José Lezama Lima

Lezama Lima ble født i Havanna i 1910, som sønn av José María Lezama y Rodda – ingeniør og oberst i det cubanske forsvaret – og Rosa Lima Rosado. Fra 1929 til sin død i 1976 bodde han i Calle Trocadero #162, i bydelen Centro Habana. Huset fungerer i dag som museum og kultursenter. Lezama Lima studerte jus ved Universitetet i Havanna, og han tok del i de omfattende studentdemonstrasjonene som bidro til diktatoren Gerardo Machados fall i 1933. Mellom 1937 og 1956 var Lezama Lima redaktør for tidsskriftene Verbum (1937), Espuela de Plata (1939-1941), Nadie parecía (1942-1944) og Orígenes (1944-1956). Sistnevnte har ry som et av de viktigste litteraturtidsskriftene i Latin-Amerika på 1900-tallet. Dette tidsskriftet var også i sentrum av den toneangivende "Orígenes-kretsen", som blant annet forbindes med Cintio Vitier og Fina García Marruz i tillegg til Lezama Lima.

Etter Fidel Castros revolusjon i 1959, ble Lezama Lima utnevnt til direktør for Avdelingen for litteratur og publikasjoner i det cubanske Kulturrådet, og til nestleder i Kunstner- og forfatterforeningen UNEAC. Mot slutten av 1960-tallet og frem til sin død ble han imidlertid i større og større grad marginalisert, særlig etter den såkalte Padilla-saken (1968-1971). Sammen med blant andre Virgilio Piñera ble han "restituert" på 1990-tallet, da sensuren ble mildere. Lezama Lima er gravlagt på Necrópolis de Cristóbal Colón-kirkegården i Havanna.

Lezama Lima betraktet seg først og fremst som poet, og han debuterte med diktsamlingen Muerte de Narciso (Narkissos' død) i 1937. Han fikk raskt ry på seg for å være hermetisk og vanskelig tilgjengelig. Dette bunner til dels i omfattende bruk av mytiske, religiøse og filosofiske referanser, men også i en utfordrende metaforikk som særlig er inspirert av den barokke dikteren Luis de Góngora. Juan Ramón Jiménez, som var i eksil på Cuba under den spanske borgerkrigen (1936-1939), øvde også avgjørende innflytelse på Lezama Limas poetikk. Denne poetikken er utviklet i Lezamas essays, hvor la imagen, det poetiske bildet, er et viktig omdreiningspunkt. I den epokegjørende essaysamlingen La expresión americana (Det amerikanske uttrykket, 1957), knytter Lezama Lima det poetiske bildet til en egen latinamerikansk ontologi og uttrykksform, som særlig er forankret i barokkens betydning for Latin-Amerika.

Det er en intim forbindelse mellom Lezama Limas poesi, essayistikk og romanen Paradiso, som ble publisert i 1966. Tittelen alluderer til Dantes Divina Commedia, og i romanen følger vi hovedpersonen José Cemí fra han er barn og frem til han avslutningsvis når la sobrenaturaleza, overnaturen, en skapende og poetisk dimensjon. Mens de første kapitlene er viet Cemís forhold til familien – som både har biografiske og mytiske referanser – er de filosofiske og litterære samtalene med vennene Fronesis og Foción avgjørende for den poetiske "oppstigningen" som finner sted mot slutten. I 1977 kom Paradisos posthume og ufullstendige oppfølger ut under tittelen Oppiano Licario, en tittel som refererer til José Cemís veiviser i Paradiso.

Lezama Lima fikk aldri en like omfattende leserskare som de mer kjente Boom-forfatterne Julio Cortázar, Mario Vargas Llosa, Carlos Fuentes og Gabriel García Márquez, noe som vanligvis tilskrives den vanskelig tilgjengelige stilen. Likevel regnes Lezama Lima i dag som en av de aller største latinamerikanske forfatterne på 1900-tallet, og ifølge den toneangivende litteraturforskeren Roberto González Echevarría er verket hans "kanskje det mest originale som er skrevet på spansk siden Cervantes og Góngora" på 1600-tallet. På Cuba øvde han blant annet avgjørende innflytelse på Severo Sarduy, og tenkningen hans omkring barokken har vært grunnleggende for forståelsen av nybarokk estetikk. I Tomás Gutiérrez Aleas kritikerroste film Fresa y chocolate (Jordbær og sjokolade, 1993) blir han et omdreiningspunkt for filmens tematisering av den cubanske revolusjonens sensur og intoleranse overfor homoseksuelle.

• Paradiso (1966), Norsk utgave Paradiso (2002), oversatt av Kjell Risvik.

• Cubas litteratur