Læstadianere, medlemmer av Lars Levi Læstadius' vekkelsesbevegelse. Det finnes ingen medlemsregistre, men antall læstadianere i Norge er beregnet til ca. 50 000.

I Norge finnes det tre retninger blant læstadianerne: De førstefødte, De småførstefødte og Lyngen-retningen. De førstefødte finnes i Finnmark, Troms og Nordland og har Gällivare i Sverige som sitt sentrale samlingssted. De småførstefødte, også kjent som Alta-retningen, har Tornedalen og Østerbotten som sitt åndelige sentrum. Lyngen-retningen har sitt samlingssted i Skibotn og finnes bare i Norge.

Felles for alle retninger er at de vil være strengt lutherske. Martin Luthers skrifter, de lutherske bekjennelsesskrifter og Læstadius' prekener siteres flittig og betraktes som normative. Læstadianerne er tilhengere av statskirken og vil ikke gå inn i frikirkedannelse. Deres stilling til ikke-lutheranere er avvisende, og også forholdet til indremisjon og prester er ofte spent. Innenfor den lutherske tradisjon representerer læstadianismen noe nytt ved sin betoning av skriftemål og absolusjon og ved særoppfatninger av enkelte lærepunkter. Omvendelsen fremkalles gjennom drastisk botsforkynnelse, og den skal markeres ved skriftemål for en av bevegelsens ledere, som derpå tilsier syndenes forlatelse ved håndspåleggelse. Absolusjon i denne form gjentas også senere i livet. Barnedåp og bønn praktiseres, men gjelder ikke for nådemidler. Derimot spiller nattverden stor rolle i læstadianismens fromhet. Under nattverdhandlingen kan det bryte ut «rørelse» i forsamlingen (se likkadus). Bevegelsen har sterke fromhetskrav; forbud mot røyking, alkohol, dans m.m.

Vekkelsen oppsto i Karesuando i svensk Lappland i 1840-årene, og bredte seg i området nord for Lule älv i samisk- og finsktalende, men også i svensktalende miljøer. Vekkelsen kom tidlig til Finland, der den er utbredt i størsteparten av landet. Til Norge kom læstadianerne i slutten av 1840-årene, samtidig i Kautokeino, Alta, Lyngen og Ibestad. I Kautokeino tok bevegelsen en fanatisk retning som kulminerte i opptøyer i 1852 med drap og ildspåsettelse. Andre steder artet den seg fredelig, selv om sammenstøt mellom de vakte og prestene forekom. Læstadianismen bredte seg til Tysfjord og Ofoten, delvis til Lofoten og særlig i de indre og nordlige traktene i Troms og over hele Finnmark. Etter Læstadius' død i 1861 ble Juhani Raattamaa (1811–99) bevegelsens leder. Etter dennes bortgang inntrådte splittelser. I Norge har læstadianismen holdt seg som et sterkt innslag i nordnorsk kirkeliv.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.