Ishavsfangst er fangst på sjø og land av pattedyr og fugler i arktiske områder, særlig i områdene mellom Novaja Zemlja og Nord-Amerika. Dyr som særlig har vært gjenstand for fangst, er hvithval (kvitfisk), narhval, de større hvalartene, flere selarter og fjellrev (polarrev). Tidligere ble det også tatt hvalross, isbjørn og svalbardrein, samt moskusfe på Østgrønland, men disse dyrene er nå fredet.

Ishavskystene har relativt sett få dyrearter, men mange av disse forekommer i flokker med større antall individer i visse perioder – spesielt om våren og i sommerhalvåret når hval og hvalross er på næringsvandring, sel føder, eller «kaster», i drivisen og sjøfugl hekker i store kolonier på land.

Dette har gitt muligheter for en sesongbasert fangstvirksomhet der byttedyrene forekommer i større konsentrasjoner og er lettere tilgjengelig på grunn av isforholdene enn ellers i året. Noen av dyreartene som sel og hval, har gitt så stort fangstutbytte at det har vært grunnlag for kommersiell utnyttelse i større skala.

I vår tid er det lite igjen av den tradisjonelle, kommersielle fangsten på arktiske dyrearter drevet med fartøyer fra Norge. I tillegg til de større pattedyrene nevnt ovenfor, er også flere fuglearter fredet. Etter den sterke beskatningen fram til 1950/60-tallet, har det tatt lang tid for bestandene å ta seg opp igjen.

Enkelte fartøyer fra Troms og Møre går fremdeles til de gamle fangstfeltene for grønlandssel og klappmyss i Vestisen (utenfor Østgrønland, mellom Island og Svalbard). I Østisen (Kvitesjøområdet) drives det fremdeles noe russisk fangst. Canadiske selfangere driver fortsatt den tradisjonelle fangsten ved Newfoundland. Men virksomheten er strengt kvoteregulert, og sviktende omsetning og lave priser på skinnene har gjort fangsten lite lønnsom. I tillegg er den kommersielle selfangsten politisk kontroversiell, og flere land har vedtatt forbud mot import av selfangstprodukter.

På Svalbard gis det begrensete fellingskvoter for svalbardrein til fastboende i gruvesamfunnene og overvintrende fangstfolk. Årlig er det et par personer rundt om på de gamle fangstfeltene på Spitsbergen som driver revefangst med lemfeller og har dispensasjon til å sanke ærfugldun. Selfangsten på Svalbard går nå hovedsakelig til mat for hundespann.

For befolkningsgruppene langs ishavskystene spiller jakt og fangst til eget konsum fremdeles en viktig rolle. Men klimaendringer i nyere tid har gjort det mye vanskeligere å sikre seg levegrunnlag og eventuelle inntekter fra fangstvirksomhet. Drivisen kommer ofte ikke nær land i sommerhalvåret, og dyrearter som isbjørn, sel og hvalross er derfor blitt vanskeligere tilgjengelig.

Langs den arktiske kysten fra Alaska i vest, over Nord-Canada og Grønland til Sibir i øst, har ulike etniske grupper utviklet en livsform og teknikker tilpasset de krevende naturforholdene. Urbefolkningenes jakt og fangst ble drevet på tilgjengelige ressurser til ulike tider av året, og var innrettet mot naturalhusholdning og noe byttehandel.

Handel med ishavsprodukter er kjent fra lang tid tilbake. Den nordnorske vikinghøvdingen Ottar har selv gitt en beskrivelse av handelsvirksomheten sin til den engelske kongen Alfred den store rundt år 890. Den viktigste inntektskilden var handelen med pelsprodukter, fuglefjær, hvalrosstenner og skipsreip av skinn fra sel og hvalross.

De europeiske geografiske ekspedisjoner nordover fra siste halvdel av 1500-tallet hadde som mål å kartlegge nye områder for besittelse og utnyttelse, samt finne nye handelsveier til viktige markeder. Denne interesseekspansjonen var geopolitisk, det vil si maktstrategisk, og økonomisk begrunnet. På disse oppdagelsesreisene ble det observert flere dyrearter som kunne være interessante i kommersiell sammenheng.

Den kommersielle utnyttelsen av pelsdyr og sjøpattedyr langs ishavskystene ble organisert og styrt av handelskompanier i storsamfunnene lengre sør. Fangst- og handelsvirksomhet med produkter fra ishavet var i stor grad etterspørselsdrevet på bakgrunn av samfunnsutviklingen i Nordvest-Europa. Utviklingen i byggeskikk, levevis og konsum førte til økt behov og marked for ulike produkter fra ishavsfangsten. Omfanget og endringene i forbruksmønster var i første rekke knyttet til det framvoksende handelsborgerskapet og den urbane øvre middelklassen fra rundt 1500-tallet.

Finere pelsverk hadde tradisjonelt vært en luksusvare i aristokrati og rikfolks klesdrakt. Den sosiale og økonomiske utviklingen gjorde det mulig for bredere grupper å ta etter skikker fra disse høystatusgruppene. Sengklærne som tradisjonelt hadde bestått av et ullteppe kastet over sengehalmen, ble erstattet av fjærdyner, puter, laken, dynetrekk og sengetepper. De gamle middelalderhusene med åpent ildsted på gulvet for lys og varme, ble etter hvert erstattet av boliger med peis og pipe og belysning med oljelamper.

Folk brukte såpe til kroppsvask i varierende grad, men endringene i motebildet og nødvendig renhold av manns- og kvinnedraktens pipekrage, kniplingskraver og rysjer medførte økt forbruk av såpe. Hvalolje ble benyttet både til disse formålene, samt til garving i lærindustrien. Videre ble hvalbarder benyttet som spiler i korsetter, farthingale og parasoller, samt til brilleinnfatninger, kammer og etuier.

I fangstvirksomheten ble det etablert ulike typer tekniske og organisatoriske enheter, eller bedrifter, med formål å utnytte forskjellige arktiske dyrearter. Ishavsfangst og marked var organisert hovedsakelig etter 2 hovedlinjer: enten ved at et handelskompani etablerte lokale handelsstasjoner for byttehandel slik som Hudson’s Bay Company i Nord-Canada og Den Kongelige Grønlandske Handel (KGH), eller ved å danne rederier som sendte ut sesongbaserte fangstekspedisjoner.

De større ishavsbedriftene var gjerne spesialisert og rettet mot én dyreart. Dette gjaldt særlig hvalfangst og selfangst som foregikk med fartøyer i områder med drivis.

Hvalfangstens historie skiller mellom den gamle fangsten og den moderne fangsten. Tidsspennet omfatter en enorm utvidelse av geografisk omfang og utvikling innen organisering av virksomheten fra handelskompanier med privilegium til moderne rederier og storskala industriell produksjon. Innen fangst- og produksjonsteknologien skjedde det en utvikling mot stadig bedre raffinering og utnyttelse av råstoffkilden. Men det grunnleggende elementet i produksjonen forble hele tiden det samme: utkoking av spekket for å utvinne hvalolje.

Fangst på andre dyrearter ble organisert i mindre enheter og med et mer fleksibelt opplegg for å kunne utnytte sesongvariasjonene i tilgjengelig bytte. Sommerhalvåret ga størst mulighet for å kombinere fangst og jakt på flere dyrearter. Da gjorde også isforholdene det mulig å ta seg rundt med fangstskutene til steder som vanligvis ikke var tilgjengelige.

Den omstreifende sommerfangsten på Svalbard ble kalt småfangst. Den ble drevet som plukkfangst på hvalross, sel, isbjørn og svalbardrein, samt egg- og dunsanking i de store hekkekoloniene med ærfugl og måker. Eggsanking på Bjørnøya ble drevet av fartøyer som hadde spesialisert seg på utnytting av de enorme sjøfuglkoloniene sørligst på øya tidlig i sesongen.

Håkjerringfiske og hvithvalfangst (kvitfisk) var også en spesialisert virksomhet da disse fangstformene krevde eget utstyr.

Pelsdyr har best kvalitet om vinteren. For å få tak i det verdifulle pelsverket i den polare mørketiden, måtte fangstfolkene overvintre ute på fangstfeltene med base på en hovedstasjon. På Svalbard ble russisk overvintringsfangst drevet fra begynnelsen av 1700-tallet og fram mot 1850 av pomorer fra områdene ved Kvitesjøen. Mannskaper fra Nord-Norge gjorde noen innledende forsøk i denne fangsten tidlig på 1800-tallet, men det var ikke før 1895 at norsk overvintringsfangst ble skikkelig etablert.

Tidlig i mellomkrigstiden begynte norske fangstfolk også å dra over til Øst-Grønland for å bygge ut fangstfelt. Her fikk de etter hvert fikk konkurranse fra dansk overvintringsfangst. Handelen med pelsverk kunne være utsatt for skiftende priser i takt med motebildet. Fangstfolkene måtte derfor benytte sommerhalvåret til fangst på andre dyrearter som kunne kompensere for prisfall, og maksimere ekspedisjonens samlede fangstutbytte.

Pelsverk og finere skinnvarer har alltid vært en luksusvare med etterspørsel og priser som har variert i forhold til motebilde og gjeldende statussymboler. Mange tradisjonelle handelsartikler har etter hvert blitt erstattet av produkter i ulike kunststoffer som plastikk og nylon. I vår tid har dessuten økende miljøbevissthet og kampanjer fra miljøvernorganisasjoner bidratt til å redusere markedet – og for mange utrydningstruete pelsdyrarter har fangst og omsetning av skinn blitt forbudt eller strengt regulert.

I matvareindustrien har olje fra hval blitt erstattet av vegetabilske oljer.

Den store kommersielle fangstvirksomheten knyttet til produkter fra ishavsfangsten har tatt slutt. Men blant urbefolkningsgruppene langs ishavskystene opprettholdes tradisjonelle fangstformer. I tillegg til den økonomiske betydningen de har for eget konsum og salg, har fangstaktivitetene i disse samfunnene en sterk kulturell betydning for identitet, samhold og samfunnsorganisasjon.

Den Kongelige Grønlandske Handel. (1974). KGH 200 års jubilæum – Den Kongelige Grønlandske Handel 1774-1974. KGH orientering. Vol. 53. København: Den Kongelige Grønlandske Handel.

Drivenes, E.-A., & Jølle, H. D. (red.). (2004). Rikdommene. (Vol. III). Norsk polarhistorie. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

Hoel, A. (1949). Ishavsfangst – Fangstnæring. I: J. Strøm (red.), Norsk fiskeri og fangsthåndbok (Vol. I/II, pp. 707-861). Oslo: Alb. Cammermeyers Forlag.

Hoel, A. (1952). Norsk ishavsfangst. En fortegnelse over litteratur. Meddelelser. Vol. 69. Oslo: Norsk Polarinstitutt.

Minchinton, W. (1974).  Patterns and Structure of Demand 1500-1750. In C. M. Cipolla (red.), The Sixteenth and Seventeenth Centuries (Vol. 2, pp. 83-176).  The Fontana Economic History of Europe. Glasgow: Collins/Fontana Books.

Rich, E. E. (1960). Hudson's Bay Company. 1670-1870. Toronto:  McClelland & Stewart.

Sugden, D. (1982). Arctic and Antarctic : a modern geographical synthesis. Oxford: Blackwell.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.