Lezama Lima betraktet seg først og fremst som poet, og han debuterte med diktsamlingen Muerte de Narciso (Narkissos' død) i 1937. Han fikk raskt ry på seg for å være hermetisk og vanskelig tilgjengelig. Dette bunner til dels i omfattende bruk av mytiske, religiøse og filosofiske referanser, men også i en utfordrende metaforikk som særlig er inspirert av den barokke dikteren Luis de Góngora. Juan Ramón Jiménez, som var i eksil på Cuba under den spanske borgerkrigen (1936-1939), øvde også avgjørende innflytelse på Lezama Limas poetikk. Denne poetikken er utviklet i Lezamas essays, hvor la imagen, det poetiske bildet, er et viktig omdreiningspunkt. I den epokegjørende essaysamlingen La expresión americana (Det amerikanske uttrykket, 1957), knytter Lezama Lima det poetiske bildet til en egen latinamerikansk ontologi og uttrykksform, som særlig er forankret i barokkens betydning for Latin-Amerika.
Det er en intim forbindelse mellom Lezama Limas poesi, essayistikk og romanen Paradiso, som ble publisert i 1966. Tittelen alluderer til Dantes Divina Commedia, og i romanen følger vi hovedpersonen José Cemí fra han er barn og frem til han avslutningsvis når la sobrenaturaleza, overnaturen, en skapende og poetisk dimensjon. Mens de første kapitlene er viet Cemís forhold til familien – som både har biografiske og mytiske referanser – er de filosofiske og litterære samtalene med vennene Fronesis og Foción avgjørende for den poetiske "oppstigningen" som finner sted mot slutten. I 1977 kom Paradisos posthume og ufullstendige oppfølger ut under tittelen Oppiano Licario, en tittel som refererer til José Cemís veiviser i Paradiso.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.