er det ikke lenger vanlig å dekorere sko på den måten som beskrives hos Schefferus og Leem. Både Schefferus og Leem beskriver skoene med den bøyde tuppen. Ser en på sko fra andre arktiske områder, der en har brukt leggskinn som materiale, finnes det få sko som har denne særegne formen på tuppen. Samene begynte tidlig å bruke ski for å ta seg frem i snøen om vinteren og det er naturlig å anta at skotuppene har fått denne utformingen for å passe til bindingen, som var en rem på tvers av skien.

På samisk kan en uttrykke hva slags vintersko det er snakk om. Vuottagápmagat betyr sko med skobånd, guretgápmagat betyr vintersko med dragbånd, ~d~dehuvvon gápmagat betyr sko som er dekorert med klede, seahkohat betyr at sidestykket på skoen går helt til tuppen.

Ofte vil skallebåndet røpe hvor personen kommer fra, da skallebåndene har særegne mønster. Her vil jeg henvise til beskrivelsene av de enkelte draktene.

Bellinger (gálssohat) blir brukt sammen med vinterskoene. Disse brukes av både kvinner og menn. Bellinger brukes ikke i alle områder.

Om sommeren brukes kommager (ˇcázehat). Formmessig er de tilsvarende de lule- og sørsamiske vinterskoene. Sømmen på komagene sitter på utsiden. Tuppen på ˇcázehat er også lik den lule- og sørsamiske vinterskoen. Til såle på kommagene brukes selskinn eller kuhud. Tidligere hadde man også en spesiell sko som ble brukt i overgangsføret om høsten og våren. Denne skoen ble kalt gusagáma og besto av leggskinn av ku eller kuhud med hår.

Moter

Draktene har opp gjennom tidene forandret seg radikalt, men kan også ha forandret seg suksessivt. Som allerede nevnt har materialtilgangen hatt betydning for hvordan draktene har sett ut. Men valg av materiale til detaljer som til belter, lue, sko har vært avhengig av materialtilgangen. Her har jeg nevnt at tinntråd en stund ble erstattet av broderigarn på lule- og sørsamisk område. Enkelte drakter er også påvirket av religiøsitet, slik læstadianismen kan ha påvirket dekoreringen av luene i Finnmark.

Når en leser gamle kilder, ser en også at fargebruken på draktene har variert gjennom historien. Frem til 1800-tallet var det ganske vanlig at folk brukte tradisjonelle samiske klær. Men fra da av og fremover begynte samer mange steder å gå over til «vanlige» klær. I enkelte områder gikk det så langt at bruken av tradisjonelle klær suksessivt forsvant, og en så ikke lenger kofta til daglig og mistet dermed kontakten med tradisjonen. Dette skjedde for eksempel på kysten av Troms og Finnmark.

Ettersom drakten var et hverdagsplagg, var det også viktig å tilpasse formen etter idealet om at plaggene skulle fungere både som arbeidsplagg og festplagg. Behovet for litt farge i hverdagen ble dekket av at de som sydde klærne, klippet til mønster i farger. Nordpå, dvs. i Troms og Finnmark og på samme måte på finsk og svensk side, har klipping av dekor til draktdeler ofte bestått av sikksakkmønster i ulike størrelser. I enkelte områder har denne dekoreringsmåten av hals, remser og arm- og koftekanter fortsatt helt frem til i dag. Dette gjelder drakten i Enare, Arjeplogssamisk drakt (som også brukes på norsk side), Karesuando/Jukkasjärvi og drakten i Varangerområdet. I andre områder, som i Karasjok/Tana området, gikk drakten enten ut av bruk eller klippingen av mønster ble erstattet med ferdigkjøpte band, som i Karesuando- og Kautokeino-drakten. De sjøsamiske revitaliserte og nykonstruerte draktene har beholdt disse sikksakk-dekorasjonene. Dette kan en kanskje kalle en felles «mote» i drakten på 1800-tallets nordlige Sápmi. I Karasjok og Kautokeino har sikksakkremser igjen blitt moderne.

I enkelte andre områder begynte en å lage koftene mer figursydd. Aira/Tuolja/Sandberg skriver at den lulesamiske kofta i dag syes mer etter figuren enn tidligere. Maja Dunfjeld skriver at rundt 1970-tallet var mange sørsamiske kofter figursydde, men at de etter hvert har fått mer vidde igjen.

En periode gikk en over til å bruke bare få bunnfarger over hele Sápmi. Disse fargene var enten blå, grå eller svart klede. Dette kan en si er etterkrigstidens mote. Når det derimot gjaldt barn og kvinners sommerkofte, kunne fargene variere. Dette var en tendens som holdt seg godt inn i 1980-årene. Igjen er det litt vanskelig å si med sikkerhet hvorfor det var mer enhetlige fargekombinasjoner, men en skal ikke utelukke at etter krigen hadde mange sluttet helt å bruke kofta til daglig, og da tok en i bruk den koftefargen som sist var i bruk – og mente at slik var kofta.

Koftemoten har også fulgt moten for øvrig. Dette gjelder spesielt kvinnenes kofter. Da puffermer var på mote, kunne en også finne puffermer på kofter. Da miniskjørt var på mote, ble koftene kortere. På 40-, 50- og 60-tallet ble også kommager byttet ut, først med beksømsko og deretter vanlige sko, antagelig fordi drakten ikke lenger var et hverdagsplagg. Jeg kan også selv huske fra min barndom i Karasjok på slutten av 1960-tallet at når vi skulle være riktig fine, tok vi gummistøvler til kofta.

«Siste skrik» når det gjelder drakt er uværskappen (luhkka).I dag er dette et plagg som både gutter og jenter vil ha, fordi uværskappen/ponchoen generelt er et moteplagg nå.

Mange ganger kan en også se på drakten at den er inspirert av andre områders draktskikk. Aira/Tuolja/Sandberg skriver at lulesamer på 1940-tallet sydde ferdigkjøpte sikksakkbånd på kledesremser på kofta. Det kan være at syerskene ble inspirert av innflyttede Karesuandosamer (Aira/Tuolja/Sandberg 1995:31). For noen år siden ble en hals sydd av hvitt silkestoff med dekor, og tatt i bruk i Kautokeino. Dette er en hals som jenter og kvinner bruker under sjalet. En slik hals har tidligere blitt brukt i dette området, men har gått ut av bruk. En slik hals finnes også i Karesuando-området. Dagens hals kan være inspirert av lulesamisk- og sørsamisk brystklede. Også mange i andre nordsamiske områder bruker etter hvert denne halsen.

Bruken av samiske drakter i enkelte områder – som i Kautokeino og til en viss grad i Karasjok (selv om det hører til sjeldenhetene) – har hatt en jevn kontinuitet som hverdagsplagg. Likevel må en kunne si at det hører til sjeldenhetene at noen bruker drakten daglig. Derimot kan en se deler av drakten, som sko, lue, votter og sjal i daglig bruk.

På slutten av 1970-tallet, samtidig med at samebevegelsen fikk et oppsving, fikk også den samiske drakten et nytt liv. Mange steder hvor en hadde sluttet å bruke kofte, ble kofta et viktig symbol for samisk identitet. Folk begynte også å interessere seg for å finne ut om historien til de forskjellige draktene, noe som ga inspirasjon til å bruke flere grunnfarger på selve kofta. Flere lærte seg å sy drakten med tilbehør, slik at det igjen var mulig å sette sitt personlige preg på sin egen drakt.

Å bruke kofte når samer samles på sine egne «nasjonalforsamlinger» (Sametinget) i Sverige, Norge og Finland, er en ny «tradisjon» . Selv om de ikke bruker kofte daglig, velger de fleste representantene å ta på seg kofte under Sametingets sammenkomster. Dette har også gjort at folk har vendt seg til å se drakten i nye sammenhenger, som et klesplagg som symboliserer samhørighet. Selv de som kanskje ikke tidligere har eid en samisk drakt, skaffer seg gjerne kofte med tilbehør når de kommer inn på Sametinget.

Når vi snakker om samisk draktskikk i dag, kan forståelsen av hva drakt er være forskjellig. For noen består drakten av kofte, belte, lue og sko. For andre består drakten også av pesk, forskjellige sko, votter, etc. Disse draktdelene kan enkelte ganger brukes sammen med «vanlige» klær. Det er ikke uvanlig å se eldre kvinner rundt om i Sápmi som går med «samelue» til bukser og dunjakke.

Drakten kommuniserer med omgivelsene

Tidligere var kofta hverdagsklær, men i dag brukes den daglig bare i en del trakter. Bruken og kunnskapen om hvordan en lager drakten har hatt en kontinuitet helt frem til våre dager. Derfor er det riktig å betrakte samedrakten i enkelte områder som en autentisk drakt (definisjonen på en folkedrakt i motsetning til bunad), men som har gjennomgått en utvikling. Ser man på koftas funksjon, har den tidligere hatt en klar bruksfunksjon. Samtidig hadde den også en mening – den formidlet og kommuniserte med omgivelsene.

Kofta avslører også brukerens personlighet og geografiske tilhørighet. I gammelt kildemateriale ser det ut til at kofter fra større geografiske områder var mer like, og at de med tiden fikk sine egne lokale variasjoner. Ser man på kofta i dag, kan den fortelle hvilket område bæreren av kofta kommer fra. Måten man kler seg eller bærer drakten på, forteller videre om hvilken familie og bygd innen området man kommer fra.

Draktdeler og tilbehør som forteller om alder, kjønn og sivilstand

Draktdelene til kofta består av beltet, lua, en eller flere søljer, halsduk og brystkledet – som alt sammen forteller om hvilket område, sted og slekt man tilhører eller hvem som har sydd drakten. Lua brukes ikke lenger av alle til enhver anledning, men belte, halsduk eller brystklede er fortsatt vanlig.

Hver region har sin egen, lett gjenkjennelige drakt. I tillegg setter bæreren av drakten sitt personlige, familiære preg på drakten. Drakten kommuniserer en tilhørighet til et område, sivilstand og kjønn. Østsamene skiller for eksempel mellom luer for unge jenter, gifte kvinner (konelue) og enker. Jentenes lue eller brem er dekorert med perler. Konelua er dekorert med perler og har «pull» eller «horn». Også de vevde båndene til skaller og kommager har sin symbolbruk i farger og mønster.

I lule- og sørsamisk område har kvinners brystklede rød bunnfarge mens menn bruker blå. Kjønnsmessige forskjeller kan for eksempel være at kvinner i tidligere tider bar på vedheng i beltet som besto av nålehus, saks og kanskje en nøkkel. Vedhenget kunne være av metall eller av horn. I Karesuando-området finnes det på pesken en knapp som blir kalt njinˇzˇzeboallu (brystknapp) og som bæres av kvinner.

En kunne også tidligere kommunisere en mening med sitt klesplagg og måten en kledde på seg. Ved bryllup kunne kvinner ta lua på vrangen for å vise at en var imot dette giftermålet. Denne tradisjonen var i bruk i indre Finnmark. I andre områder igjen betyr det å ta på seg lua på vrangen at et nært familiemedlem er død. Andre kunne også spå om fremtiden hvis en var kledd på en spesiell måte, eller hvis plagget var på en spesiell måte. Hvis for eksempel nedre kant av kofta fikk en brett, kunne andre si at bæreren av kofta bar på en løgn. Hvis det flettete bandet på skobandet løsnet fra ankelen, ble det sagt at noen tenkte på en eller noen joiket en. Dersom man fikk knute på skobandet, skulle den fortest mulig løses opp, slik at en ikke ødela den allmenne lykken.Alle disse eksemplene kan sees på som gammel tro,men de hadde også en estetisk, etisk og oppdragende funksjon, blant annet at en ikke skulle gå slurvete kledd.

Høytids- og hverdagsklær

I dag snakker vi om konfirmasjonsdrakter, festivalkofte, møtekofte, bryllupskofte, fjellkofte, og så videre. Det er fortsatt kvinner som har den største variasjonen av kofter og draktdeler, kanskje fordi mange kvinner syr selv.

Alle har likevel ikke flere forskjellige kofter; noen nøyer seg med å sy seg eller få sydd seg en kofte med tilbehør som en så kan ha over lengre tid. Og når de så tar på seg en samisk drakt, er det for å markere at det er en spesiell anledning – som bryllup, barnedåp, begravelse, en kirkehelg, et politisk møte eller andre sammenkomster. En bruker da den samme kofta med samme tilbehør i ulike sammenhenger gjennom året.

Samiske festivaler av forskjellig art, hvor samer fra forskjellige områder knytter bånd til hverandre, har etter hvert blitt viktige møtepunkter og bidrar til en kontinuitet i bruken av samisk drakter. Her blir folk både kjent med hverandre og kjent med hverandres draktskikker og tradisjoner, og blir også inspirert av hverandres drakter. De yngre har ofte lettere for å ta i bruk nye «trender» enn eldre, og på samiske festivaler er det mange ungdommer som «debuterer» med kofte.

Høytidskledd eller ikke

Den største forskjellen på en hverdags- og en høytidsdrakt er mengden av dekor på drakten og draktdelene. Tidligere, da folk brukte samiske klær til daglig, kunne en godt brukt «søndagskofte» bli til «hverdagskofte» – en sydde seg heller en ny «søndagskofte». Gjenbruk var viktig og ofte nødvendig. Mye av ens personlighet kommer til uttrykk i bruk av farger, mengden dekor og hvor mye sølv en er villig til å bruke. To brødre kan kle seg i kofte på helt ulike måter, selv om de går i samme bryllup. Den ene tar på seg en pent brukt kofte, vevd eller flettet belte, bukse, sko, og kanskje et tørkle. Den andre kan velge å bruke en ny kofte, ha belte med sølv eller gullbelte, skinnbukse og mørke eller lyse skaller av høstleggskinn. Dette kan være helt akseptert også i familier der det ikke er blitt sett på som nødvendig å glitre for å være fint kledd, så lenge en har rene klær. Dersom begge brødrene hadde tilgang til flere forskjellige belter, ulike bukser og sko, ville det likevel være mer naturlig å kle seg slik den første broren kledde seg.

Noen ganger kan kofta og lua være den samme, og for å markere at en er festkledd kan for eksempel en lulesamisk drakt ha rikt tinnbrodert brystklede (sliehppá), ha dusker på begge ender av beltet, eller kanskje ha belte med sølv- eller gullknapper.

Skinnets tykkelse og fargen på pesk, bellinger og skaller forteller også om en er høytidskledd eller «hverdagskledd». Generelt kan en si at dersom en har skaller sydd av tidlig høstleggskinn og er mørke, lyse, svarte eller prikkete, er en høytidskledd. Tidlig høstskinn er tynnere og ikke så varmt, og egner seg derfor ikke for bruk i skog og mark. Derfor valgte en det tynneste skinnet til finbruk. Det samme gjelder bellinger og pesk. Men igjen vil det være regionale og individuelle tolkninger i dette henseende. I de områdene der det er tilgang til materialer og der folk kan sy både bellinger og skaller, er denne forskjellen synlig. Men i områder der en hverken har tilgang til materialer eller det er få som syr, vil en nøye seg med «helårsskaller», som brukes både til hverdag og fest.

De siste 20 årene har det for eksempel i Karasjok blitt vanlig at de fleste konfirmanter har både bellinger og fine skaller på seg ved konfirmasjonen. Denne tradisjonen finnes også i Kautokeino. Det samme gjelder brudepar som gifter seg om vinteren.

Sølv

Enkelte av draktdelene er først og fremst tenkt for finbruk. Dette gjelder blant annet sølvkragen, som brukes i lule- og sørsamisk område. Denne ble tidligere brukt ved ulike høytider, men i dag er det mest bruder som bruker den. Sølvkragen er en løs, høy krage av klede som ofte er brodert med tinntråd. På kragen er det sydd sølvmaljer og kuler. Sølvkragen bæres innenfor eller utenpå halsåpningen.

Smykker, vedheng og belteknapper, beslag og søljer er også slike deler. Historisk sett har samene betraktet metall som en beskyttelse. Messing og messingringer er gjenstander en skulle bære i beltet og ha i komsa for å beskytte seg mot onde ånder. Den var en ˇsiella (gjenstand som beskytter mot det onde). Allerede på 1600-tallet beskrives metall – især messing – som en ˇsiella. Noe av draktsølvet som brukes i dag, har en lang historie og har hatt ulik sosial og religiøs betydning. På samme måte som noen drakter får en ny betydning, har også dekor med symbolske motiver på sølv forandret seg flere ganger og vil fortsette å forandre seg. Et monogram på sølvet som går igjen i drakten, er en M, som historisk står for Jomfru Maria; et annet monogram er A, som står for Anna, Jomfru Marias mor. Begge er middelaldersymboler. Disse symbolene, som klart viser påvirkning fra kristendommen, ble tatt i bruk blant samene. At nettopp disse to symbolene ble tatt i bruk og akseptert av samene, kan sees i sammenheng med de samiske gudinnene Máttaráhkka, Sáráhkka, Uksákhkká og Juksahkka. Disse gudinnene griper sterkt inn i menneskenes liv. Forestillingen om áhkkárs betydning og Jomfru Marias styrke smeltet i samisk religionsforståelse sammen; M for máttaráhkka (urmora i samisk tro), Anna for Beaivi (solen) (Se Westman 1999:23–25).

Etter hvert fikk flere typer av metaller betydning for samene, også som en investering. Man skaffet seg sølvgjenstander, som siden kunne garantere en viss form for materiell velstand. Dette må sees i sammenheng med den stadig økende handelen som samer drev med gjennom middelalderen. Sølvet ble delvis kjøpt fra samene av handelsreisende og delvis laget sølvsmeder smykker og søljer på bestilling fra samene.

Sølv er også blitt brukt i rituelle symboler, som eksempelvis friergave. Spesielle ringer blir i enkelte områder betraktet som giftering, for eksempel en ring som blir brukt i Kautokeino-området som kalles lávggastatsuorpmas (ring med små ringer som dekor).

Sølv- og gullforgylte søljer, knapper og beslag hører også i dag til høytidsklærne. Hvor mye og hvor store søljer en bærer kommer an på personen og fra hvilket område i Sápmi vedkommende kommer i fra. I områder der en bruker brystklede, brukes en liten sølje i tillegg, hvis man ønsker det. Til dagens Kautokeino-drakt brukes det som regel store søljer når en er staskledd. Denne tradisjonen er også etter hvert blitt vanlig i Karasjok. Har en ikke en riktig stor sølje fra før til drakten, får en gjerne en sølje til konfirmasjonen. Dette gjelder også gutter. Men ikke alle ønsker å gå med store søljer, men foretrekker en mer diskret klesdrakt.

Hvem syr draktene i dag?

Det har til alle tider vært vanlig at det er kvinnene som sørger for klær til familien. For eksempel skriver Knud Leem på 1700-tallet at det er kvinnene som står for alt sømarbeid, mens mennene sørger for maten. I de områdene der duodji (det samiske håndverket) er levende og der bruken av samiske klær har hatt en kontinuitet, er det fortsatt minst én i familien som syr klær til sine egne. Det har alltid vært kvinnenes stolthet å kunne vise sin håndverkskunnskap og sin estetiske sans gjennom produksjon av klær. Selv om det ikke har vært vanlig at kvinner setter sine navn eller initialer på klærne, har omgivelsene visst hvem som var produsenten. Det finnes mange joiker som handler om kvinner som levde for mange generasjoner siden, og der deres hendighet blir husket gjennom joiken.

I enkelte områder av Sápmi har det imidlertid også vært mannlige skreddere som har overtatt tilskjæringen og syingen av kofta.

Tradisjon og nydanning

Synet på tradisjon kan i grove trekk deles opp i to: Tradisjon som en kontinuerlig kunnskap der kunnskapen beveger seg fra generasjon til generasjon. Å forstå tradisjon på den måten kan en si gjelder drakter der det har vært kontinuitet i både bruken og produksjonen. Med både drakten og produksjonsmåten skjer det en utvikling, men den går sakte. Med de fleste draktene skjer det en forandring over tid av form, fargevalg og funksjon. Men likevel dominerer konvensjonene om hovedtrekkene i hvordan drakten skal se ut. Endringer skjer gjennom at folk blir enige om hva slags endringer som er «tillatt» og hva som er forkastelig. Det er i dag store diskusjoner om hvor langt en kan strekke seg i forandring og fornying av en kofte; noen vil at drakten skal utvikle seg videre, mens andre ønsker å holde igjen. Antakelig vil begge deler skje paralelt – drakten vil både videreutvikle seg og den vil beholde den tradisjonelle formen side om side.

Den andre formen for tradisjon i samisk draktsammenheng er å ta i bruk historisk kunnskap. En slik forståelse av tradisjonen ser vi i revitaliseringen og rekonstruksjonen av de sjøsamiske koftene langs kysten av Finnmark og Nord-Troms. Disse rekonstruksjonene har også en stor grad av nyskaping, fordi en bare kan forstå den gamle kofta med dagens øyne. Når en har rekonstruert koftene, har en overført tilbehør som finnes i koftene i de områdene der koftene har hatt en kontinuitet. Et eksempel på dette er det frynsete sjalet. Modellen til kofta er laget på bakgrunn av historiske arkivmaterialer, mens sjalet som brukes til, er fra dagens modeller av de nordsamiske koftene med frynset sjal.

For noen år siden kom uttrykket discokofte. Uttrykket forteller noe om at det her brukes materialer som passer ungdommer og som skal brukes på diskotek. For noen år siden holdt noen studenter i Tromsø utstilling om det samiske livet i byen, og der uttrykte noen ungdommer at de sydde og brukte kitch-kofter. Både kitch og discokofter er et uttrykk for det postmoderne i det samiske. De skal både provosere og være nyskapende.

Så lenge folk bruker den samiske drakten, vil det skje forandringer med den. Men det er også nødvendig å ha en åpen diskusjon om alle draktforandringer er nyskaping til det gode eller om det snarere er en forvanskning av en drakt og dens tilknytning til menneskene i et område.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Aira, Elsa/ Tuolja, Karin/ Pirtsi-Sanberg, Anna-Lisa 1996: Lulesamiske dräkter. Ájtte, Jokkmokk.
  • Drake, Sigrid 1979: Västerbottenlapparna. Umeå, Två foörläggare bokförlag.
  • Dunfjeld, Maja 1999: Åarjel-saemien gapta, gåptoe- sørsamekofta. I: Dräkt. Rapport från seminarium vid Ájtte, Svensk Fjäll- och Samemuseum 15–17 oktober 1996. Jokkmokk, Ájtte.
  • Dunfjeld, Maja 2000: Tinntrådarbeid – en samisk spesialitet. I : Ottar nr 231:2000. Tromsø, Tromsø museum.
  • Fors, Gry/Enoksen, Ragnhild 1991: Vår folkedrakt: Sjøsamiske klestradisjoner, Karasjok, Davvi Girji.
  • Gaup, Karen Elle 2001: Girjjo-gárjjo. Muitalusat, máidnasat, sátnevádjasat, árvádusat ja diiddat. Káráˇsjohka, Davvi Girji.
  • Hatt, Gudmund 1914: Arktiske Skinddrakter i Eurasien og Amerika. Køpenhavn.
  • Hætta, Inga Hermansen 1999: Samiske klær og bruk av kofte. I: Duoddaris 15. Jokkmokk, Ajtte Svensk Fjäll och Samemuseum.
  • Jannok Porsbo, Susanna 1988: Samisk dräktskikk i Gällivare, Jukkasjärvi och Karesuando socknar. Jokkmokk, Ájtte Förlag.
  • Keilhau, B.M 1831: Reise i Öst- og Vest-Finnmarken samt til Beeren-Eiland og Spitsberge i Aarene 1827 og 1828. Christiania, Johan Krohn.
  • Kolsrud, Knut 1952: Sjøfinnane i Rognsund. Ein etterøknad om busetjing og næringsform i ei samisk bygd i Vest-Finnmark. I: 6- Studia Septentrionalia. VI.
  • Kulonen, Ulla-Maija/Seurajärvi-Kari, Irja/Pulkkinen, Risto: The Sami. A Cultural Encyclopaedia. Helsinki: Suomalainen Kirjallisuuden Seura.
  • Larsen, Anders 1979[1949]: Mærrasámiid birra. Tromsø, Tromsø museum.
  • Leem, Knud: Beskrivelse over Finmarkens Lapper, først utgitt 1767.
  • Magga, Ole Henrik 1990: Ord som forteller om gammelt samisk håndverk. I: Diehtogiisá 1/90. Guovdageaidnu, Sámi Instituhtta.
  • Nesheim, Asbjørn 1953: Noen nordiske ord- og kulturlån hos samene. I: Studia Septenrtionalia. V
  • Noss, Aagot 1970: Johannes Flintoes draktakvareller. Oslo, Det norske samlaget.
  • Sammalahti, Pekka 2005: Language research and language teaching. I: Outi Länsmann (red): 35 years of teaching Saami lanuage and culture at the University of Oulu. Oulu, Oulu universitet.
  • Schefferus, Johhanes 1956 [1673]: Lappland. Uppsala, Almqvist &Wiksells.
  • Solbakk, Aage 2000: Ávjovárri- Káráˇsjoga historjá I 1553–1900. Káráˇsjohka, Davvi Girji.
  • Storm, Dikka 1999: Skjoldehamndrakten – et tekstilt funn fra middelalderen i en bosetnings historisk sammenheng. . I :Duoddaris 15. Jokkmokk, Ajtte Svensk Fjäll och Samemuseum.
  • Tegengren1952: En utdødd lappkultur i Kemi lappmark. Studier i NordFinland kolonisationshistoria. Åbo, Åbo Akademi.
  • Westman, Anna 1999: Symbolers vandring genom tiderna. I :Duoddaris 15. Jokkmokk, Ajtte Svensk Fjäll och Samemuseum.
  • Jernsletten, Johan og Solbakk, Åge: Algoaiggit Samis. 1982. Jårgalæddji ÅS.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg