Musikk på Cuba

Med sterke røtter i vestafrikansk og europeisk musikk, særlig musikk fra Spania, har kubansk musikk utviklet en rekke særtrekk, som siden tidlig på 1900-tallet har oppnådd stor popularitet og hatt en viktig påvirkning på internasjonalt musikkliv.

Koloniseringen av Cuba førte til at den indianske befolkningen så vel som dens kultur gikk til grunne. Den kubanske musikken bygger hovedsakelig på afrikanske og spanske tradisjoner (se latinamerikansk musikk), og folkekulturen omfatter en rik flora av musikk og dans. En del opprinnelige afrikanske former er blitt bevart relativt uendret, og er karakterisert ved kompliserte polyrytmer og en rikdom av instrumenter. Andre former er utviklet gjennom møtet mellom afrikansk og europeisk musikk. På 1900-tallet har det skjedd en betydelig gjensidig påvirkning mellom kubansk populærmusikk og den afro-amerikanske musikken i USA. Jazzen fikk nye impulser i 1940-årene fra kubanske musikere som slo seg ned i USA, blant andre perkusjonisten Mongo Santamaria. Salsamusikken, som ble populær i 1960- og 1970-årene, er i svært stor grad basert på kubansk musikk, og flere av de største stjernene innen salsa har kubansk opphav, som sangeren Celia Cruz.

Kubansk musikk oppnådde enorm internasjonal popularitet med utgivelsen av albumet Buena Vista Social Club i 1997, etter initiativ fra den amerikanske gitaristen Ry Cooder. Buena Vista Social Club besto av en rekke eldre musikere fra Cuba, til da lite kjent internasjonalt, som etter utgivelsen turnerte over store deler av verden. Den påfølgende dokumentarfilmen om prosjektet av Wim Wenders fra 1999 økte populariteten ytterligere, og selv om flere av de opprinnelige medlemmene døde, fortsatte prosjektet med varierende besetninger.

Cuba har alltid hatt en sterkere kunstmusikalsk tradisjon enn noen annen av de karibiske øyer. Allerede på l500-tallet brakte de spanske kolonistene med seg sin musikk til bruk i kirkene og i de fornemme salonger. Senere fikk kunstmusikken franske impulser via Haiti, og på 1800-tallet var italiensk musikk på moten. I koloniperioden dominerte kirkemusikken. Symfonier, operaer og klavermusikk i klassisk og fremfor alt romantisk stil, dominerte musikklivet på 1800-tallet. Først på 1900-tallet ble det skapt et nasjonalt tonespråk med røtter i folkemusikken. Toneangivende var komponister som Sánchez de Fuentes (1874–1944), Ernesto Lecuona (1896–1963), særlig kjent for sin underholdningsmusikk, og Amadeo Roldán (1900–39).

Fremstående blant dagens komponister er Juan Blanco, Carlos Fariñas og Leo Brouwer, internasjonalt kjent som gitarist. Brouwer har, ved siden av blant andre Sara Gonzales og Silvio Rodríguez, hatt stor betydning for moderne kubansk visekunst gjennom Nueva Trova-bevegelsen (De nye trubadurene).