Karasjok-kofta

En tidligere kofte, den såkalte njunnesuorran gákti, hadde sikksakkmønster på ryggen, på brystpartiet og i halsen. Gjessing beskriver denne kofta i sin bok, og det finnes også eksemplarer av kofta på museer. Knud Leem, som levde i Finnmark i midten av 1700-tallet, beskriver også en kofte med siksakkmønster, og mye tyder på at sikksakkmønster var «på mote» i Finnmark på 1700-tallets slutt og begynnelsen av 1800-tallet. Sannsynligvis var den i bruk en tid inn på 1800-tallet. På begynnelsen av 1820-tallet beskrives denne kofta i litteraturen, selv om det ikke er en inngående beskrivelse. Modellen er revitalisert og tilpasset dagens passform og materialer, og er i dag særlig populær blant ungdom. Det syes både manns- og kvinnekofter av denne modellen.

Når denne typen kofte gikk ut av bruk, er vanskelig å si. Om det har vært en koftemodell mellom den med sikksakkmønster og det som er dagens kofte, er også vanskelig å si. Mot slutten av 1800-tallet var kofter med enklere dekor blitt vanligere.

Sikksakk-kantene ser ikke ut til å være i bruk lenger mot slutten av 1800-tallet. En kan nesten si at denne kofteformen var en forenkling av sikksakk-kofta. Kvinnekoftas kanting rundt halsen besto av en smalere remse, og det var mer gult mellom sømmene på remsene og i sømmen rundt armene. Kledet nede på ermene, som har en annen farge, var også smalere. Koftas farge kunne også variere. En slik kofte blir beskrevet i Gjessings bok om den samiske drakten (Gjessing 1940: 87). Generelt kan en si at både manns- og kvinnekofta, mot slutten av 1800-tallet og i begynnelsen av 1900-tallet, hadde smalere dekorremser både på ryggpartiet, forpartiet og rundt halsen, enn dagens kofter.

Kvinnekofta hadde en rett kant nede, den var kanskje 3–4 cm bred og med en ytterkant (holberavda) som var et par cm bred. Ytterkanten var tidligere vevd i to grå toner eller farget i mørkerødt. Den var rettvevd og var vevd på den måten at ytterste delen var vevd lengre slik at det ble en rynkeeffekt på koftekanten. En stund ble jarekanter på røde kleder brukt som ytterkant, og i de siste 20 årene har det vært mulig å kjøpe fabrikkvevde kanter. Rundt bryståpningen var det en smal strimmel. Både kanten nede (holbien) og strimlene som fungerer som dekor, er blitt bredere med årene, og holbien er også blitt lengre med mer rynkning. Koftene på 1900-tallets begynnelse hadde bare en tanke rynking, mens koftene tidligere overhodet ikke ser ut til å ha hatt rynking på kanten. Lengden på koftene har også variert. En kvinne i Karasjok har de siste årene produsert ytterkanter (holberavda) som har opplukkmønster. Dette har mange etter hvert begynt å bruke, da de også har forskjellige farger som kan tilpasses bunnfargen på kofta.

Knud Leem beskriver mannslua i Finnmark som en lue med fire spissede biter sydd sammen til en «topplue» og med en brem rundt hodet. Denne formen for lue hadde Karasjok sammen med andre områder i Finnmark.

Mannslua som brukes i dag, den såkalte stjernelua (šávka), kom i bruk rundt 1800–1850. Av ordet kan en ane en russisk inspirasjon. Ser en på dagens stjerneluer i forskjellige områder, er det store forskjeller mellom luene, men disse forskjellene var ikke så markante tidligere i historien. Šávka har over tid blitt høyere med en tydeligere markering av pullen. De eldre stjerneluene hadde bare en liten markering av pullen. De eldre stjerneluene kunne ha andre grunnfarger enn blått, eksempelvis lys hjemmestampet vadmel, eller også rødt klede.

Også kvinneluene har forandret seg over tid.

En tidlig kvinnelue, den såkalte hornlua (ládju), begynte en å bruke noe tidligere, fra slutten av 1700-tallet og fram til begynnelsen av 1900-tallet. Formen på denne lua kan være inspirert av russiske luer. Samtidig kan ordet ládju ha en norrøn inspirasjon. Lua besto av tre deler som øreklaffer, strimmel som går rundt ansiktet, og horndelen. Ved hornets rot går et band rundt hodet. Nedenfor dette bandet igjen har en et dekorert band som er sydd fast. I sømmen mellom øreklaffene og strimmelen som går rundt ansiktet, er det også sydd et dekorband (muo~dobirasbáddi). På kanten av lua, rundt ansiktet, er et band (speallevearka) sydd som har som funksjon å stramme lua rundt ansiktet.

Utenfor hornlua kunne en ta på seg en overtrekkslue (skubmot). Denne lua kunne være sydd på samme måte som hornlua, men var åpen øverst for å få plass til hornet. Det finnes også variasjoner av skubmot som ikke er åpen på toppen, men da har de ikke vært ment å bli brukt sammen med hornlua.

Det ble slutt på bruk av hornlua rundt 1900 av flere årsaker, enten at lua var uhensiktsmessig i bruk, eller også fordi læstadianismen forbød kvinner å bære lua.

Lua som kom etter ládju, ble kalt nulpogahpi, som betyr «lua uten horn». Nulpu betyr «å miste horn» og av det kan en forstå at når det ble slutt på bruken av hornlua, hadde lua samme passform og alle delene som hornlua, bare at hornet manglet. «Hornet» ble erstattet med en rund bunn. Kanten (ravda) på denne lua var gjerne bred, og ser en på eldre bilder fra begynnelsen av 1900-tallet, sitter lua tett rundt hodet. Det er denne luas snitt som danner grunnlaget for den videre utviklingen av kvinnelua. Etter hvert har lua forandret seg, og blir nå sydd slik at den kommer lenger opp på hodet, og bunnen er større og rynkes mer, dermed blir lua høyere.

Valg av materiale til kofta kan variere, men de fleste velger blått klede både til sommer- og vinterdrakten. Tidligere ble det brukt grått, svart og hvitt vadmel, og andre farger hvis det er kledeskofte. Vadmel som er vevd og behandlet hjemme, kalles gákkis, og det kjøpte kalles bádja. Bunnfargen er i dag ofte blått, men andre farger er også mulig. Hvis bunnfargen er blått, er halsen og ermekantene ofte i rødt klede. Her beskrives kofta med bunnfarge i blått og dekorfarge i rødt og gult, som er mest karakteristisk.

Kofta er delt opp i forstykke (ovdabealli), kile under armen (gie~davuolbihttá) og bakstykke. Bakstykket er delt i fire deler: to kantstykker (báltta) og to midtstykker (guovdosealgebihttá). For- og bakstykket syes sammen av et skulderstykke (oalgebihttá). Halsåpningen (ohcaráigi) er splittet opp til brystet. Kragen (čeabe) er høy og syes på separat. Denne har en annen farge enn bunnfargen, oftest rødt hvis bunnfargen er blått.

For å få vidde kan en også ha kiler (gáidá) på bakstykkene. Kanter og sømmer dekoreres med rødt og gult klede, eller en annen farge som passer til bunnfargen. Mellom sømmen på bakstykkene legges remser (dearis) i rødt nedover ryggen, omtrent ned til beltekanten. Tvers over ryggen øverst, på sømmen mellom skulderstykket og ryggstykket, syes det to strimler i rødt og gult (hárdodilit).

Den nederste kantingen på ryggen er i rødt og mellom 7–9 cm og sydd fast i ryggdelen. Den øverste kanten er smalere og i gult og sydd fast i skulderstykket. Kragen og bryståpningen er dekorert med et rødt klede i ett stykke, som er ca 10–12 cm bredt, og som er delt i to helt til avslutningen av splitten på halsåpningen. Kledet går 5–7 cm nedenfor splitten av halsåpningen og rundt halsen, endene møtes midt bak i kragen. Kragens nedre kant er dekorert med en smal gul og en rød remse.

Bryståpningen og kragen er kantet med blått klede. På fremsiden, tvers over brystet, går et like bredt rødt klede som på baksiden. Den nedre kanten på kofta består av dobbeltsøm med rød tråd, eller en annen tråd som passer til bunnfargen.

Tidligere brukte man også en tydeligere kanting av tykkere tråd eller av en annen kledefarge. Karasjok mannskofte skiller seg fra andre kofter fordi den ikke har en egen «holbi».

Mennene bruker forskjellige typer beintøy, alt etter årstid og hvilken tilstelning en skal på. Det kan variere mellom bukser av forskjellige materialer og utforming, svarte bukser, bukser av enten hjemmegarvet eller fabrikkgarvet skinn, eller bellinger.

Bellinger brukes bare om vinteren. De er sydd av garvet reinskinn. Til finbruk brukes bellinger av rein som er slaktet på høsten og som er mørke. Mørke høstbellinger har kort og ikke for tykt hår. Skal bellingene brukes ute i skog og i arbeid, foretrekkes litt tykkere hår, og da kan en også velge en annen farge på håret. Bellinger med dekor har ikke bukse til. De er dekorert øverst med sikksakkmønster sydd av klede i forskjellige farger øverst.

Det karakteristiske med denne dekoren er at en del av den skal henge løst på yttersiden av bellingen. Et trekkbånd av skinn øverst holder den på plass. Den nedre delen består av rødt klede, 15–20 centimeter høyt, med en splitt på innsiden av smalbenet. Denne delen kommer utenpå skallenes skaft. Flettet bånd (bárggeš) med en dusk som er festet til skobåndene, surres utenpå det røde kledet.

Disse bellingene er til finbruk, og da velges mørke leggskinn av rein. Hverdagsbellinger (stihkágálssohat) består av bellinger laget av leggskinn på reinen, og bellingbukse av avhåret og garvet reinskinn. Til hverdagsbellingene kan en bruke litt lysere skinn.

Det brukes forskjellig typer sko, alt etter sammenheng og årstid. Om sommeren brukes enten vanlige sko, Kero-sko eller kommager (čázehat). Kerosko har fått navnet etter fabrikken Kero i Sattajärvi i Pajala i Sverige, som lager kommaglignende sko av fabrikksgarvet lær.

Kommager er sydd av hjemmegarvet lær (enten kuhud eller selskinn) og avhåret og hjemmegarvet reinskinn. Bunnen er sydd enten av lær av kuhud eller av selskinn, mens leggene er sydd av avhåret og garvet reinskinn. I prinsippet skilles det ikke mellom manns- og kvinnekommager. Til kommager brukes kommagbånd (vuoddagat). Skobåndene kan brukes både til sommer- og vintersko.

Om vinteren brukes vanligvis skaller (goikkehat). Skallene varierer også etter bruk og anledning. Skal skaller brukes sammen med hverdagsbellinger (bellinger med bukse) til fjells, velges skaller med tykkere hår og med vevde bånd. Skal skallene derimot brukes sammen med bellinger med pynt, velges skaller av høstslaktede dyr, gjerne hvite, svarte eller prikkete. Videre kan en også bruke skaller med snøring (guretgápmagat), og da kan det enten brukes bukser eller skinnbukser til. Skallene med snøring kan være dekorert på samme måte som finbellingene, eller ha en enklere dekorering.

Det er felles skobånd både til sommer- og vinterbruk. Mennene har to forskjellige bånd: enten rettvevde eller med opplukk.

Rettvevde bånd er slike bånd der mønsteret dannes ved at en under renningen på vevskjeen plasserer trådene i en bestemt rekkefølge, og deretter vever en rett. Med opplukk menes at en da også plasserer trådene i en bestemt rekkefølge, og deretter plukkes mønstertråder opp under vevingen, slik at det blir dannet stjernemønster eller andre mønstre.

Bunnfargen på begge båndtypene er hvitt, mønsterfargen er rødt og kantene er blå. Disse fargene har etter hvert blitt forholdsvis stabile på mannsskobåndene. I enden av skobåndene er det et langt flettet bånd med de samme fargene, og ytterst i enden henger en dusk (diehppi) med rød grunnfarge. Dusken er større når den skal brukes til finere bruk og mindre til hverdags. Dusken kan også utelates helt til arbeidsbånd.

Det finnes flere variasjoner av belter: lærbelter med sølv- eller gullknapper, som begynner å bli ganske vanlig nå, belte med hornknapper eller vevd belte.

Lærbeltet er laget i forskjellige farger og med ulike mønstre, ofte er midtpartiet ensfarget. Dette beltet blir ofte gjort av lokale håndverkere (duojárat). Mange lager også belter av naturgarvet skinn, og da er bunnfargen brun.

Vevd belte var ganske vanlig i bruk fram til 1980-tallet, men ble etter hvert erstattet av lærbelte. Mønsteret på det vevde beltet er likt for menn og kvinner. Bunnfargen er hvit bomullstråd, mønsteret er i rødt, og kantene er røde og blå. Når det gjelder sølv- eller gullknappene, er det ingen forskjell på knappene hos gifte og ugifte menn.

Lua som mennene bruker, kalles stjernelue og kom i bruk en gang på begynnelsen av 1800-tallet. Av ordet šávka kan en tenke seg en russisk inspirasjon.

Lua er etter hvert blitt høyere og høyere. I dag syr de fleste denne lua av blått klede med røde og gule kanter. Svart klede og hvitt hjemmestampet vadmel er også brukt som grunnfarge på lua. Det er forskjell på sommer- og vinterlua, og en kan også finne røde luer. Det karakteristiske ved lua er en stjerneformet pull. Vinterlua har en brem (reaska) av skinn, og dusker på siden. Sommerlua mangler skinnet og duskene på siden.

Menn bruker silkeskjerf under halsen innenfor kofta, og denne kan variere i farge.

Kepen er et plagg som blir brukt utenpå pesken, men i dag er det heller ikke uvanlig å bruke kepen utenpå kofta.

Denne kepen har antagelig sin opprinnelse i skinn som ble brukt for å dekke halsen, blant annet skriver Leem at mennene hadde skinn rundt halsen for å holde varmen når de var på reise. Samtidig beskriver Leem også en såkalt rivuk, som han betegner som reisehette, og som ble brukt på reiser. Denne hetten, skriver han, går nedover ryggen og brystet, og foran i pannen har den en klaff som blir kalt Čalbmeraft («kant for øynene»). (Leem 1975: 72). Nå er det litt vanskelig å si med sikkerhet at Leem beskriver en kep som ble brukt i Karasjok, men mye tyder på at det ikke skilte så mye mellom klærne i de forskjellige områdene på den tiden.

På den seneste luhkkamodellen som har vært aktivt i bruk, har den blitt mindre, slik at det ikke alltid har vært tanken at hetten skal dekke hodet. Navnet rivuk har også forandret seg til å bli luhkka. Men samtidig beskriver han også en kep som menn brukte på reiser. Čehporas, som er en bjørneskinnskep ble brukt av menn, det eksakte tidsrommet for bruken kan ikke sies med sikkerhet. Kepens funksjon er å dekke ryggen og nakken. Mennenes kep har også en lueform som er sydd fast i kepen og skal dekke nakken. Kepen som brukes utenpå kofta eller som ble brukt som arbeidsklær, var ofte i svart, med en rød kant nederst. Kep til daglig bruk hadde nesten gått helt ut av bruk, men begynner nå å komme tilbake igjen. Luhkkaen som blir brukt i dag, har en enkel konstruksjon, den er todelt, og med rød kantning.

Fargen på kofta kan variere. Fargekombinasjonene kan også variere etter den som syr og den som bærer kofta. Noen vil for eksempel velge å ikke ha remser (dilit) på sin kofte. Her beskrives kofta med blått som grunnfarge, og rødt som fargen på pyntebåndene.

Dette er de vanligste kjennetegnene på Karasjokkofta: kvinnekofta består av forstykke (ovddabeall), underarmskile (gie~davuolbihttá), skulderstykke (oalgebihttá) og bakstykke. Bakstykket består av to sidestykker (bálttat), to midtstykker (guovdosealgi) og fire kiler (gáiddát). Lengden på kofta har variert opp gjennom årene. I dag rekker kofta til litt under knærne. Men dette er individuelt, noen vil foretrekke lengre kofter. Kofta har også vært kortere, spesielt var den kort når det for øvrig var moderne med korte kjoler.

På sømmene på bakstykkene ned til midjen er det påsydd en remse i en annen farge enn grunnfargen. Denne remsen kalles dilli/ceakkodilli og er ca. 1,5 til 2 centimeter bred. Hvis grunnfargen er blått, er dillien gjerne rød. En annen remse går på tvers av ryggen over sømmen mellom skulderstykket og ryggstykket. Denne delen kalles hárdodilli og er 5–7 centimeter bred og i samme farge som ceakkodilli. Hárdodilli er identisk med mannskoftas. Forstykket har splitt for halsåpning som rekker ned til brystet. I halsåpningen bæres et rødt klede som er ca. 15 centimeter bredt. Denne er oså identisk med mannskoftas.

Rynkekanten nederst på kofta kalles holbi og er todelt: kantklede (holbeláđđi) og nederste kant (holberavda), der kantkledet er bredest (mellom 8–10 cm). Hvis kofta er blå, er kantkledet rødt. Den nederste kanten var tidligere en vevd kant som kunne være av to gråkulører eller røde kulører der den mørkere er vevd slakkere slik at den blir lengre. Men i dag kjøpes kanten ferdig. Bredden på kantkledet varierer, avhengig av personen som syr, mens nederste kant er på ca 2 cm. Rynkningen av kanten varierer også, noen foretrekker en «rakere» kant, mens andre igjen vil ha en kant som er sterkt rynket. I sømmen mellom rynkekanten og kofteviddekanten er det en gul strimmel. Eldre kofter har mindre rynkning på nedre kant av koften, og kantkledet er også smalere (4–5 cm).

Skriftlige kilder fra 1700-tallet (Leem) beskriver at beltet var gjort av lær med tinnplater som dekorasjon. Det har heller ikke vært uvanlig å ikke bruke belte. Også i dag kan spesielt eldre velge å la være å bruke belte. Dette gjaldt både kvinnelige og mannlige kofter.

Etter hvert som veveteknikken utviklet seg, kom vevde belter i bruk. Beltet som er blitt brukt de siste 100 årene, er et vevd belte (čuolddaboagán), som består av opplukkmønster, det samme som på mannskofta. I tillegg er det etter hvert blitt vanlig å bruke lærbelte med sølv- eller gullknapper. Disse lærbeltene kan være av farget lær, og kantene blir dekorert med en annen farge. Disse beltene blir ofte gjort av lokale produsenter. Videre er det også mange som velger å bruke hornknapper som er utskåret på forskjellige måter. Det er også mulig å lage belte av klede, skinn eller bruke egen, individuell design på belte. Bredden på beltet vareier mellom 5 og 8 centimeter.

Sjalet er blitt en del av koftas store variasjonsmuligheter. Sjalet har blitt en viktig del av kofta de siste 150 årene. Tidligere bar man sjalet enten innenfor kofta, eller man hadde et lite sjal rundt halsen – eller ikke sjal i det hele tatt. Til huskofter var det ikke vanlig å bruke sjal med frynser, men det kunne være et enkelt bomullssjal. På eldre bilder fra begynnelsen av 1900-tallet kan en se sjal med enkle frynser eller at det ikke er frynser i det hele tatt. Dette sjalet kunne ha forskjellige farger.

Sjalet som blir brukt i dag, er av silkestoff eller silkeimitasjon og har forskjellige farger og mønster. Disse kjøpes inn. Frynsene har én eller flere farger i nyanser av fargene som finnes på sjalet. En spesiell frynseteknikk brukes for at frynsene ikke skal løsne. Noen ganger går frynsene i bare en farge, andre ganger har de flere farger som danner et mønster.

Sjalet har i de siste 20–30 årene fått en ny rolle i drakten. Om en ikke kan variere mellom flere kofter, kan en variere med flere sjal. En stund på 1960–70 tallet ble det brukt hvit sjal. Hva dette kom av, er vanskelig å si, men det kan hende at drakten var på vei til å bli et festplagg, og tendensen gikk dit hen at den skulle «uniformeres» og bli et enhetlig plagg. Både frynsingen av sjal og bruk av frynsegarn/-tråd har også forandret seg. En kan si at sjalenes farge, frynsenes tykkelse og frynsingen er en egen motesak for koftebrukere.

Yttersjalet er av ull og vevd enten i rettvev eller i kypertmønster. Bunnfargen er enten rødt, blått eller grønt, og blir kombinert med andre farger. Likeens kan sjal bli brukt i andre områder også. Fram til i dag har lokale vevere vevd sjalene til brukere, men nå kan en også kjøpe fabrikkvevde sjal, men med mønstre som de hjemmevevde. Dette sjalet brukes utenfor kofta (eller pesk hvis man bruker det) når det er litt kjøligere i lufta og på vinteren.

Ullsjal har erstattet den gamle njálfáhtta som kvinnene har brukt. Njálfáhtta er en kep uten hette som var i bruk samtidig med hornlua (ládju) på 1800-tallet. På Norsk Folkemuseum finnes et eksempel på en slik kep som også har sikksakkmønster.

Når folk brukte kofta daglig og var ute mye, brukte også kvinner skinnbukser til kofta. Denne tradisjonen holdt seg til rundt andre verdenskrig og noen år etter. I dag er det imidlertid vanlig å bruke strømpebukse eller strømper. En variasjon er bellinger til vinterbruk. Bellingene syes på samme måte som til menn, bortsett fra at dekoreringen øverst mangler.

Det brukes forskjellige slags sko, alt etter sammenheng og årstid. Om sommeren brukes enten vanlige sko, Kero-sko eller kommager.

Kommager er sydd av hjemmegarvet lær (enten kuhud eller selskinn) og avhåret og hjemmegarvet reinskinn. Bunnen er sydd av lær enten fra kuhud eller selskinn, mens leggene er sydd av avhåret og garvet reinskinn. I prinsippet skilles det ikke mellom manns- og kvinnekommager. Til både kommager og skaller brukes kommagbånd. Kommagbånd veves med opplukk, og grunnfargen er rødt og mønsterfargen blått.

Om vinteren brukes vanligvis skaller. Skallene varierer også etter bruk og anledning. Skal skallene brukes sammen med bellinger med bukse (gálssohat) til fjells, velges skaller av tykkere hår og med vevde bånd. Skal skallene derimot være til finbruk, velges skaller av høstslaktede dyr og gjerne hvite, svarte eller prikkete. Skallene kan også være dekorert med klede i sømmene. Videre kan det også brukes skaller med snøring. Disse kan da være dekorert med fargerike sikksakkmønster i klede eller ha en enklere dekor.

Den vanligste fargen på lua er rød. Selv om fargen på kofta har variert veldig, har luas farge vært rød etter at hornlua forsvant. Lua består av bunn og en kant på innsiden av lua som bunnen blir rynket fast i, en kant rundt ansiktet samt en øreklaff. Et mønstret silkebånd (ravda) festes på sømmen mellom bunnen og nedre del av lua. Kanten rundt ansiktet blir rynket og strammet til slik at den blir «ettersittende». Helt på kanten av lua rundt ansiktet, er et smalt hvitt heklet bånd (speallevearka) sydd fast.Silkebånd brukes for å knyte fast lua under haka.