Kautokeino-kofta

Kofta klippes i primærsnitt. For å gi vidde til kofta settes det i kiler nedenfra og opp til midjen. Ryggen klippes i seks deler med et bærestykke på hver skulder. Bakstykket og framstykket festes på dette bærestykket. Ermene festes på bærestykket og nedover langs sidene. Kofta dekoreres med band langs de øverste sømmene, både foran, bak på skuldrene og på ryggen. Nederst på kofta festes en kantdekor (holbi), og ytterst på ermene er det en mansjett (soadjegeahči). Koftekanten nede og ermemansjetten er begge sammensatt av klede i ulike farger, påsydd kroklisser og band. Til sist plisseres kofta fra midjen og ned.

Historiske kilder (Knud Leem, 1767) viser at også kvinnene den gang hadde krage på kofta, men denne kragen er borte nå, mens mennenes kofte fortsatt har en stående krage rundt halsen på kofta.

Tidligere ble det brukt et bringeklede (raddeliehppi) under kofta foran på brystet. Dette var formet som en lomme, som kunne festes bak på nakken under kofta. I denne lommen ble verdisaker oppbevart. Den var sydd av stoff eller klede, men fra gammelt av ble den antagelig sydd av skinn.

Kvinnebeltet (boagan) besto tradisjonelt av et mønstervevd band av garn dekorert med ei spenne av horn (boagancaggi), som beltet ble festet sammen med. En bærering (guottehat) av messing eller horn ble festet i beltet. Der hadde kvinnene hengende kniv, nøkler og sysaker blant annet.

Det er også tradisjon at gifte kvinner bruker lærbelte med firkantete sølvknapper, mens ugifte bruker runde knapper på beltene sine. Knappene blir ofte forgylt. I enden av konebeltet er det festet et endestykke (boagangeahči). Endestykket var laget av sølv forgylt med gull. I Kautokeino var det kun gifte kvinner som ifølge tradisjonen hadde endestykke på beltet. Enden av beltet festes med et fletteband med dusk eller sølvkjede med anheng. Beltet for ugifte var enklere; det hadde runde knapper og gjerne med hengende «løv» festet i knappen.

Opp gjennom tidene har kvinnene brukt ulike hodeplagg. En av de eldste luene er hornlua (čoarvegahpir), som ble brukt tidlig på 1750-tallet og ca. hundre år framover. Lua får sin karakteristiske fasong av et uthult stykke tre som er hornformet, og som ble lagt inn i luas øverste del. Lua er av ullstoff, i rød eller blå farge, og har et vevd mønsterband surret over på framsiden. På hornlua er det påsydde knytteband av silke (gaibattit). Ifølge konservator og museumsbestyrer Alf Isak Keskitalo gikk hornlua ut av bruk rundt 1860. Et eksemplar av hornlua finnes på Kautokeino bygdetun. Historiske kilder forteller at det var kristendommen, via læstadianismen, som satte forbud mot å være overstaselig pyntet (goargat), og dermed sluttet kvinnene å bruke hornlua. Lua i seg selv var praktfull, og det virker som om kvinnene bar den med stolthet. Skoltesamene har lignende kvinneluer, men hos dem er luene dekorert med perler.

Skupmot er en utenpålue for kvinner og var mye brukt før i tiden, særlig som beskyttelse mot kulde, vær og vind. Lua satt tett inntil hodet som en kyse, dekket nakken og ørene og var bundet fast under haken. Dette hodeplagget var et ytterplagg som var sydd av ullstoff og dekorert med band. Lua ble sydd etter samme prinsipp som kvinnelua som brukes i dag til Kautokeino-drakten. Forskjellen er at skupmot har stående mønster på dekoren rundt hodet (stáhppejuvvon).

Kvinnelua som brukes i dag, er sydd av rødt klede dekorert med band, kroklisser og lisseband. Pullen består av et stykke stoff som er rynket. Pullen er sydd til et stykke fast stoff som er ca. 10 cm bredt, og syes så sammen i kortsiden (bak på lua) etter mål av hodets diameter. Dette hodestykket (reatka) er det som bestemmer luas størrelse. Reatka blir dekket til med ulike band som er sydd på fra øvre kanten av lua, og på denne dekoren monteres hovedbandet (ravda). Så monteres ørelappene (belljosat), og på disse festes kroklisser og lisseband. En klederemse (niehkkelá~d~di) syes på ørelappene og rundt bak på lua. Deretter monteres pannestykket (gállola~d~di), som rynkes i nederkant, rett over pannen. Til sist festes et lisseband (speallavearka) for å holde rynkene stabile over pannen. Lua knyttes sammen med knytteband som er festet ytterst på ørelappene. I tidligere tider ble lua også laget av blått eller grønt ullstoff.

Til drakten brukes et tørkle, som kan være i ulike farger. De mest vanlige stoffene er bomull, silke eller syntetiske stoffer. Det kan kjøpes tørklær med ferdige frynser, men frynsene kan også settes på etterpå og knyttes med flere rader med knute. Fargen og lengden på frynsene bestemmes av den enkelte. Knyttingen går fra tre til seks rader rundt tørkleet. Et tørkle brukes ofte under et ullsjal.

Ullsjalene veves tradisjonelt hjemme på fireskaftet flatvev. Sjalene er av tynt ullgarn som er satt sammen i rutete mønster av primærfarger. Bunnfargen er rødt med renninger av andre primærfarger. Ullsjalene har en lang tradisjon og brukes både til kofta og til pesken. I nyere tid har det også kommet sjal vevd i vaffelmønster.

Det brukes to ulike vottevarianter til Kautokeino-kofta. På den ene varianten (girjefahcat) går mønstrene rundt hele votten, også rundt tommelen, på den andre (ávžži) er det mønster bare på yttersiden av votten. Det brukes også en tredje vottevariant som er uten mønster og av grått eller naturfarget ullgarn.

Pelsvottene er sydd av skankeskinn av rein. Vottene til penbruk ble ofte sydd av hvitt skinn, skaftet på votten var dekorert med klede, kroklisser, lisseband. Dekoren kunne også bestå av applikert klede i forskjellige farger. Ifølge muntlige kilder kunne dekoren også bestå av perler, i tillegg til sølvknappen som vottene ble festet sammen med når de ikke var i bruk. Hverdagsvotten (gista) ble sydd av vanlig mørkt eller lyst pelsskinn. Tidligere ble pelsvotten mye brukt som arbeidsvott. Pelsvotten var fôret med pelsfôr øverst i skaftet. Selve votten var ufôret, men inne i votten ble det brukt sennegress som isolasjon eller gress med en spesiell, god lukt (háisuoinnit). Det er ingen større forskjell på barne-, herre- og damepelsvotter.

Kep, som opprinnelig er et engelsk ord med betydningen en kappe som dekker skuldrene, var opprinnelig av ulveskinn eller annen pels, og ble brukt av kvinner på samme måte som ullsjal benyttes. Pelskepen er utformet med en «krage» som beskytter halsen og henger ned over skuldrene. Njalfahtta er tradisjonelt et kvinneplagg uten hette, og syes i dag av vadmel eller klede. Luhkka er navnet på mennenes kep.

Brystkledet, som dekker en del av brystet innenfor kofta, er sydd som en lomme festet med en knapp bak på nakken. Det kunne være dekorert øverst i halsen. Det har vært ute av bruk lenge, men har i de siste årene blitt tatt opp igjen som dekor i halsen i en fornyet tradisjon. Det nye brystkledet er ganske lite og lages av hvitt stoff dekorert med perler. Det tradisjonelle brystkledet hadde en lommefunksjon, for eksempel til oppbevaring av verdisaker. Tradisjonelt ble brystkledet brukt både av menn og kvinner.

Om vinteren brukes skaller sydd av hodeskinn hos rein (gálssohat) og skaller sydd av skankeskinn (nuvttohat) på reinsdyr. På skallene vender alltid pelsen utover. Det har også vært brukt skankeskinn av ku (riehtehat). Tradisjonelt har vinterfottøyet en tupp foran, noe som også var praktisk for å holde på plass skiene. Dette er beskrevet i den eldste litterære kilden vi har til samenes historie, nemlig Tacitus’ beskrivelse av fenni (som tolkes til å være et navn på folkene som bodde langt oppe i nord) i hans verk Germania fra 98 e.Kr. Materialet til skallene er satt sammen på en ganske avansert måte. Tilskjæring av mønsterdelene og tilpasning av hårretning er nøye valgt med hensyn til form. For eksempel er hårenes retning på sålene tilpasset slik at fottøyet ikke skal bli for glatt. Hårene på den bakre halvparten av sålene peker forover, mens hårene på den fremre halvparten peker bakover. Fottøyet er like aktuelt i dag, med sine gode bruksmessige egenskaper og høye bruksverdi.

Det finnes mange typer skaller og skaller som skal brukes til fest eller til bryllup dekoreres mer enn skaller til hverdagsbruk. Fargen på skallene varierer etter fargen på skinnet, og det finnes like mange farger på skallene som det finnes fargenyanser i dyrepelser. Rein som slaktes tidlig på høsten gir tynnhåret pels, mens rein som slaktes på vinteren gir tykk pels.

For å gjøre skallen varm legges det i sennegress etter en nøye utviklet teknikk. Sennegress som innlegg i skoen gir god isolasjon og varme, er behagelig å gå med og tar opp fuktighet og svette fra foten. Sennegress vokser langs bekker og innimellom vierkratt ved tjern og vann i skogen. Gresset blir skåret, bearbeidet og tørket. Sennegress brukes som innlegg både i vinter- og sommerfottøy. Tradisjonelt ble det ikke brukt sokker på føttene, kun sennegress som innlegg i skoene.

Kofta klippes i primærsnitt, og den får nok vidde ved å sette inn noen kiler nedenfra og opp til midjen. Ryggen klippes i fire deler med et bærestykke på hver skulder. Bakstykket og framstykket festes på dette bærestykket. Ermene festes også på bærestykket og nedover langs sidene. Kofta dekoreres med band på sømmene oppe foran, bak på skuldrene og på ryggen. Kragen festes på og kantes med klede rundt hele halsåpningen med splitten foran. Nederst på kanten festes holbien, og ytterst på ermene (soadjegeahči) festes en remse sammensatt av klede i ulike farger, påsydd kroklisser, lisseband og band. Til sist plisseres kofta oppover til beltet. Herrekofta går til ovenfor knærne. Kofta har opp gjennom tidene variert i dekoren, mens lengden på kofta har vært stabil. I halsen lukkes kofta med ei spenne av sølv eller horn.

Beltet er av lær i forskjellige farger og dekorert med maljer. Tidligere brukte også mennene vevd belte til finbruk og svart lærbelte med spenn til hverdags, mens til festbruk hadde de et bredere lærbelte med knapper. I senere tid er det blitt vanlig at også gifte menn bærer belte med firkantete knapper av sølv eller forgylte knapper og et endestykke av sølv (boagangeahči). Ugifte menn bærer fortsatt belte med runde knapper. Tradisjonelt skal ikke ugifte bruke endestykke på beltet. Tuppen på beltet festes med et fletteband med dusk eller sølvkjede med anheng. Endestykket er laget av sølv og har en rundformet tupp i enden. På tuppen er det laget et feste hvor det settes på et kjede eller et flettet band. Endestykket festes ved hjelp av bandet, som så surres rundt en knapp på beltet.

Tradisjonelt har mennene både sommer- og vinterlue (šávká). Lua har en spesiell, stjerneformet pull med fire oppstående «tupper» eller «hjørner» som stikker ut til sidene.

Vinterlua er fôret med bomullsstoff og er fylt med dun innvendig for å holde stjerneformen oppreist. Historiske kilder forteller at lua også ble brukt som hodepute. Lua har en svart kalveskinnsremse (viergi) rundt hodet som er dekket med en bred bord av klede, påsatt kroklisser og band (šávkála~d~dit). I sidesømmen er det festet silkeband blandet med klederemser (gahperdiehpit). Remsene henger nedover ryggen helt ned til beltet. Nederst er lua kantet med hvitt skankeskinn av reinkalv. Av praktiske hensyn er lua lite i bruk i dag.

Sommerlua er stort sett tilsvarende vinterlua, men mye enklere. Den er ikke som vinterlua dekorert med så brede border av klederemser, og heller ikke fylt med dun. Historiske kilder viser til at det tidligere også ble brukt andre farger enn grått og blått, som er de vanlige fargene i dag.

Halsduk (čeabetliidni) er et tørkle, som kan være i forskjellige farger. Tradisjonelt brukte menn tørkle som var sydd dobbelt på hver av endene, slik at det ble lommer hvor det kunne oppbevares småting og verdisaker.

Vinterbuksene for menn er av nappaskinn (sisti). Leggene (gallsåhat) er sydd av svart leggskinn (gapmasat), og nederst er det et rødt klede (galsotnjalbmi) festet på skinnet, som ble brukt til å få en tett overgang mellom bellingene og skallene eller fottøyet. Kledestykket (gálssotnjálbmi) kan være både med og uten dekor. Tidligere ble det brukt vadmelsbukser (fiehtarbuvssat) under bellingene.

Tradisjonelt ble mennenes sommerbukser (sistehat) laget av avhåret, barket og garvet reinskinn eller vadmelsbukser. I dag bruker mennene både skinnbukser og vanlige bukser av mørkt stoff.

I likhet med kvinnene bruker også menn ulike typer skaller (se beskrivelsen ovenfor).

Mennene har tradisjonelt også brukt en kep, en uværskappe som også hadde hette og som beskyttet hode, hals og skuldre mot regn og vind. Tradisjonelt ble den sydd av hjemmevevd vadmel i hvit eller grå farge. Mens kvinnenes uværskappe er uten hette (njalfahtta), har altså mennenes kappe en hette og kalles luhkka.