Senja-kofta. Av . Begrenset gjenbruk

Senja-kofta

Senja-kofta
/Norsk bunadleksikon.
Pynten nederst på ermet tilsvarer den som er nederst på kofta
/Norsk bunadleksikon.

Ryggen på mannskofta består av seks deler med remser av klede lagt mellom sømmene.

Senja-kofta
Av /Norsk bunadleksikon.

Pynten rundt halsåpningen på herrekofta. Koftestoffet danner kanten mot åpningen. Det er skjulte lommer på innsiden.

Senja-kofta
Av /Norsk bunadleksikon.

Artikkelstart

Senjakofta er en samisk drakt fra Senja (Sáččá), som ble rekonstruert på begynnelsen av 1990-tallet. På samisk heter kofta sáččá-gákti.

Senja, som er Norges nest største øy, ligger i Troms, og det har levd samiske familier her langt tilbake i tid. Den samiske kofta har ikke vært mye i bruk på Senja siden 1950-tallet. Bare noen få personer med tilknytning til reindrifta brukte kofta i denne perioden. For det meste ble den brukt som festplagg ved spesielle anledninger.

Denne kofta var imidlertid ikke særegen for Senja, men hørte hjemme i områdene som disse familiene kom fra; noen kom fra Kautokeino-området, men det kom også samer fra Sør-Troms. Og disse brukte de koftene som de hadde med seg der de kom fra. Det fantes altså ikke noen egen særegen Senja-kofte på 1900-tallet.

Etter hvert ble det også her et ønske om å finne tilbake til den opprinnelige Senja-kofta, selv om mange mente det aldri hadde eksistert noen egen kofte for dette området. Dette virket svært usannsynlig siden man vet med sikkerhet at samekofta har vært i bruk både nord og sør for Senja. I tillegg kunne de fleste som var født før andre verdenskrig, fortelle at de hadde brukt kommager i sin barndom og til dels i sin ungdom. Og de kunne til og med fortelle hvem som sydde kommagene, og om arbeidet med kommagsenna og til dels også om veving av kommagbanda.

Kunne det være mulig at samene på Senja bare hadde brukt typisk samisk fottøy, og ikke hele samedrakta? Dette virket svært usannsynlig. Saken var nok heller den at kommagene var den delen av koftetradisjonen som av forskjellige grunner hadde overlevd lengst. Kommagene ble til dels ikke sydd av reinskinn, men av annet tilgjengelig husdyrskinn. De var praktiske i bruk og dessuten billig fottøy. Trolig var selve kofta blitt «utkonkurrert» av vanlige hverdagsklær som det var enkelt å skaffe.

På begynnelsen av 1990-tallet startet derfor arbeidet med å finne ut hvordan Senja-kofta kunne ha sett ut. Og svaret var å finne i det området på svensk side som hadde sin flyttevei til Senja, med reinen til sommerbeite.

De fleste samene på Senja har fjerne slektninger i området rundt Soppero i Nord-Sverige, i Saarivuoma siida (sameby). Det var derfor naturlig å begynne å lete her. Det er samarbeidet med de svenske samene som har resultert i det vi nå betegner som Senja-kofta.

Draktdeler

Koftene syes helst av kongeblått ullklede. Pynten er for det meste også av ullklede, i rødt, gult og grønt. I tillegg brukes rødt og blått ullgarn og smale kroklisser i blått, gult og grønt. Nederkanten er lik på begge koftene: en bord med påsydd pynt og koftestoffet svakt rynket til borden aller nederst.

Kvinnekofta

Ryggen består av fire deler i hel lengde og fire kiler sydd inn mellom lengdene fra livet og ned, for å gi vidde til skjørtet. Mellom delene øverst i ryggen legges smale røde remser revet av ullklede (1,5–2 cm), i ca. 2/3 av lengden ned til livet. Remsene skal ikke syes ned mot koftestoffet, men «stå» utover.

Disse remsene skal være revet av ullklede for å gi en litt frynsete eller ujevn kant, slik vi tror det ble gjort i gammel tid. Remsene blir på denne måten også trådrette. Før påsying trekker man ut den ytterste tråden i remsa. Denne framgangmåten brukes for all pynt av klede på Senja-kofta.

Forstykket består også av fire deler, svakt utskrånende fra livet og ned.

Øverst er skulderstykket, som består av to motsvarende deler sydd sammen i nakken.

Forstykket og bakstykket syes til skulderstykket med remser av rødt, smalere gult, enda smalere grønt og med bredere rødt imellom. Det gule og grønne henger løst mellom sømmene, mens det røde er sydd fast henholdsvis oppover mot skulderstykket og nedover mot bryst- og ryggstykket.

Midt foran skal det være en åpning, ca. 15 centimeter lang. Denne pyntes med en remse av rødt ullklede med rivekant, påsydd en blå smal kroklisse på den ene siden og en gul smal kroklisse på den andre, og eventuelt mer pynt av klede eller ullgarn. Denne pynten skal krysses nedenfor åpningen og syes fast, slik at koftestoffet danner selve kanten mot åpningen foran.

Kvinnekofta har ingen krage. Rundt selve halskanten brukes et smalt rødt ullklede eller et annet rødt band til kanting.

Ermene er klippet i ett stykke. De sys mot bolen med en smal rød remse av ullklede lagt imellom, unntatt på nederste del under armen.

Bordene med pynt nederst på bolen og på ermene er like, men kan gjøres smalere på ermene. Bordene består av tre remser: rødt ullklede nederst og øverst, og et gult felt i midten. En grønn kroklisse, som ikke er av de smaleste, er lagt mellom det gule og det røde, og stikker halvt frem.

En blå smal kroklisse pynter den øverste røde remsen, og blått ullgarn pynter den nederste. På det gule feltet i midten av borden er det påsydd rødt ullgarn. Bordene kan for øvrig gis en egen variant som svarer til pynten oppe rundt halsåpningen.

Ullgarnet danner en litt ujevn kontur og gir samme effekt som rivekanten av klede: en lodden, ru og ullen kant. Borden sys på ermet, slik at koftestoffet danner kanten nede mot hånden med ca. to til tre cm.

Bolens bord rynkes svakt til en kant av koftestoffet, gjerne jarekanten, ca. fem cm bred. Deretter syes hele nederkanten fast til bolen uten noen rynker. Hemper brukes til lukking i halsen.

Et fint silketørkle med frynser legges over skuldrene og stikkes inn under kofta foran. Noen har også et lite tørkle tett inntil halsen innenfor dette.

Søljer av sølv med forskjellig mønster og utsmykking festes utenpå kofta. I dette området nøyer man seg med et par stykker. Som i gammel tid skal søljene ha forgylte skåler festet til en krans av sølv.

Lue til kvinnekofta

Lua er sydd i samme stoff som kofta. Den har en rund pull. Til denne er det påsydd en luekant som er pyntet på samme vis som kofta: ullklede i rødt og gult, kroklisser og ullgarn.

Luekanten kan enten gå ned over ørene, med korte knyteband til, eller være uten øreklaffer. Luekanten kan gjerne stives og få påsydd strikk før lua fôres med bomullsstoff.

Denne lua kan også syes i mørkeblått klede. Tidligere var det vanlig å sy lua i svart eller mørkeblått ullklede, slik at den kunne brukes til flere kofter.

Mannskofta

Mannskofta følger stort sett samme mønster som kvinnekofta, men er kortere. Lengden kan variere, men den skal trekkes opp over beltet slik at den «poser». Et greit mål på lengden er at kofta skal dekke skrittet.

Mannskofta har krage som er stivet opp og fôret med bomullsstoff. Den skal holde seg stående. Kragen er klippet i bue under haken.

Pynten består av tre stående felter av rødt ullklede, påsydd kroklisser og eventuelt ullgarn. Det bredeste feltet er midt bak, og et smalere felt på hver side, som går over skuldrene. Likedan syes en smalere remse av rødt ullklede med pynt langs kragens øverkant, men slik at koftestoffet vises aller øverst.

Kragens pynt og pynten rundt åpningen på brystet skal harmonere, men den rundt åpningen kan være bredere. Også her er det koftestoffet som danner kanten. Som på kvinnekofta danner pynten et kryss nedenfor åpningen.

Åpningen på mannskofta må være lengre enn på kvinnekofta. På innsiden syes en lomme av bomullsstoff på hver side, festet til ermesømmene og bryst/ skuldersømmene. Lommene har åpning mot bryståpningen.

Et skjerf sydd av silke brukes på innsiden av kofta.

Til lukking brukes ei fin spenne av sølv.

Senja-kofta har ikke noe eget belte. Et vanlig lærbelte kan brukes, eller et bredere som er pyntet med maljer og knapper. Belte med sølvknapper regnes også her som finest.

Lue til mannskofta

Lua syes av ullklede i samme farge som kofta eller i en mørkeblå farge Den syes av ett stykke tøy som er splittet opp i seks deler øverst og klippet i spisser. Ved sammensyingen er smale røde remser av ullklede lagt mellom sømmene. En smal rød remse med pynt av kroklisser syes på rundt nederkanten. Lua har skygge av lær eller lignende, og i toppen er det en dusk av rødt ullgarn.

Øvrig utstyr

Hittil har man ikke hatt egne band og belter for Senja-kofta. Det gjelder også for det øvrige utstyret, som tørklær, sjal, vesker, fottøy og vinterutstyr. Dette er et arbeid som det vil kreve ytterligere innsats å finne tilbake til.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg