Lyngen-kofta. Av . Begrenset gjenbruk

Lyngen-kofta

Herre- og kvinnekofte fra Ivgu, Lyngenområdet
Av /Norsk bunadleksikon.

Kvinnekofte med sølvkrage og sølvbelte fra Ivgu, Lyngenområdet. Her er sølvkragen vist utenpå kofta.

Lyngen-kofta
Av /Norsk bunadleksikon.

Artikkelstart

Lyngenkofta er fellesbetegnelsen på den sjøsamiske drakten som brukes i Lyngenområdet i Nord-Troms, og som omfatter kommunene Lyngen, Storfjord og Kåfjord. Drakten tilhører dette sjøsamiske området, men har også elementer fra tradisjonelle sjøsamiske klær fra andre steder på kysten av Nord-Troms og Finnmark. På grunn av sterkt fornorskningspress gikk de tradisjonelle sjøsamiske klærne ut av bruk på slutten av 1800-tallet. Koftene som brukes i dag er rekonstruerte på bakgrunn av historiske kilder.

Koftene og tilbehøret fra gamle Lyngen er rekonstruert og gjenskapt på grunnlag av den tradisjonelle sjøsamiske klestradisjonen fra området. Rekonstruksjonen er basert på historiske kilder. Det ble gjort omfattende granskinger av skriftlige kilder og eldre bilder samt museumsbesøk. Drakten tilhører Lyngenområdet, men har også elementer fra tradisjonelle sjøsamiske klær fra andre steder på kysten av Nord-Troms og Finnmark.

Gamle Lyngen, som omfattet dagens kommuner Lyngen, Storfjord og Kåfjord, ligger i hjertet av Nordkalotten – nærmere bestemt i Nord-Troms, nær grensa til Finland og Sverige. Dette er et grenseland både geografisk og kulturelt. I dette området gikk de tradisjonelle sjøsamiske klærne ut av bruk på slutten av 1800-tallet. Lyngen var av norske myndigheter blitt definert som et overgangsdistrikt, et område der fornorskingspresset ble særlig intensivert fra 1880-tallet. Dette medførte at en del av de tradisjonelle sjøsamiske kulturtrekkene ble borte, deriblant den sjøsamiske klestradisjonen.

Til denne sjøsamiske drakten hører kofte, brystduk, lue, belte og fottøy, kommager og kommagband og sølv, både for mann og kvinne. Andre draktdeler er skinnbukse for herrer, og for kvinner bittut eller leggings, silketørklær og ullsjal. Ytterplagg (dork), sydd av saueskinn, har tidligere vært vanlig i bruk. Kildematerialet forteller også om en sølvkrage som har vært brukt til spesielle anledninger. Barnas klær er kopier av de voksnes, men de har spesielle luer.

Draktdeler

Kofte (gákti)

Kofta er sydd etter tradisjonelt snitt. Dette snittet bærer preg av at drakten har vært sydd av skinn, og delene er tilpasset skinnets form. Koftas deler består av framstykke, skulderstykker og ryggstykket, som er delt opp i fire deler. I tillegg kommer ermene.

Kofta syes i klede, ullstoff eller et annet passende stoff. Fargene varierer etter smak og behag, men vanligst er blåfarger, grønnfarger, grått og sort. Kvinnene bruker også ofte rødt stoff til koftene. Dekoren består av klederemser med påsydde ullgarnstikninger. Fargene i dekoren tilpasses hovedfargen, men rødt og gult er vanlig.

Mannskofta har krage, (čeabet), som er rikt dekorert med ullgarn og applikasjoner med kråkesølv/glimmer (riebansilba), som skinner gjennom hull i dekorbitene. Dekoren plasseres midt bak og på sidene rett over skuldrene. Kragen og halsåpningen (ohca), er kantet med klede i dekorfargene. Det er vanlig å sy en lomme av bomullstøy på høyre side av halsåpningen. Rett under koftas halsåpning er det sydd en firkantet dekor med kråkesølvbroderi.

Pynten langs skuldersømmene og nederst på ermene består av kledestrimler og ulltråder i dekorfargene, men det skal være en smal gul remse øverst. Mannfolkkofta er pyntet nederst med to rader rødt ullgarn, stukket ned. Kofta lukkes med sølvhekter i halsåpningen.

Kvinnekofta har ikke krage, (čeabet), men er kantet rundt halsåpningen med klede og har en firkantdekor rett under halsåpningen. Den er ellers dekorert som mannskofta.

Kofta har holbi nederst. Holbien er en kant som syes sammen av kledestrimler; denne syes fast i koftas nederkant som en dekorativ avslutning. Holbiens kledestrimler er i to til tre farger, hvor det skal være en smal gul strimmel øverst; strimlene dekoreres med ullgarnstikninger. Kvinnekofta er lengre enn mannskofta, og rekker et stykke ned på leggen. Den lukkes i halsen med ei eller flere søljer.

Brystduk (raddeleahppi)

Brystduken syes av samme stoff som kofta. Den skal være litt lengre enn halsåpningen, og består av halslinning, forstykke og to bakstykker. Brystduken syes sammen på skuldrene, åpningen er bak. Halslinningen på brystduken dekoreres med kråkesølvbroderier.

Skjerf og tørkle (čeabetliidni ja liidni)

For mennene er det valgfritt om de vil bruke brystduk eller skjerf i halsen. Skjerfet er gjerne av silke, i en valgfri farge.

Kvinnene kan bruke brystduk, eller et tørkle, som vanligvis er av silke. Tørkleet skal dekke skuldrene og festes i halsen med sølje.

Belte (avvi)

Kvinnebelte (hearvaavvi) fra Ivgu, Lyngenområdet, med kråkesølvdekor
Av /Norsk bunadleksikon.

Beltet kan dekoreres med sølvknapper (boalloavvi), eller med kråkesølvbroderi (hervaavvi). Ønsker man sølvknapper, syes beltet i garvet reinskinn (sisti), og knappene festes på. Når beltet har kråkesølvbroderi, syes det i klede og pyntes med ullgarnstikninger. Det fôres på baksiden og kantes med garvet reinskinn.

Kvinnene kan også bruke et langt, flatflettet eller vevd band, et midjeband (geahcanbáddi), som belte. Bandet har store dusker i endene og knyttes på tradisjonelt vis, to ganger rundt livet, med endene hengende ned på hver side.

Herrebelte (hearvaavvi) fra Ivgu, Lyngenområdet, med kråkesølvdekor
Av /Norsk bunadleksikon.

Lue (gahpir)

Herrelue (birasgahpir) fra Ivgu, Lyngenområdet
Av /Norsk bunadleksikon.
Kvinnelue (gobbágahpir) fra Ivgu, Lyngenområdet
Av /Norsk bunadleksikon.

Mannslua er en type kilelue, sydd sammen slik at den blir kjegleformet (birasgahpir). Den syes i klede, med et mellomlegg av rødt klede i sømmene øverst mot toppen. Fargen kan være svart – eller i koftefargen, om man ønsker det. Nederkanten er påsydd kledestrimler i én eller to farger, hvorav den nederste er rød. Kanten kan pyntes med ullgarnstikninger. I toppen er det festet en rød dusk av røde kledestrimler eller rødt ullgarn. Til vinterbruk brukes en birasgahpir som er kantet med pelsskinn nede. Denne vinterluen kalles vierga eller viergagahpir.

Kvinnelua (gobbágahpir) er sydd av svart klede. Den er rynket sammen foran, så det dannes en liten pull. Nederkanten er pyntet med farget band og/ eller bomullstøy i forskjellige mønstre. Lua kantes nederst med et smalt hvitt band av silke eller bomull. Lua har et flatflettet eller vevd lueband, som skal gå to ganger rundt pullen og knyttes bak.

Fottøy (gápmagat)

Fottøyet, eller kommagene med kommagband (gápmagat), er av de delene av den samiske drakten som har vært lengst i bruk, helt til etter andre verdenskrig.

Kommager (gápmagat), er tradisjonelt fottøy som enten er hjemmesydd på tradisjonelt vis eller kjøpt. Kommager syes av garvet ku- eller okseskinn. De har mokasinfasong med en liten tupp framme ved tærne, og går et stykke opp på leggen.

Fottøyet taes på sammen med kommagband (vuoddagat). Bandet knyttes fast i fottøyet og surres opp etter leggen. Kommagbandet består av tre deler som er montert sammen til et langt band. Festebandet (garca), er kort og flettet av skinn eller ullgarn. Denne enden festes til kommagen, deretter selve bandet (vuotta), som er vevd. Til sist tar man på forlengingsbandet (giesaldatbáddi), som er flettet og avsluttes med en dusk i enden.

Kommagbanda er vevd i toskaftvev, og fargene kan man bestemme selv. Det vanligste har vært rødt og svart, både til menn og kvinner. Kvinnene kan også bruke flatflettede kommagband (lohttonvuoddagat). De består av tre deler, montert sammen, som de vevde kommagbandene. Den eneste forskjellen er at bandet er flatflettet og ikke vevd.

Til vinterbruk kan man bruke skaller (nuvttohat). Dette er fottøy sydd av skinn med pels på, som oftest av reinens leggskinn. Skaller har samme fasong som kommagene, men har en større krumbøyd tupp framme.

Kommager med kommagband, fra Ivgu, Lyngenområdet
Av /Norsk bunadleksikon.

Bukser (buvssat)

Tradisjonelt har det vært brukt bukser sydd av vadmel eller garvet reinskinn (sisti), til kofta. I dag brukes både skinnbukser og andre mer vanlige bukser.

Leggings (bittut)

Kvinnene har tradisjonelt brukt strikkede leggings. Disse ble vanligvis strikket som en stømpe og rakk opp over kneet. Leggingsene har ikke fot.

Ullsjal (ulloliidni)

Kvinnene har tradisjonelt brukt store ullsjal (ulloliiddni), som ble knyttet om skuldrene for å varme skuldre, hals og rygg. De kunne også knyttes på hodet, utenpå lua. Sjalet er vevd i rutemønster, ofte i fargene rødt, gult, blått og grønt.

Sølv (silba)

Sølv er en viktig del av den samiske drakten. Det brukes både sølvhekter, søljer og sølvknapper. Det vanligste er sølv med tradisjonell samisk design.

Sølvkrage (silbarahkka)

Kvinnene kan pynte seg med sølvkrage. Dette er et løst plagg som består av et framstykke og et kortere bakstykke, som syes sammen på skuldrene som en krage og bæres utenpå kofta. Sølvkragen syes i klede og halslinningen eabet) står opp. framstykket er åpent foran. Selve kragen (čeabet), pyntes med dekor av kråkesølv. Hengeknapper, hekter og maljer av sølv festes til kragen foran samt nedover langs åpningen på begge sider. Hvor mye sølv en bruker, bestemmes etter smak og behag. Sølvkragen brukes bare til de helt store anledninger, som bryllup.

En brud kan også bruke brudekrone. Skikken med brudekrone er et eksempel på trekk som samer har lånt fra andre kulturer og gjort til sine egne.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg