Snøkrabbe er en art av krabber som er innført til norske farvann. Den er egentlig ikke velkommen fordi den kan få stor effekt på økosystemene, men kan også bli ettertraktet som fangst. Det er en langbeint art, som tilhører familien stankelbeinkrabber (Majidae). Den har sin opprinnelse i Nord-Amerika, hvor den fiskes kommersielt. Fangsten i Canada og Alaska kan årlig utgjøre 100 000 tonn.
Vitenskapelig navn: Chionoecetes opilio. Engelsk navn: snow-crab
Snøkrabbe har et ryggskjold som er opptil 16 cm bredt, men vanligvis 11 cm hos hannen, og sjelden mer enn 9 cm hos hunnen. Skjoldet er like langt som bredt, og har en fremover rettet utvekst (rostrum) mellom øynene. Vekten kan bli 0, 5 – 1,5 kg. Beina er påfallende lange.
Fargen kan variere i grønnlig brunt, og like etter skallskifte er krabben rød på oversiden og lys på undersiden. Det kan være bakgrunn for navnet «snow crab» på engelsk.
Snøkrabbe lever i områder med forholdsvis lav vanntemperatur, og gjerne på bløtbunn på kontinentalsokkelen fra 20 meter og nedover. Den lever av andre krepsdyr, børsteormer, muslinger, sjøstjerner og detritus (dødt organisk materiale).
Klørne er korte, men kraftige og egnet til å knuse byttet. Som andre tifotkreps gjennomgår snøkrabbene en rekke hudskifter, og bygger opp nytt skall under det gamle. Krabber som har nådd minstemål for fangst, det vil si 9,5 cm, er minst seks år gamle. Det er mest hannene som fanges.
Snøkrabbe lever av forskjellige bunndyr, og kan selv være mat for torsk og andre fisk.
Det er ukjent hvordan snøkrabben vil påvirke andre arter, og hva den kan bety for økosystemet i de nye områdene. Derfor kan man godt si at den ikke er ønsket. Men i likhet med kongekrabbe er den kommet for å bli. Den lar seg ikke utrydde, selv om den er ført opp på Norsk svarteliste.
Snøkrabbe har sin viktigste utbredelse i Nord-Amerika langs Grønland og Canada og sydover til Cape Cod. Den har også stor utbredelse i Stillehavet. Arten kan spises, og det blir tatt store fangster i Canada og på Grønland. Fangstene var høyest i 1980-årene. I 2002 og senere år er det fanget mer enn 100 000 tonn.
Snøkrabbe ble for første gang funnet av russiske forskere i Barentshavet i 1996. Det er ikke kjent hvordan krabben kom dit. Våren 2003 ble et eksemplar tatt i Båtsfjord i Finnmark. Senere er det gjort tallrike funn ved tokter fra Havforskningsinstituttet. Forskerne regner med at den sprer seg og utgjør en stor del av bunnfaunaen rundt Svalbard og i det nordlige Barentshavet. I framtiden kan snøkrabbe bli en stor ressurs og gi verdifulle fangster.
På den russiske siden har det foregått en kraftig oppformering. Ifølge en rapport fra 2013 er nå snøkrabbe mer vanlig enn kongekrabbe. Russiske forskere anslår bestanden av voksne krabber i Barentshavet til over en million. Russerne og andre nasjoner startet kommersiell fangst i 2013. Norske fiskere fanget 128 tonn snøkrabbe i 2013, og 10 000 tonn i 2015.
Det er i utgangspunktet forbudt å fangste snøkrabbe i norsk sjøterritorium og indre farvann, og på den norske kontinentalsokkelen, men det kan søkes dispensasjon fra Fiskeridirektoratet. Ingen får fangste snøkrabbe mellom 15. juni og 15. september. Fangsten er regulert i en egen forskrift om fangst av snøkrabbe.
Norge hevder i likhet med Russland enerett til å fangste snøkrabbe på egen kontinentalsokkel. Eneretten er begrunnet i Havrettskonvensjonens artikkel 77 og slått fast av Høyesterett i dom i Senatorsaken i 2019. Saken gjaldt det latvisk registrerte fartøyet Senator hvor rederiet og kapteinen var dømt i lagmannsretten for å ha fangstet snøkrabbe innenfor Fiskevernesonen ved Svalbard og dermed overtrådt forbudet. I ankesaken måtte Høyesterett blant annet ta stilling til om snøkrabben er en sedentær art som ville gi Norge enerett til å fangste arten på egen kontintentalsokkel.
I følge havrettskonvensjonen artikkel 77 er sedentære arter og hydrokarboner naturressurser som tilhører kontinentalsokkelen. Kyststaten har eksklusiv råderett over disse naturressursene. De ankende partene i saken hevdet at snøkrabben ikke er sedentær etter havrettstraktaten fordi den ikke er immobil, men kan bevege seg over store avstander. Havrettskonvensjonens artikkel 77 spesifiserer imidlertid at den med sedentære arter mener arter som enten er immobile eller som ikke kan bevege seg uten å være i konstant berøring med havbunnen. Ettersom snøkrabben ikke har noen fysiske eller anatomiske egenskaper som gjør den i stand til å løfte seg opp fra havbunnen og enda mindre kan svømme, slo Høyesterett fast av snøkrabben faller inn under bestemmelsen og at Norge har eksklusiv rett til å utnytte ressursen på egen kontinentalsokkel. Norge kunne derfor forby fartøy uten tillatelse å fangste snøkrabbe.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.