Cuba. Folke- og populærmusikken på Cuba omfatter en rik flora av tradisjoner, stilretninger og instrumenter, ikke minst rytmeinstrumenter. Musikerne på bildet er utstyrt med (fra venstre) gitarer, maracas, bongotrommer, claves og congatrommer.
Kubansk musikk har sterke røtter i vestafrikansk og europeisk musikk, særlig musikk fra Spania. Den har utviklet en rekke særtrekk, og har siden tidlig på 1900-tallet oppnådd stor popularitet og vært en viktig påvirkning på internasjonalt musikkliv. Særlig har kubansk musikk hatt en betydelig gjensidig påvirkning på USA, til tross for steile politiske fronter mellom landene.
Koloniseringen av Cuba førte til at urbefolkningen og deres kultur gikk til grunne. I likhet med annen latinamerikansk musikk bygger den kubanske musikken hovedsakelig på afrikanske og spanske tradisjoner, og folkekulturen omfatter en rik flora av musikk og dans. En del opprinnelige afrikanske former er blitt bevart relativt uendret, og er karakterisert ved polyrytmikk, komplementære rytmer og en rikdom av instrumenter. Andre former er utviklet gjennom møtet mellom afrikansk og europeisk musikk.
Cuba har alltid hatt en sterkere europeisk kunstmusikktradisjon enn de andre karibiske øyene. Allerede på l500-tallet brakte de spanske kolonistene med seg sin musikk til bruk i kirkene og i de fornemme salongene. Senere fikk kunstmusikken franske impulser via Haiti, og på 1800-tallet var italiensk musikk på moten. I koloniperioden dominerte kirkemusikken. Symfonier, operaer og klavermusikk i klassisk og fremfor alt romantisk stil, dominerte musikklivet på 1800-tallet. Først på 1900-tallet ble det skapt et nasjonalt tonespråk med røtter i folkemusikken. Toneangivende komponister var Sánchez de Fuentes (1874–1944), Ernesto Lecuona (1896–1963), særlig kjent for sin underholdningsmusikk, og Amadeo Roldán (1900–1939).
Framstående blant senere komponister er avantgardistene Juan Blanco (1919–2008) og Carlos Fariñas (1934–2002). Leo Brouwer (født i 1934) har også arbeidet med aleatorikk og andre modernistiske komposisjonsteknikker, men har siden 1980-årene utviklet en mer tonal stil. Brouwer var også en internasjonalt kjent gitarist, men har ikke vært aktiv som utøver siden tidlig på 1980-tallet, etter en skade i hånden.
På 1900-tallet skjedde en betydelig gjensidig påvirkning mellom kubansk populærmusikk og den afrikansk-amerikanske musikken i USA. Jazzen fikk nye impulser i 1940-årene fra kubanske musikere som slo seg ned i USA, blant andre perkusjonisten Mongo Santamaria (1922–2003). Salsamusikken, som utviklet seg i USA på 1960- og 1970-tallet, er i svært stor grad basert på kubansk musikk. Flere av de største stjernene innen salsa har kubansk opphav, som sangeren Celia Cruz (1924–2003).
Den kubanske Nueva Trova-bevegelsen (De nye trubadurene) fra slutten av 1960-årene var betydelig influert av kunstmusikken. Blant annet var Sara Gonzáles Gómez (cirka 1949–2012) elev av Leo Brouwer. Andre framstående artister fra denne bevegelsen er Pablo Milanés (født i 1943) og Silvio Rodríguez (født i 1946). Denne visebølgen var nært knyttet til det revolusjonære Cuba.
Kubansk populærmusikk fra før revolusjonen oppnådde enorm internasjonal popularitet med utgivelsen av albumet Buena Vista Social Club i 1997. Albumet ble laget etter initiativ fra den amerikanske gitaristen Ry Cooder (født i 1947). Buena Vista Social Club besto av en rekke eldre musikere fra Cuba, til da lite kjent internasjonalt, som etter utgivelsen turnerte over store deler av verden. Den påfølgende dokumentarfilmen om prosjektet av Wim Wenders (født i 1945) fra 1999 økte populariteten ytterligere, og selv om flere av de opprinnelige medlemmene døde, fortsatte prosjektet med varierende besetninger.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.